I en rekke afrikanske land har regjeringsmedlemmer, parlamentarikere, ledere av statlige institusjoner og sentrale embetsmenn omfattende frynsegoder. Tilskudd og lån til bil, gratis bensin og sjåfør er blant disse. Her ankommer Zimbabwes daværende finansminister Patrick Chinamasa parlamentet for å presentere statsbudsjettet for 2018. Politikernes frynsegoder er betydelige utgiftsposter på offentlige budsjetter. Foto: Aaron Ufumeli / EPA / NTB

Nei, Nordby Lunde. Ikke alle bistandsmidler går til utvikling

MENINGER: Målet for bistanden må være at land kommer seg ut av fattigdom og blir uavhengige av bistand. Når dette ikke skjer, bør vi faktisk vurdere om vi bruker pengene våre på riktig måte, skriver Fremskrittspartiets nestleder Sylvi Listhaug.  

Av Sylvi Listhaug, Frp Sist oppdatert: 29.10.2020

Når vi står midt i en pandemi kan ikke bistand være den eneste budsjettposten som er fredet, spesielt ikke når vi vet hvordan millioner av skattebetalernes penger brukes på prosjekter som har en tvilsom nytte.

Det er interessant at Heidi Nordby Lunde velger å kritisere meg for et intervju jeg ga til Bistandsaktuelt. Spesielt fordi hun i utgangspunktet er helt enig med meg: Én-prosentmålet har ingen verdi i seg selv og vi må ikke kaste bort penger på tiltak som åpenbart ikke fungerer.

Les Nordby Lundes innlegg her: Nei, Sylvi Listhaug. Bistanden er ingen pengefest

Men før jeg går videre er det viktig for meg å presisere en ting: De menneskene som hver dag jobber tett på nød, konflikt og katastrofe føler neppe på en pengefest. Det er jo nettopp mer hjelp i nærområdene FrP har talt for i alle år, også i intervjuet Nordby Lunde kritiserer meg for.

 

Hjelper lite på makronivå

Det som er problematisk er at det i årtier har blitt gitt store pengesummer til fattige land, uten at det faktisk har hjulpet stort på makronivå.

Da er det utrolig at vi fremdeles lar et prosentmål for bistand overskygge debatten om hva som faktisk skaper reell utvikling. Slik det er nå gir vi opp mot 40 milliarder kroner ut til alle mulige gode formål hvert eneste år.

Men hvor mange av landene vi har gitt penger til gjennom årene har kommet seg ut av fattigdom og blitt uavhengig av bistand? Det mangler ikke på forskning som viser til svært problematiske sider ved bistand, og det er seriøse økonomer som mener at bistand faktisk har hatt en negativ effekt på lands utvikling.

 

Joda, intensjonene er gode

Jeg tviler ikke på at det er mange gode intensjoner. Det finnes sikkert isolert sett gode argumenter bak hver eneste tildeling av bistandspenger. Men målet for bistanden må jo nettopp være at land kommer seg ut av fattigdom, blir bedre stand til å utnytte egne ressurser og dermed kan bli uavhengige av bistand. Når dette ikke skjer, bør vi faktisk vurdere om vi bruker pengene våre på riktig måte.  

For eksempel er støtte til skole og helsesektor uten tvil gode formål. Men samtidig står vi i fare for å undergrave lokale myndigheters kjerneoppgaver og vilje til å prioritere disse grunnleggende oppgavene over egne budsjetter. Da er det lett å havne i en situasjon hvor det faktisk er norske skattebetalere som betaler for oppgaver som det er lokale myndigheters ansvar å ta seg av, samtidig som myndighetene selv prioriterer dyre fly og biler.

Bistandsaktuelt skrev for eksempel 24. juni 2018 om at myndighetsapparatet i Tanzania har en flåte på rundt 2700 Toyota Landcruisere til en verdi av 4,2 milliarder kroner til rådighet.

Norge ga Tanzania nesten 400 millioner kroner i 2018 som gikk til å dekke behov blant annet i utdanningssektoren og i primærhelsetjenesten. Det ser altså ikke ut til at det er pengemangel som er problemet for mange utviklingsland, men prioriteringen av dem. Vi er nødt til å spørre oss selv om denne formen for bistand er med på å gjøre land i stand til å komme seg ut av fattigdom. Jeg mener det ikke er det. 

 

Ghanas leder sier nei takk

Flere utviklingsland har skjønt dette. Presidenten i Ghana Nana Akufo-Addo var klinkende klar da han uttalte for et par år siden at han ville ha en slutt på bistanden. Afrika skal ikke lenger stå med lua i hånda og tigge etter bistand og veldedighet, men burde begynne å finansiere grunnleggende behov selv, mente han. Investeringer, økt produksjon og utvikling av lokalt næringsliv mente han var løsningen for det afrikanske kontinentet.

Hva som bidrar til faktisk utvikling bør være vårt fokus. At vi tar størrelsen på bistandspotten opp til debatt mener jeg vil tvinge fram en prioritering i utviklingspolitikken. Ved å kutte bistanden til 0,7 prosent tvinges vi til å tenke gjennom hva som faktisk bidrar til utvikling – med mål om at land kommer seg ut av fattigdom og blir bistandsuavhengige.

 

Les også:

Utviklingsministeren om Listhaug-utsagn: - Kunnskapløs kritikk

Mening

Ved å kutte bistanden til 0,7 prosent tvinges vi til å tenke gjennom hva som faktisk bidrar til utvikling.

Publisert: 29.10.2020 14.24.35 Sist oppdatert: 29.10.2020 14.24.35