Aktivisten Emery Mwazulu Diyabanza snakker til pressen etter domsavsigelsen 14. oktober i år. Diyabanza fikk en bot på 2000 euro etter å ha forsøkt å ta med seg en begravelsesstokk fra det 19. århundre fra museet i Paris. Han sørget for å strømme hendelsen online som en protest mot kolonitidas plyndring av afrikansk kunst. Foto: Lewis Joly / AP Photo / NTB

På tide å «stjele» tilbake Afrikas egne skatter?

AFRIKA I HISTORIENS LYS: For noen uker siden blei det avsagt dom i en rettssak i Paris, som med rette har vakt oppsikt - både i Europa og i afrikanske land. Det skyldes blant annet mannen på tiltalebenken som gjorde sitt beste for å få mest mulig oppmerksomhet rundt sitt "tyveri", skriver historiker Tore Linné Eriksen.

På tiltalebenken sto Emery Mwazulu Diyabanza. 41-åringen, med bakgrunn fra Den demokratiske republikken Kongo, kom opprinnelig til Frankrike som politisk flyktning.

Sammen med andre aktivister hadde han gjennomført flere aksjoner mot museer, og det var derfor han nå sto på tiltalebenken.

Aktivistene satte søkelyset på de mange afrikanske gjenstandene av historisk, kunstnerisk og seremoniell betydning som befinner seg i private og offentlige samlinger i vår del av verden. Diyanbanza og hans aktivistkolleger har hatt et tydelig formulert krav: Gjenstandene må tilbakeføres til afrikanske land.

Alt i alt er det anslått at over 300 000 gjenstander, fant veien til Europa gjennom kolonialisme, vold, plyndring og etisk tvilsomme oppkjøp.

Kravet om tilbakeføring begynner nå å vinne oppslutning blant fagfolk ved museene. Blant inspirasjonskildene er tilbakeleveringen av kunst og andre eiendeler etter Hitlers naziregime tyverier i okkuperte områder, ikke minst fra jøder og andre minoriteter.

 

Museumsaktivisme på sosiale medier

Tiltalen mot Diyabanza gikk opprinnelig ut på tyveri fra museet Quai Branly-Jacques Chirac. Dette museet er egentlig en sammenslåing av et etnografisk museum og et kolonimuseum. Det rommer en av verdens mest rikholdige samlinger fra ikke-europeiske områder.

I en av utstillingssalene kom han over en gravferdsfigur som trolig kommer fra dagens Tsjad. Den blei rikket løs uten å bli påført skade, mens Diyabanza fortalte om aksjonen i en video strømmet direkte på Facebook.

Forsvareren la vekt på at dette var en åpen politisk protest, og ikke noe tyveri for egen vinning. Dette argumentet blei akseptert av domstolen, og resultatet blei en bot på 10 000 kroner istedenfor en fengselsstraff på opp mot 10 år.  

Det er fortsatt uklart om Diyabanza er like heldig når han må svare for seg i rettsaker i andre byer, der han har aksjonert på vegne av det panafrikanske nettverket med det treffende navnet: Unité. Dignité. Courage (UDC - enhet, verdighet og mot).

Det er dessuten varslet demonstrasjoner i land som har mange gjenstander fra Kong Leopold 2.s kongolesiske terrorvelde i sine samlinger. Det burde være av interesse også for Kulturhistorisk Museum i Oslo. Norske deltakere i den blodige administrasjonen i Kongo brakte nemlig med seg hjem store mengder kunst, for deretter å bli beæret med St. Olavsorden for sine donasjoner.

Det er interessant at Diyabanza nylig blei invitert til en stor kongoutstilling i Antwerpen, der en belgisk-kongolesisk guide viste rundt både på fransk og lingala. Spesialutstillinga kom i stand etter initiativ fra Nadia Nsayi, som regner seg både som kurator og som pådriver for kulturell avkolonisering. Hun er kjent for å framheve gjenstandenes historie og tornefulle vei til museet, samtidig som tekster og videoer opplyser om Antwerpens medansvar for plyndring. Det loves også at deler av utstillinga vil bli vist i DR Kongo, men Diyabanza blei opprørt da han fikk vite at det bare var tale om utlån.

 

Utlån eller tilbakelevering?

I Frankrike er Emery Mwazulu Diyabanza langt fra den eneste som etterlyser både debatt og handling. I 2018 kom nye signaler fra president Emanuel Macron, som under besøk i flere afrikanske land åpent beklaget kolonialismens forbrytelser. Han bestilte samtidig en gjennomgang av kunst og historiske gjenstander som befinner seg i franske samlinger, og fikk på bordet en grundig og krass rapport året etter.

Studien blei utført av den fransk kunsthistorikeren Bénédicte Savoy og økonom, forfatter og musiker Felwine Sarr fra Senegal. Gjennom studier både i afrikanske land og i Frankrike identifiserte de to 46 000 gjenstander. Det blei særlig lagt vekt på alt det som blei tatt da franske kolonistyrker knuste vestafrikanske riker og kongedømmer på 1890-tallet, med Tukolor, Dahomey og Segu som de mest kjente. Rapporten munnet ut i en utvetydig oppfordring til myndighetene om å levere alt tilbake, men det vil kreve endringer i lovverket.

Med noen få unntak ser Frankrike ikke ut til å godta annet enn et samarbeid med afrikanske institusjoner om utlån på begrenset tid. I praksis vil det bety at det kulturarrogante maktforholdet bevares. Også fra private kunsthandlere og samlere er det stor motstand mot registrering og åpenhet.

Ikke minst i mellomkrigstida var det stor kulturell og kommersiell interesse for det som er kalt «primitiv kunst» (eller l’art nègre), og som utvilsomt var med på å inspirere europeiske kunstnere, deriblant Pablo Picasso. Det fant derfor sted en bølge av oppkjøp – under mer eller mindre tvang – i franske kolonier i Vest-Afrika, der både embetsmenn på stedet og medlemmer av antropologiske ekspedisjoner tjente seg rike. I dag omsettes mye av dette til millionbeløp på auksjoner eller på det illegale markedet som en måte å hvitvaske penger på.

Les mer:

Senegal-museum vil ha koloniskatter tilbake fra Frankrike

 

Plyndring av Benin by

På den andre sida av kanalen er søkelyset i første rekke rettet mot British Museum i London, som blant annet sitter på en samling av flere tusen bronseskulpturer, gjenstander utskåret av elfenbein og masker som blei brukt under religiøse seremonier og kongelige prosesjoner.

En stor del stammer fra det gamle Benin-kongedømmet, som hadde sin maktpolitiske og kunstneriske storhetstid på 1500- og 1600-tallet. Under kappløpet om Afrika kjempet obaen av Benin, det vil si kongen, for retten til selv å drive handel og kreve inn skatt. Men det var jo akkurat det samme britiske storselskaper – med god støtte fra myndighetene i London – var ute etter. Det endte med at en stor britisk styrke gikk i land ved kysten i 1897, utstyrt med kanoner og maskingeværer. De brente palasset i Benin by, landsforviste kongen og tok med seg alt de fant av kunst og andre trofeer.

Alt i alt var det tale om mer enn 3000 gjenstander, som enten blei solgt på auksjon eller donert til museer og til dronning Viktoria. (Benin by ligger i den østlige delen av dagens Nigeria, og må ikke forveksles med staten som bærer navnet Benin.)

Særlig stor oppsikt vakte hundrevis av 50 cm høye bronseplaketter fra Benin. Med figurer i relieff hadde de opprinnelig prydet søylene i kongepalassets store audienssal. De utgjorde opprinnelig en helhet, men blei så oppsplittet og spredt rundt om i verden. Sammen med bronsehoder, utført med en teknikk som savnet sidestykke, regnes plakettene og masker av tre og metaller som noe av det mest verdifulle – og symboltunge – av afrikansk kunst.

En Oba-konge mellom to krigere med lanser og skjold. Bronseplaketten stammer opprinnelig fra vegg eller søyler i kongepalasset i byen Benin i Nigeria. Foto: Gianni Dagli Orti

Selv om en god del eies av velstående kunstsamlere, er det likevel de store museene som sitter på de største samlingene. I mange tilfeller er gjenstander stuet bort i lagerlokaler uten skikkelig registrering og dokumentasjon av opprinnelse. Et grundig kartleggingsarbeid er nå gjennomført av Kathryn Wysocki Gunsch, som er kurator ved Afrika- og Oseania-samlingene med Museum of Fine Arts i Boston. Hun har katalogisert over 850 plaketter som er fotografert og plassert i det som mest sannsynlig var den opprinnelige rekkefølgen i Benin by. Selv om hennes eget museum er viktig, er det British Museum i London, River Pitt-museet i Oxford, Metropolitan Art Museum i New York og museer i Wien, Berlin og St. Petersburg som sitter på det aller meste.    

Diskusjonen i Storbritannia er nå tatt flere steg videre gjennom boka som betegnende er gitt tittelen: The brutish museums. Den er skrevet av Dan Hicks, professor ved universitetet i Oxford og kurator ved et museum samme sted, som tar de mange Benin-gjenstandene som utgangspunkt. Boka, som blei lansert i forrige måned, argumenterer kraftfullt for tilbakelevering av alt som er plyndret eller kjøpt illegalt. For Nigerias vedkommende betyr det ganske enkelt overføring – og ikke bare utlån – til nasjonalmuseer både i Benin by og i Lagos.

Les mer:

FN: Kulturminner fra krigsplyndring er verdt milliarder

 

Museer er ikke som før

Ifølge Hicks er museer ikke bare til underholdning eller skolebesøk, men arenaer hvor det daglig utkjempes en kamp om hvordan historien skal forstås, hvem som eier den og gjennom hvilke øyne den skal sees. Han har derfor ingen forståelse for at afrikanere må reise til europeiske hovedsteder for å studere sin egen kulturarv, og ser tilbakeføring som et endelig punktum for kolonitida og dens plyndring av nasjonalskatter. Han kan også glede seg over at direktørens ved hans egen arbeidsplass nylig fjernet gjenstander, blant dem krympete hodeskaller fra urfolk i Sør-Amerika, med den begrunnelse at de avspeilte en rasistisk avhumanisering.

Hicks ser selvsagt behovet for å fortelle om kolonialismens historie og vise fram afrikanske kunstskatter, men mener at det i dag finnes metoder for troverdige avstøpninger når originalene plasseres der de rettmessig hører hjemme. Eller som han selvs formulerer spørsmålet: Vil vi virkelig at kolonialismen levere videre i glassmontre?

Her er det plass for en gåte: Hva er det som er britisk i navnet, men som ikke har noe britisk innhold? Svar: British Museum. For dette museet kan den aktuelle diskusjonen utvilsomt få dramatiske konsekvenser.

F.eks. har museet lenge ligget i strid med det egyptiske nasjonalmuseet i Kairo om Rosetta-steinen, som er en granittblokk fra det gamle Egypt. Den blei først beslaglagt av franske styrker under deres felttog i Egypt i 1799, men to år seinere tok britene steinen som krigsbytte etter å ha drevet Frankrike tilbake. I mer enn 200 år har den vært en av hovedattraksjonene i museet. Når dette er en av verdens mest ikoniske gjenstander, er det fordi teksten på flere språk gjorde det mulig i 1822 å tyde innskrifter med hieroglyfer.

Både British Museum og Albert & Victoria Museum sitter dessuten på kunst, historiske dokumenter og religiøse symboler fra Etiopia, som er et resultat av det britiske felttoget og slaget ved Magdala i 1867. Ifølge samtidige kilder måtte det 15 elefanter og 200 muldyr til for å frakte tyvegodset flere titalls mil ut til ventende britiske skip ved kysten.

Men noe er utvilsomt på gli i den offentlige diskusjonen. Det sørget ikke minst den kjente egyptiske forfatteren Ahdaf Souief for da hun i fjor trakk seg fra rådet til British Museum i protest.

I sin begrunnelse la hun vekt både på motviljen mot tilbakeføring av afrikanske gjenstander og på valget av oljegiganten BP som hovedsponsor Hun fikk raskt støtteerklæring fra fagforeningen for ansette i museer og gallerier. Det er også et interessant tegn at styret for British Museum nylig vedtok å flytte bysten av sin grunnlegger vekk fra det prominente inngangspartiet, ettersom hans donasjoner sprang ut av profitt på slavehandel og plantasjekolonier. Museumsdirektøren har også foretatt reiser til flere afrikanske land for å diskutere samarbeid, og har sluttet seg til det internasjonale nettverket Benin Dialogue Group.

Fortida er altså ikke lenger hva den var, det gjelder også museer.

 

Mer å lese:

Alice Proctor (2020). The whole picture. The colonial story of the art in our museums & why we need to talk about it. London: Cassell.

Bjørn Godøy (2010). Solskinn og død. Nordmenn i kong Leopolds Kongo. Oslo: Spartacus forlag.

Dan Hicks (2020). The brutish museums. The Benin bronzes, Colonial violence and cultural restitution. London: Pluto Press.

Felwine Sarr og Bénédicte Savoy (2018). The restitution of African cultural heritage. Towards a new relational ethics. På nett:  restitutionreport2018.com

John Warne Monroe (2019). Metropolitan fetish. African sculpture and the imperial French invention of primitive art. Ithaca/London: Cornell University Press.

Kathryn Wysocki Gunsch (2018). The Benin plaques. A 16th century imperial monument. London: Routledge.

Tore Linné Eriksen (2019). Afrika. Fra de første mennesker til i dag. Oslo: Cappelen Damm.

Afrika i historiens lys

I artikkelserien ­«Afrika i historiens lys» vil historiker og forfatter Tore Linné Eriksen fortelle våre lesere om viktige sider av Afrikas historie. Historiene vil ofte ta utgangspunkt i aktuelle hendelser og begivenheter. 

Tore Linné Eriksen er historiker, faglitterær forfatter og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Hans nyeste bok er den kritikerroste «Afrika. Fra de første mennesker til i dag». Den ble utgitt på Cappelen Damm i 2019. Foto: Christian Breidlid

Over 300 000 gjenstander fant veien til Europa gjennom kolonialisme, vold, plyndring og etisk tvilsomme oppkjøp.

Publisert: 04.12.2020 11.24.57 Sist oppdatert: 04.12.2020 11.24.57