MIKE HUTCHINGS / REUTERS / NTB

Høvding Joseph Little fra khoekhoe-folket ledet seremonien 8.august 2002 da Sara Baartman ble begravet i Gamtoosdalen i Sør-Afrika der hun trolig ble født. Hun ble tatt av en britisk lege til Europa i 1810 år og vist fram på utstillinger. Hun døde i Frankrike og en avstøpning av henne, hjernen, andre organer og hennes skjelett var oppbevart og utstilt på museum i Paris. Foto: Mike Hutchings / Reuter /NTB

Kolonialismens makabre side: Kampen om hodeskaller og kroppsdeler

AFRIKA I HISTORIENS LYS: Det foregår  en internasjonal debatt om historiske, religiøse og kunstneriske gjenstander i vestlige museer, der det befinner seg store samlinger som flere afrikanske land krever tilbake. I disse dager får de også støtte fra flere fagfolk og kuratorer, som ser tilbakeføring som en måte å avslutte kolonitida på.

Av Tore Linné Eriksen Sist oppdatert: 28.12.2020

Hvem var Sara Baartman?

Spørsmålet om tilbakelevering handler ikke bare om kunst og andre materielle gjenstander fra europeiske museer, men også om levninger etter mennesker, slik som kranier, skjeletter og kroppsdeler.  

På 1800-tallet betalte europeere for å se på afrikanere som blei vist fram som eksotiske skapninger på sirkus og «freak shows», men Sara Baartman er en av de få som har fått sin historie løftet fram. Hun blei født i Kappkolonien rundt 1790, og tilhørte folkegruppa khoekhoe, som europeere lenge kalte for hottentotter (Som det heter hos Thorbjørn Egner: For han var en ekte hottentott). I 1810 tok en britisk lege henne med til London, der hun blei utstilt med bare deler av underlivet dekket til. Iblant blei hun også leid ut til velstående borgeres private selskaper. Som khoekhoe-kvinner flest hadde hun et kraftig rumpeparti med fettsansamling, som gjester kunne betale ekstra for å ta på.

Det hjalp lite at Baartman lot seg døpe i Manchester i 1811 og et par år etter blei hun solgt videre til en fransk dyretemmer. I Paris blei hun underkastet anatomiske undersøkelser av en av de mest kjente vitenskapsmennene på denne tida – Georges Cuvier, som mente at både kranieform, lange kjønnslepper og små ører plasserte henne nærmere en orangutang enn et menneske. I Frankrike levde hun i fornedrende fattigdom, blei alkoholisert og døde i 1815 av tuberkulose. Deretter blei kroppen dissekert, og en gipsavstøpning og mesteparten av skjelettet blei utstilt på Det naturhistoriske museet i Paris. Hjerne og kjønnsorganer blei bevart i glassbeholdere fylt med væske, som blei vist fram helt til slutten av 1970-tallet.

CHARLES PLATIAU / Reuters / NTB

I 1816 ble det laget en gipsavstøpning av Sara Baartman. Foto: NTB

Et feministisk ikon

Etter at Nelson Mandela blei sørafrikansk president i 1994, var tida komme til å kreve levningene tilbake for en verdig begravelse på Baartmans hjemsted. Men det skulle ta åtte år med forhandlinger og internasjonalt press før franske myndigheter til slutt ga etter. Når de nektet så lenge, var det i frykt for at flere slike krav skulle komme fra landets tidligere kolonier. Til slutt fikk konflikten sin løsning da et fransk parlamentsmedlem i 2002 fikk gjennom et eget lovforslag som tvang fram tilbakelevering. 

I dagens Sør-Afrika tjener Sara Baartmans historie til å belyse kvinneundertrykking og rasisme forkledd som «vitenskap». I de siste årene har det kommet både avhandlinger, bøker, skjønnlitteratur, filmer, skulpturer, lydinstallasjoner og en opera, og et krisesenter for voldsutsatte kvinner og barn bærer hennes navn. Hun har også gitt navn til Sara Baartman District som utgjør mer enn en tredel av Eastern Cape Province.  I tillegg er også et eget museumssenter under oppbygging for å minne om de mørke sidene ved den europeiske kulturarven. I 2019 fikk hun også det største auditoriet ved universitetet i Cape Town oppkalt etter seg.

 

Motstand mot tysk okkupasjon

Et av de første eksemplene på krav om å levere tilbake menneskelige levninger, i dette tilfelle en hodeskalle, blei fremmet overfor Tyskland allerede så tidlig som ved nederlaget under den første verdenskrigen. Tyskland hadde vært kolonimakt både i Tanganyika, Rwanda, Burundi, Namibia og Kamerun, men deres besittelser blei overtatt som krigsbytte av seierherrene, dvs. Storbritannia, Frankrike og Belgia.

Det var særlig i Tanganyika at tyske tropper møtte væpnet motstand da innledet sin okkupasjon mot slutten av 1880-tallet. Først førte de krig mot arabere og swahilitalende afrikanere som forsvarte sine økonomiske interesser langs kysten ut mot Indiahavet, men som raskt måtte kapitulere.

I det sentrale innlandet sto hehe-lederen Mkwawa på denne tida i spissen for en egen ekspansjon, og hadde derfor militære styrker som lenge var i stand til å forsvare seg mot tyske framstøt. I 1891 blei tyske tropper påført et ydmykende nederlag ved et stort slag, til tross for deres overlegne våpenmakt. Mkwawa henvendte seg direkte til keiser Vilhelm 2. med forsikring om vennskap og diplomatiske forbindelser, men gjorde det samtidig klart at han aldri ville bli en av hans undersåtter. Tyskland så på sin side ikke for seg noe annet enn knusende okkupasjon, men Mkwawa holdt stand med geriljakrig ut hele 1890-tallet. Det endte med at han valgte å begå selvmord istedenfor å la seg ta til fange, men for sikkerhets skyld blei han deretter skutt i hodet, som så blei skilt fra kroppen og tatt med til Dar es Salaam som trofé. Her var det først i koloniadministrasjonens eie, for deretter å bli transportert til Übersee-Museum i Bremen. 

 

Kampen om Mkwawas hode

Det britiske styret ønsket allerede i 1918 å vise hehe-folket at deres kamp mot Tyskland fortjente en belønning, og hva var mer nærliggende enn å love at Mkwawas hode skulle føres tilbake til Iringa-området? I Versaillestraktaten av 1919 var det til og med en egen paragraf som krevde at hodeskallen skulle overleveres til Storbritannia innen et halvt år. Det var et eget punkt i avsnittet som omhandlet kunst og «kuriositeter». Men fra tysk side blei det svart at ingen lenger visste hvor hodet befant seg, og alle nye henvendelser var nytteløse helt fram til 1951. Da oppdaget en kurator ved museet i Bremen en rekke kasser med hodeskaller fra tyske kolonier, som hadde vært stuet bort i ei saltgruve for å hindre ødeleggelser under verdenskrigen, deriblant en anselig samling fra Tanganyika. Den britiske koloniguvernøren, sir Edward Twining fikk undersøkt kranieform hos hehe-lederens etterkommere i Tanganyika, og dro deretter selv til Bremen. Der fant han et hode med samme «kranieindeks», som til og med hadde et hull etter ei kule med samme kaliber som tyske kolonitropper brukte på 1890-tallet. Selv om mye fortsatt er uavklart, erklærte koloniguvernøren at oppdraget var fullført.

Ved en høytidelig seremoni blei hodeskallen overlevert til Mkwawas barnebarn, for deretter å bli utstilt på et lokalt museum for at etterkommerne kunne ære hans minne. Men sir Edward Twining hadde samtidig et annet ærend i sin tale ved anledningen, og uttrykte forventninger om at denne gesten fra britisk side ville bli belønnet med lojalitet overfor kolonistyret. Han oppfordret derfor menn fra hehe-befolkningen til å melde seg til de britiske hærstyrkene i Øst-Afrika, kjent som King African Rifles, som akkurat nå var et viktig redskap for å slå ned kampen for jord og frihet i nabolandet Kenya. Det ga begrenset suksess, i motsetning til i nabolandet Uganda. Her fikk Idi Amin – som seinere blei en av Afrikas mest brutale diktatorer – sin opplæring i King African Rifles og satt inn mot «mau-mau»-opprøret.

 

Konsentrasjonsleirer og rasistisk forskning

Også i disse dager står det strid om tilbakelevering av menneskelige levninger fra institusjoner i Tyskland. Denne gang handler det om hodeskaller fra Namibia, noe som igjen er knyttet til krav om erstatninger etter det folkemordet som tyske kolonimyndigheter gjennomførte i landet i 1903-1908. Her var det uttalte formålet ikke bare å slå ned et opprør, men rett og slett å utrydde to folkegrupper, hereroer og namaer, i kraft av deres etniske tilhørighet.  Det skjedde både gjennom direkte krigshandlinger, fordriving til Kalahari-ørkenen eller innesperring i arbeids- og dødsleirer. Det er anslått at over 75 prosent av 120 000 mennesker måtte bøte med livet, og de som overlevde blei fratatt jord og husdyr. For første gang blei Konzentrationslager et ord i det tyske språket, og mange trekk ved folkemordet – slik som rasisme og avhumanisering – peker fram mot Europa noen få tiår seinere. Mange av offiserene og byråkratene fra Namibia – og andre tyske kolonier – fikk da også sentrale posisjoner innenfor nazireregimet.

Ved inngangen til 1900-tallet sto rasisme i kvasivitenskapelig forkledning sterkt i en rekke europeiske land, og i Tyskland benyttet mange forskere innenfor fysisk antropologi og «rasehygiene» anledningen til å hente sitt materiale fra Namibia. Det foreligger for eksempel mange bilder av innsatte i konsentrasjonsleirer som skrapte av hud og fjernet øyne fra døde medfangers hoder, for deretter å pakke dem ned i kasser for transport til Tyskland. Her var de etterspurt ved flere tyske universiteter, der Eugen Fischer var den mest kjente av dem som ønsket å vise at afrikanere befant seg nederst på utviklingsstigen. Etter å ha gransket hjerner hos marsvin og hunnorangutangers kjønnsorganer, gikk han videre med et feltarbeid i Namibia, der formålet var å advare mot «raseblanding». Seinere ba han koloniadministrasjonen om å sende både kranier og et antall «buskmannpeniser» for sine studier. Fischer var medforfatter av den første læreboka i «rasehygiene», som Hitler la til grunn for Mein Kampf, og som blei oversatt både til engelsk og svensk. Seinere blei Fischer leder av keiser Vilhelm-instituttet for rasehygiene, første naziinnsatte rektor ved Berlin-universitet og veileder for flere - deriblant Josef Mengele - som kom til å gjennomføre medisinske eksperimenter på jøder. Etter krigen fikk Fischer bare en bot, for deretter å bli utnevnt til æresmedlem i det tyske antropologiforbundet.

Christian Mang / Reuters / NTB

Kranier av hereroer og namaer ble utstilt i Berlin før de skulle returnes til Namibia for en verdig begravelse. I årene 1904-1908 drev den tyske kolonimakten utryddelseskrig mot herero og nama-folkegruppene i Namibia. Hodeskallene til noen av ofrene ble tatt med til Tyskland. Namibia krevde å få dem tilbake. Foto:Christian Mang/Reuters/ NTB

Verdig begravelse – men ingen erstatninger

Uhyrlighetene i Namibia, som også faller inn under den juridiske definisjonen i Folkemordskonvensjonen av 1948, er fortsatt et åpent sår. Det skyldes ikke minst at Tyskland kategorisk har avvist å gi en unnskyldning på en måte som kan gi anledning til rettslige krav om erstatninger. Mens det i Tyskland er en kriminell handling å benekte Holocaust, gjelder dette verken folkemordet i Namibia eller krigsforbrytelser i andre kolonier. Flere ledere innenfor herero- og namabefolkningen krever erstatninger direkte til ofrene, kombinert med oppfordring til namibiske myndigheter om å få tilbake jord som blei stjålet under tysk okkupasjon og det påfølgende apartheidstyret.

Ettersom det aldri har vært lagt skjul på at hodeskaller og andre kroppsdeler blei ført til Tyskland for rasistisk forskning, har ønsket om å få levninger tilbake for en verdig begravelse i egen jord også blitt fremmet med økende styrke. Det er ikke helt uten resultater, slik som da 50 kranier blei overført fra Charité-hospitalets lagerlokaler i Berlin i 2012. En ny overlevering fant sted i 2018, i all hovedsak med utgangspunkt i de rikholdige samlingene til Eckert-instituttet ved universitet i Freiburg, der Eugen Fischer lenge var bestyrer. En større delegasjon, hovedsakelig fra herero-befolkningen, reiste i denne forbindelse til Tyskland. De hadde sett for seg et offisielt arrangement med politikere på høyt nivå, men måtte nøye seg med en kirkelig seremoni.  

Siste ord er altså ikke sagt, og det står igjen både politisk drakamper, krav om erstatning og bearbeiding av traumatiske opplevelser i flere slektledd. Selv om kolonitida formelt er slutt, lever minnene etter okkupasjon og folkemord videre.

 

Mer å lese:

Casper Erichsen og David Olusoga (2011). The Kaiser’s holocaust. Germany’s forgotten genocide. London: Faber & Faber.

Clifton Crais og Pamela Scully (2010). Sara Baartman and the Hottentot Venus. A ghost story and a biography. Princeton: Princeton University Press.

David Pizzo (2010). «To devour the land of Mkwawa». Colonial violence and the German-Hehe war in East Africa, c. 1884-1914. LAP Lambert Academic Publishing.

Martin Baer og Olaf Schröter (2001). Eine Kopfjagd. Deutsche in Ostafrika. Berlin: Ch. Links Verlag.

Rachel Holmes (2020). The Hottentot Venus. The life and death of Saartjie Baartman. London: Bloomsbury.

Tore Linné Eriksen (2007). Det tjuende århundrets første folkemord. Namibia 1903-1908. Oslo: Unipub.

Uazuvara Ewald Kapombo Katjivena (2017). Mama Penee. Jenta som gjennomskuet folkemordet. Tvedstrand: Bokbyen Forlag.

Afrika i historiens lys

I artikkelserien ­«Afrika i historiens lys» vil historiker og forfatter Tore Linné Eriksen fortelle våre lesere om viktige sider av Afrikas historie. Historiene vil ofte ta utgangspunkt i aktuelle hendelser og begivenheter. 

Tore Linné Eriksen er historiker, faglitterær forfatter og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Hans nyeste bok er den kritikerroste «Afrika. Fra de første mennesker til i dag». Den ble utgitt på Cappelen Damm i 2019. Foto: Christian Breidlid

Publisert: 28.12.2020 09.59.19 Sist oppdatert: 28.12.2020 09.59.19