Tunisian Red Crescent

Frivillige gjør en en enormt viktig jobb verden over. Stort sett er de helt vanlige folk som ønsker å hjelpe sine medmennsker, skriver Bernt G. Apeland som er generalsekretær i Norges Røde Kors. På bildet hjelper frivillige fra Røde halvmåne i Tunisia til med å bære mat hjem til folk. Foto: Brahim Guedich/ Tunisia Røde Halvmåne 

Den kraftfulle frivilligheten

UTSYN: Frivillig innsats er avhengig av noe som umiddelbart kan virke skjørt, men som i virkeligheten er det sterkeste som finnes: Kraften i at noen vil gjøre noe godt for andre.

På en gruslagt plass utenfor barnesykehuset Giovanni XXIII i byen Bari i Italia, står om lag 15 Røde Kors-frivillige. Italia er blant landene som har vært hardest rammet av koronaviruset, og inne på sykehuset ligger det barnepasienter som ikke får være i fysisk kontakt med sine nærmeste. Ute er de frivillige iført røde uniformer, og nå gjør de seg klare.

Høyttalerne er satt fram og når musikken fra «Baby Shark» ljomer over plassen, danser hele gjengen og vinker til pasientene i vinduene.

Er det viktig at frivillige hjelpere danser utenfor et sykehus? Mange vil kanskje tenke at frivillig innsats er store nødhjelpsoperasjoner med hundrevis av mennesker involvert. Kanskje tenker vi på uniformert personell som bærer sykebårer eller deler ut mat. Og noen ganger arter den frivillige innsatsen seg nettopp slik, kanskje særlig etter store og plutselige katastrofer.

Men frivillige er like gjerne engasjert i ungdomsaktiviteter, førstehjelp, ambulansetjenester, fjellredning, telefonhjelpelinjer, krisehåndtering, hjelp og støtte til flyktninger, helsekampanjer, rådgivning og en lang rekke andre tjenester som har som mål å bedre andre menneskers liv. Av og til kan det kreve en dans.

 

Verden over

I ulike land er det ulike behov. Koronakrisen utspiller seg i flyktningleirer med knapp tilgang på vann og såpe, den utspiller seg i krigsherjede områder, i land med svak økonomi eller sterk økonomi, i land med velfungerende helsevesen og i land der syke og døde blir liggende på gaten fordi det ikke er plass på sykehusene, i land der befolkningen har tillit til myndighetene og i land der tilliten er helt borte.

I Jemen og Syria jobber frivillige på spreng for å opprettholde nødhjelpsarbeidet og transport av livsviktige varer. I Bolivia har frivillige tatt opp kampen mot flommen av feilinformasjon og rykter i pandemiens kjølvann. De bruker internett, men også megafoner, for å spre kunnskap om håndhygiene og fysisk avstand.

I Sør-Korea jobber frivillige døgnet rundt med å pakke nødvendig utstyr og mat som skal deles ut. I Marker kommune i Østfold holder frivillige kurs om smittevern, slik at kommunens ressurser kan brukes på noe annet.

 

Omsorg for andre

Men mye er også likt. Vi opplever en helsekrise som både er fysisk og psykisk. Omsorg og psykososial støtte har vært en veldig viktig del av den hjelpen frivillige har stilt opp med over hele verden de siste månedene. I Belgia kjenner 80-åringen Marise nå at tomheten fyller hele livet hennes etter at smittevernet satte en stopper for fysiske besøk. «Dersom det skjer noe med meg nå, er det ingen som vil legge merke til det», forteller hun besøksvennen fra Røde Kors på telefon.

Liknende historier hører vi fra hele verden. Her i Norge fortalte en av fire, unge og gamle, at de følte seg ensomme mens koronarestriksjonene var på sitt strengeste.

Bare i påsken tok Røde Kors-frivillige imot 650 samtaler fra barn og unge som trengte noen å snakke med om til dels tunge og vanskelige temaer. Kenya Røde Kors har døgnbemanning på sin hjelpetelefon for å gi råd eller bare snakke med mennesker som sliter med angst på grunn av koronaen.

 

12 millioner frivillige

Grunnen til at frivillige fra Røde Kors- Røde Halvmåne-bevegelsen har kunnet bidra så massivt for sine medmennesker under denne krisen, er at de var i gang lenge før krisen fantes. I Norge har vi om lag 40.000 frivillige som bidrar for andre i Røde Kors-regi. Internasjonalt har Røde Kors-Røde Halvmåne-bevegelsen om lag 12 millioner aktive frivillige.

I all hovedsak er det mennesker som bidrar der de allerede bor, i sine egne lokalmiljøer. Når kriser treffer, vet de hva behovene er. De vet hvem som er alene, hvem som trenger transport, hvem som må ha hjelp med å skaffe mat og medisiner, hvem som trenger noen å snakke med.

De har tillit i sine egne miljøer, noe som er avgjørende når de for eksempel må spre livsviktig helseinformasjon. Med stengte grenser ville ikke hjelpen nådd fram om vi hadde vært avhengige av hjelpearbeidere som kommer fra andre steder og land for å bistå. Den lokale tilstedeværelsen har reddet liv og gitt livsglede.

 

Helt vanlige folk

Frivillige mennesker er ikke superhelter som flyr inn fra en annen planet for å hjelpe andre. Nei, de er langt mer imponerende enn som så. De er mennesker med helt vanlige liv og helt vanlige utfordringer, som alle andre. I sine lokalsamfunn lever de liv som likner helt på de livene naboene deres lever.

I koronakrisen har også våre frivillige opplevd å miste sine kjære, de har opplevd å bli syke, de har opplevd å miste jobben. Likevel klarer de altså, gang etter gang, å se utover egne behov og være der for andre.

Mest av alt er frivillig innsats dette: Et menneske som ser et annet, som tilbyr seg å være der, bidra med noe. Et møte som gir glede til minst to mennesker, den som gir og den som får. Noen ganger er det ikke like lett å definere hvem som er hvem.

 

 

Mening

I all hovedsak er de frivillige mennesker som bidrar der de allerede bor, i sine egne lokalmiljøer. Når kriser treffer, vet de hva behovene er.

UTSYN

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Publisert: 09.06.2020 11.54.33 Sist oppdatert: 09.06.2020 11.54.33