Ann Wang / Reuters / NTB

Det er lov å håpe at Aung San Suu Kyi vil bruke den massive valgseieren til å fremme et samarbeid med minoritetene og utfordre militæret, skriver tidligere leder i Burmakomiteen Ausun Aagre etter at hennes parti National League for Democracy igjen har gjort et brakvalg i Myanmar. Foto: Ann Wang / Reuters / NTB

Konsekvensene av Aung San Suu Kyis valgtriumf

UTSYN: National League for Democracy knuste det militære partiet og fikk mange etniske stemmer. Hvordan vil det påvirke den politiske dynamikken i Myanmar? spør Audun Aagre.

Sist oppdatert: 17.11.2020

For et år siden inngikk jeg et veddemål med redaktøren i en burmesisk TV-kanal. Han mente Aung San Suu Kyis parti National League for Democracy (NLD) ville gjøre et godt valg i hele landet, mens jeg mente de etniske partiene ville gjøre det langt bedre i etniske delstater enn det de gjorde i 2015.

Han fikk helt rett, jeg tok delvis feil.

Opptellingen pågår fremdeles, men det ser ut til at NLD får nær 80 prosent av de setene som var på valg i nasjonalforsamlingen. De offisielle tallene så lang betyr at NLD vant 396 seter, at 11 ulike etniske partier vant 47 seter, mens det militæret partiet Union Solidarity and Development Party (USDP) bare vant 30 seter.

Graf: Kristian Stokke, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UIO.

Det er tre hovedtrekk ved årets valg.

For det første: NLD fikk massiv oppslutning i de burmanske regionene, kjerneområdene for Myanmars etniske majoritet. Ar valgseieren gikk på bekostning av det militære partiet var ikke overraskende, men at USDP gikk så mye tilbake var uventet. Militærpartiet vant tross alt 28 prosent av stemmene i 2015. Militærets sivile representasjon i parlamentet er følgelig sterkt redusert, mens den militære representasjonen på 25 prosent står fast gjennom grunnloven. Det betyr at grunnloven gjenstår som dét verktøyet militæret har for politisk representasjon.

For det andre: NLD gjorde et overraskende godt valg i etniske delstater. Mye av fremgangen kan forklares med at de også i delstatene kapret stemmer fra det militære partiet. I et valgsystem med enkeltpersonkretser har de store og etablerte partiene en fordel. Valgkommisjonen kansellerte valget i flere valgkretser, spesielt i Shan- og Rakhinestaten, hvor 1,5 millioner velgere ble forhindret fra å stemme, i områder hvor etniske partier står sterkt. De etniske partiene gikk følgelig glipp av inntil 22 seter i nasjonalforsamlingen. NLDs seier i etniske valgkretser kan allikevel ikke forklares med valgsystemet, kanselleringene og militærpartiets fall alene.

NLD vant frem fordi partiet ble ansett som mer styringsdyktig enn flere av de nyfusjonerte etniske partiene. Dette betyr imidlertid ikke at etniske partier gjorde et dårlig valg. I de fleste delstater vant de flere seter enn i 2015, men færre enn forventet. Valget er ikke nødvendigvis et bevis på at etniske minoriteter er fornøyde med NLD, men misnøyen var, med noen unntak, ikke stor nok til å utløse proteststemmer til fordel for etniske partier.

 

De mest styringsdyktige

Det tredje poenget er at NLDs storseier må vurderes som noe annet enn en «folkeavstemming» for Aung San Suu Kyi, slik valget i 2015 ofte omtales.

I år vant NLD valget etter fem magre år; uten fremgang i fredsprosessen, ingen endring i grunnloven, en fortsatt fastlåst maktdeling med militæret, økt misnøye i de etniske delstatene og internasjonal kritikk. Velgerne stemte på partiet som fremstår mest styringsdyktig, så valget må ses som et bevisst valg mellom ulike partier, hvor NLD ble valgt fordi de fremstår som det beste styringsalternativet.

Rresultatet er et klart svar fra velgerne om at de ikke savner militær styring. Det er verdt å merke seg at det internasjonale samfunnets kritikk av Aung San Suu Kyis politiske håndtering av minoriteter og rohingyamuslimer i liten grad har påvirket valget. Militærets strategi om å fremstå som det burmansk-buddhistiske nasjonalistiske alternativet mislyktes.

Så hvordan vil valgresultatet påvirke den poliske utviklingen fremover?

Det er lov å håpe at Aung San Suu Kyi vil bruke valgseieren til å fremme et samarbeid med minoritetene og utfordre militæret. NLDs talsperson har oppfordret de etniske partiene til et samarbeid om å oppnå en «føderal union og fred», noe de ikke har gjort tidligere, men få fester lit til invitasjonen, ikke minst fordi den er rettet mot de etniske partiene og ikke de etniske hærgruppene.

 

Et demokratisk smutthull

Fredsprosessen har lite for seg uten at partene med våpen er med, og her sitter fremdeles militæret med nøkkelen. NLDs hovedmål er fremdeles å endre grunnloven, og det er to veier dit, enten via parlamentet hvor militæret har vetorett, eller via fredsprosessen, hvor militærets har vetorett på slagmarken. Foreløpig er det lite som tilsier at hærsjefen ønsker verken grunnlovsendringer eller fred, siden begge deler utfordrer militærets rolle, legitimitet og deres altomgripende økonomiske interesser. Og når militærets sivile politiske del tapte valget, er militæret som institusjon siste skanse.

Det virker lite sannsynlig at hærsjefen vil gi etter nå.

Det er lov å håpe at at NLD vil bruke sitt nye folkelig mandag til å utfordre militæret. Det finnes blant annet et smutthull som gjør det mulig å skrive en helt ny grunnlov, et smutthull advokaten U Ko Ni identifiserte, og som førte til at han ble skutt og drept i et politisk attentat. Et slikt grep vil gi stor fare for motreaksjoner og utfordre landets stabilitet. Aung San Suu Kyis hovedstrategi har vært å vinne militæret over på sin side, og det virker lite sannsynlig at hun vil endre denne linjen.

Selv om relasjonen til hærsjefen er fastlåst håper hun fremdeles å overbevise generalene rundt ham. Det mest sannsynlige er at NLD vil fortsette i samme sporet, med små og gradvise endringer. Regjeringen hindres i å få bevegelse i fredsprossen av militæret (hvor NLDs vilje til reelle forhandlinger også er omdiskutert), og er uvillige til å inngå kompromisser med etniske minoriteter (selv om de kanskje vil invitere enkelte inn i regjeringen). Dette kan øke misnøyen på begge sider, men ikke nødvendigvis blusse ut i flere åpne konflikter.

Årets valgresultat kan føre til at militæret blir enda mindre villige til politiske kompromisser, og at etniske minoriteter i større grad ser til etniske hærgrupper for politisk representasjon. I dette ligger en fare for økt avstand mellom de tre viktige partene i burmesisk politikk; militæret, NLD og etniske minoriteter.

Den burmesiske redaktøren fikk altså helt rett helt rett. Spenningen nå ligger i hvordan NLD vil bruke makten til nasjonsbygging. Myanmar ris fremdeles av tre hester. Det er NLD, etniske partier og hærgrupper, og ikke minst militæret. NLD vil måles på om de klarer å få med seg de to andre i et felles prosjekt.

Fred og maktdeling er like vanskelig som for fem år siden.

Mening

Valgresultatet kan føre til at militæret blir enda mindre villige til politiske kompromisser

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, tidligere leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 17.11.2020 07.23.46 Sist oppdatert: 17.11.2020 07.23.46