Både Fremskrittspartiet og Høyre vil slutte å bevilge mer bistand enn det vi har forpliktet oss til. Slike kutt vil kun gagne oss selv på kort sikt, skriver Catharina Bu. Hun mener politikerne bør tenke nytt om hvilken rolle bistanden kan ha fremfor å fjerne målet om å bevilge en prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand. Foto: Helge Mikalsen / VG / NTB

Verden trenger mer bistand, ikke bistandskutt

UTSYN: Har vi råd til billigere snus, vin og sjokolade har vi også råd til å redde klimaet og verdens fattige, skriver Catharina Bu.

Sist oppdatert: 14.12.2020

I år er det 50 år siden FNs generalforsamling ble enige om at rike land skulle bevilge 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekten sin til bistand. Svært få land har nådd målet. Noen få, herunder Norge, gir mer enn vi har forpliktet oss til. Kort fortalt fordi vi har råd, og fordi det gir oss som et lite land en verdifull politisk ressurs på den internasjonale arenaen.

Det ønsker Fremskrittspartiet og Høyre en slutt på.

Først var det Fremskrittspartiet som gikk hardt ut i budsjettforhandlingene med regjeringen og krevde kutt fra 1 til 0,7 prosent. Deretter lanserte Høyre sitt programutkast der de foreslår å gå bort fra prosentmålet.

Men snarere enn å fjerne bistandsprosenten og lukke øynene for de enorme utfordringene fattige land og verden som helhet står ovenfor, bør dagens politikere heller tenke nytt og stort om hvilken rolle bistanden kan og bør ha. Å late som alvorlige problemer og utfordringer i verden ikke angår oss vil riktignok frigi midler til billigere snus og sjokolade. På sikt vil det kunne skape mer urolig sjø i båten vi alle sitter i.

 

Misforstått ressurs

Kritikk av bistand generelt og prosentmålet spesielt baseres ofte på en feilslutning om at bistand ikke virker, bevist ved at mottakerlandene fortsatt er fattige. Sylvi Listhaug sa for eksempel følgende i et intervju med VG i høst: «Vi har gitt bort altfor mange milliarder uten at det har hjulpet».

Men problemet er ikke at bistanden ikke har effekt, snarere at en beskjeden ressurs som bistand forventes å løse alle verdens og fattige lands problemer. Sannheten er at sammenlignet med andre kapitalstrømmer inn til et land, som utenlandske investeringer, verdipapirer, lån og pengeoverføringer fra slekt og venner i utlandet, utgjør bistanden et forholdsvis lite bidrag til fattige lands økonomi.

Det er dessuten svært vanskelig å måle den direkte sammenhengen mellom bistand og utvikling, da dette jo vil påvirkes av andre faktorer som politikk, klimaendringer, konflikt og så videre.

Det er selvfølgelig heller ikke slik at bistand er det viktigste verktøyet i verktøykassa. Mer rettferdig likestillings-, klima-, finans-, handels-, skatte- og gjeldspolitikk vil for eksempel ha mye mer å si for fattigdomsreduksjon, utvikling og oppnåelse av FNs bærekraftsmål.

 

Offentlige midler

Dette betyr likevel ikke at bistanden ikke virker eller er viktig. Det er for eksempel ingen tvil om at humanitær bistand i land rammet av krig og konflikt, værrelaterte katastrofer eller epidemier, har reddet liv med å gi folk mat, vann eller medisiner. Langsiktig bistand har på sin side bidratt til å gi millioner av barn livsnødvendige vaksiner mot smittsomme sykdommer, og gitt folk og landsbyer tilgang til rent vann, veier, sykehus og skoler.

Og selv om kapital fra private investeringer og hjemsendte penger fra slektninger er betydelig, er bistanden en unik ressurs. Bistand er først og fremst offentlige midler som kan brukes på goder som kommer mennesker og samfunn til gode, men som ikke nødvendigvis har en økonomisk avkastning. Privat kapital kan brukes til å skape jobber, bygge bruer og få økonomier til å vokse, men de fattigste landene klarer i begrenset grad å tiltrekke seg denne typen kapital. Det blir heller ingen næringsutvikling uten trygge veier, bedre helse og grunnleggende skolegang.

 

Følger trenden

At FrP vil ha bistandskutt er verken nytt eller særlig uventet. Mer overraskende er det at partiet Høyre ikke lenger er en del av det brede flertallet på Stortinget som støtter én-prosenten. Dette til tross for at Erna Solberg leder FNs pådrivergruppe for FNs bærekraftsmål som blant annet har i oppgave å motivere medlemslandene til å øke sine økonomiske bidrag til oppnåelse av målene. Solbergregjeringen viet også stor plass i kampanjen om en plass i FNs sikkerhetsråd til å skryte av Norge som en generøs bistandsgiver.

Dessverre følger Høyre i sporene til sine søsterpartier i andre land som de siste årene har kuttet eller truet med kutt. I Storbritannia ble bistanden i høst redusert fra 0,7 til 0,5 prosent. Statsminister Boris Johnson skylder på koronakrisen som har rammet landet hardt, men kritikere mener beslutningen er umoralsk og politisk uklok. Johnson fant dessuten penger til å øke landets forsvarsbudsjett med 22 milliarder dollar midt i den samme krisen.

 

Fortsatt høy fattigdom

Mye blir stadig bedre, men det er langt igjen. Det er, i motsetning til hva enkelte liker å tro, langt fra slik at fattigdommen i verden er på vei til å bli utryddet. Fra 1990 til 2015 falt riktignok den ekstreme fattigdommen i verden med gjennomsnittlig ett prosentpoeng i året – fra nesten 36 til 10 prosent. Men bak gjennomsnittstallene skjuler det seg store forskjeller innad i landene. Kina og Brasil, som selv har blitt bistandsgivere, er for eksempel to av de landene i verden med størst forskjell mellom fattig og rik. Det er også i befolkningsrike såkalte mellominntektsland at det bor flest ekstremt fattige.

Fortsatt har vi ikke tall som viser hvordan koronapandemien har påvirket den globale fattigdommen, men det er liten tvil om at et høyt antall mennesker verden over har fått det betraktelig verre som følge av viruset og påfølgende innstrammingstiltak.

Dessuten, selv om mange land ikke lenger kan kalles «fattige», er det en stor gruppe som «henger etter». 30 land ansees for å ha så lav økonomisk vekst og lite utvikling at de faktisk er avhengige av bistand. Det vil si at bistanden til disse landene utgjør mer enn 5 prosent av deres bruttonasjonalinntekt (BNI). Disse landene er hjem til om lag 600 millioner mennesker, eller 10 prosent av befolkningen i utviklingsland.

 

Nytt narrativ og nye løsninger

Det er med andre ord ikke slik at bistandens tid er forbi. Det kommer den sannsynligvis heller aldri til å bli. I hvert fall ikke behovet for den. Å sette som politisk mål at bistanden skal gjøres overflødig er basert på en ide om at det finnes et tidspunkt et lands myndigheter kan si: «Takk, men nå er vi ferdig utviklet». Alle land, også de som faller i kategoriene «mellominntektsland» og «utviklede land» har jo samfunnsutfordringer. Slike landkategorier har i det hele tatt lite for seg. Alle land er i konstant utvikling, også Norge.

I en bok som ble lansert i forrige uke foreslår den britiske bistandseksperten Jonathan Glennie at vi en gang for alle endrer språket vi bruker om bistand. Faktisk vil han at vi, sammen med de ulike merkelappene som puttes på ulike land, slenger hele bistandsbegrepet på skraphaugen. Det er paternalistisk og utdatert, mener Glennie. Han er ikke den første som konkluderer liknende, men Glennie byr i tillegg på interessante løsninger.

I stedet for at rike land skal fortsette å titulere seg som «bistandsgivere» og fattige land som «bistandsmottakere» vil han at alle land betaler en årlig pott, gjerne 1 prosent av BNI eller mer – i det han kaller for «globale offentlige investeringer». De fattigere landene med lavere BNI vil følgelig betale mindre enn de rike landene med høyere BNI, men alle betaler noe. Dette vil totalt sikre mer midler til både fattigdomsreduserende tiltak, men også til såkalte globale fellesgoder som pandemibekjempelse og klima.

I befolkningsrike mellominntektsland med store «lommer av fattige» kan slik utviklingsfinansiering også brukes solidarisk for å bidra til omfordeling av makt og rikdom, for eksempel ved å støtte kritisk presse, menneskerettighetsforkjempere eller fagbevegelse.

En slik felles global dugnad, der alle land bidrar etter evne, vil også kunne føre til at de fattigste landene får mer beslutningsmakt enn de har i dag. I boken trekker Glennie fram Det Globale Fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria som et eksempel til etterfølgelse. Her betaler de fattigste landene som mottar mye av den totale støtten også inn årlige beløp. Dette gjør at de også har en plass rundt bordet hvor avgjørelser tas, hvilket igjen gjør forvaltningen av fondet mer demokratisk og sannsynligvis også mer effektiv.

 

Solidaritet i praksis

Vi må med andre ord bevege oss bort fra den «tradisjonelle» måten å tenke om og strukturere bistand på. I år er det ti år igjen til FNs bærekraftsmål skal være innfridd. Selv om de ikke er perfekte, er disse målene langt på vei en mer fornuftig plan for hvordan vi skal innrette globalt utviklingssamarbeid i 2020. Dessverre vil vi være milevis unna å nå de med dagens tempo og finansiering.

Vi må åpenbart tenke nytt, større og lengre. Da er ikke løsningen å kutte slik Frp og Høyre vil. Dette vil kun gagne oss selv på kort sikt. Verdens fattige og våre barn og barnebarn vil måtte ta konsekvensene. Derfor trenger vi både mer, bedre og inkluderende bistand. Verdien for alle land av global stabilitet og fordeling er overtydelig. Dette er solidaritet i praksis.

Mening

Kritikk av bistand generelt og prosentmålet spesielt baseres ofte på en feilslutning om at bistand ikke virker, bevist ved at mottakerlandene fortsatt er fattige.

UTSYN

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 14.12.2020 16.46.24 Sist oppdatert: 14.12.2020 16.46.24