I 2008 avsa indisk høyesterett en dom der skipshuggingsindustrien måtte tilpasse seg nasjonal og internasjonal arbeidsmiljølovgivning. Men ifølge NGO Shipbreaking Platforms siste kvartalsrapport er arbeidsforholdene fortsatt forferdelige langs Alang-stranden på den indiske vestkysten. Bildet er fra 2019. Foto: NGO Shipbreaking Platform

Når både mennesker og miljø skades

UTSYN: Kan det rettslige etterspillet etter en grunnstøting utenfor Jæren i 2017 bidra til bedre arbeidsforhold for noen av klodens mest sårbare? spør Kiran Aziz.

Sist oppdatert: 16.11.2020

Årlig sendes det skip fra hele verden til opphugging i Sørøst-Asia.

Skipshugging på strender i land som Bangladesh, Pakistan og India innebærer både risiko for menneskerettighetsbrudd og alvorlig miljøskade.

Helt konkret innebærer dette at unge gutter og menn ofte arbeider under svært risikofylte forhold, uten tilstrekkelig beskyttelse. Parallelt forurenses strender, sjø og natur for eksempel med oljesøl, kjemikaler og asbest.

Dette anses som et av verdens farligste yrker.

Interesseorganisasjoner som NGO Shipbreaking Platform er med å avdekke mange av de brutalitetene denne industrien står for. Det ble totalt hugget 170 skip i tredje kvartal i 2020. Av disse ble 110 skip solgt til virksomheter som sysselsetter titusener på strendene i Sørøst-Asia.

Til tross for at flere verft ble stengt på grunn av covid-19-pandemien, fortsatte skipshuggingaktiviteter å sette arbeidere i fare en rekke steder.

 

Selger seg ut av problemet

Mellom juli og september ble minst fire arbeidere hardt skadet, og en mistet livet i Bangladesh. Listen over uakseptable forhold er lang.

Utfordringen er veldig ofte at skipene blir solgt gjennom mellomledd og tredjeparter hvor eiere av skip prøver å selge seg ut av problemet. En vanlig praksis er å selge skip til skraping gjennom såkalte cash buyers, som er selskaper spesialiserte på å kjøpe opp, flagge ut og skrape gamle skip.

De senere årene har det heldigvis kommet ny forordning fra EU om sikker og forsvarlig gjenvinning av skip. Siden januar 2019 har alle EØS-flaggede skip blitt underlagt dette nye regelverket. Én av de viktigste konsekvensene er at disse skipene må hugges opp på verft som står på EUs liste over godkjente verft, men foreløpig inneholder ikke listen verft fra Sørøst-Asia.

Dette kan selvfølgelig endre seg, men da må praksisen til verftene være på et forsvarlig nivå og med nødvendig infrastruktur for en sikker og trygg opphugging. Dessverre konkurrerer liv, helse og miljø med salgsprisen på skipet. Derfor vil det for mange redere være økonomisk gunstig å flagge ut skip og flåter ut av EU av skattemessige og andre kommersielle hensyn.

 

En historisk rettsak

Et annet vendepunkt er en historisk rettssak. I oktober startet saken mot en norsk skipsreder tiltalt for å være delaktig i ulovlig opphugging av lasteskipet «Tide Harrier» gjennom brudd på forurensningsloven.

Skipsrederen eide ikke lasteskipet selv, men solgte dette i 2015. Lasteskipet gikk på grunn utenfor Jæren i 2017. Det ble en dramatisk redningsaksjon, og senere skulle skipet sendes til Pakistan for ulovlig opphugging. Om bord var det 1500 kubikkmeter med oljeholdige væsker, asbest og elektrisk avfall.

Ifølge aktoratet er dette en alvorlig sak siden risikoen for miljøskader er stor og det er grunnen til at det er ulovlig å håndtere gamle skip på denne måten.

Det fremkommer også av tiltalen at skipsrederen fungerte som en mellommann overfor lokale leverandører til skipet i Pakistan, og han skal også ha bidratt med taubåt til sjøprøven to dager før havariet.

I skrivende stund venter vi på dom i saken. Uavhengig av utfall er det lov å håpe at denne saken kan virke skjerpende for andre.

 

Ansvarlig skraping

I tillegg til sivilsamfunnet og myndighetene har en annen aktør vært avgjørende for å sette dette temaet på agendaen. Investorer har i mer enn ti år jobbet systematisk gjennom dialog og ekskludering av selskaper som bidrar til skraping på uforsvarlig vis. Eksempelvis går KLP årlig gjennom NGO Shipbreaking Platforms lister over skip som blir hugget i områder med høy risiko. Der KLP er investert, følges selskapene opp med spørsmål om retningslinjer og praksis for ansvarlig skraping.

Også Norges Bank besluttet i 2018 å utelukke selskaper på bakgrunn av skipsopphugging fra Statens Pensjonsfond Utland. Dette er lovende fordi flere investorer følger deres beslutninger.

Det som er sikkert at flere selskaper skal skrape flere titalls skip de neste årene. Med covid-19 pandemien har de sårbare blitt mer sårbare fordi de sosiale- og økonomiske ulikhetene vokser. Dermed er det stor risiko for at arbeidere i Sørøst-Asia aksepterer de uakseptable arbeidsforholdene for å få levebrød på bordet.

Da må andre aktører bidra til at det er anstendige arbeidsforhold og avverge alvorlig miljøskade.

Mening

Utfordringen er veldig ofte at skipene blir solgt gjennom mellomledd og tredjeparter hvor eiere av skip prøver å selge seg ut av problemet

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, tidligere leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Publisert: 16.11.2020 12.13.12 Sist oppdatert: 16.11.2020 12.13.12