Asylsøkerne som bodde i den nå nedbrente Moria-leiren har ingen steder å gjøre av seg. Mange av dem har slått seg ned langs veien som går mellom leiren og havnebyen Mytilini. To netter på rad har desperate familier, mange av dem med små barn, tilbrakt under åpen himmel. Foto: Alkis Konstantinidis / Reuters / NTB scanpix

«Barna blir taperne når Norge er med i det europeiske mesterskapet i ansvarsfraskrivelse»

UTSYN: Barna blir taperne når Norge er med i det europeiske mesterskapet i ansvarsfraskrivelse, skriver fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer Sissel Aarak.

Sist oppdatert: 11.09.2020

I folkeeventyret Soria Moria møter vi den lille gutten fra den fattige familien som tar seg gjennom mange farer for å komme til slottet på toppen av fjellet.

Mange hjelpere, som «den gamle kjerringa», månen og vestavinden fører gutten frem til drømmeslottet. I virkelighetens Moria er det derimot ikke mange hjelpere. 13 000 mennesker står hjemløse igjen etter storbrannen i en leir som har oppstått fordi europeiske land ikke blir enige om hvordan man hjelper folk i nød.

Og, foreløpig er det lite som tyder på at brannen vil få noen konsekvenser som løfter Norges internasjonale renommé. Vi står på slottsbalkongen og bryr oss svært lite om det som utspiller seg nederst på kontinentet.

 

Skuffende fra Løvebakken

Leder for nødhjelpsarbeidet vårt i Hellas, Popi Gkliva, forteller oss om kaotiske tilstander på Lesvos. Moria-leiren har huset mer enn fire ganger flere enn kapasiteten. De som bodde der er nå ute gatene og venter på å bli evakuert.

Blant dem er barn som har flyktet alene.

Disse barna, eller «unge mennene» som enkelte politikere betegner dem som, har blitt tapere i et uverdig spill. Norske myndigheter har sittet og sett på en tragedie som har utfoldet seg i svært mange akter, over flere år.

Med den store KrF-seieren i mai, der «Norge skulle ta imot barn fra Moria», var det mange som glemte det som stod i liten skrift – at dette bare ville skje dersom 8-10 land gjorde det samme. Før den tid skulle vi gjøre minst mulig.

Vi ønsket å sitte stille i båten og håpe at den greske tragedien gikk over av seg  selv

 

«Hjelpe-dem-der-de-er»

Vi ser en stadig mer passiv trend blant flere partier. Trolig kan passiviteteten knyttes til neste års stortingsvalg. Høyre lanserte utkast til sitt partiprogram for neste stortingsperiode denne uka, med mål om en streng innvandringspolitikk. Arbeiderpartiet har selv lansert en ny integreringspolitikk der målet blant annet er å gi «fattige land som tar imot mange flyktninger muligheten til å ivareta flyktningenes langsiktige behov

En «hjelpe-dem-der-de-er»-retorikk, som tidligere var vanlig på høyre ytterkant av norsk politikk, har blitt stadig mer mainstream.

Ap har heller ikke sagt noe så langt om konsekvensen av brannen i Moria for norske innvandringspolitiske prioriteringer. I tillegg har KrF vært tydelige på at afghanske barn i leiren ikke får komme til Norge, fordi norske myndigheter har bestemt at Afghanistan er trygt – noe som bestrides av de aller fleste eksperter.

 

Det politiske spillet

Nordmenn som er kritiske til innvandring, har stadig flere partier å velge mellom.

Og det ligger mange taktiske vurderinger til grunn når partiene uttaler seg i innvandring- og flyktningpolitikken. Partistrategene har nok lent seg på en undersøkelse der innvandring ble kategorisert som et hovedtema for velgere. Men at velgere er opptatt av temaet, betyr ikke at de er mot innvandring.

For eksempel er det svært mange kommuner som er klare på at vi kan gjøre mer for mennesker i nød, og som ønsker å bidra. Bare i forbindelse med den langtrukne diskusjonen om Moria-barna, har totalt 112 kommuner stilt seg positive til å ta imot flyktninger, mens regjeringen lenge har sagt nei.

Det måtte altså koronasmitte og brann til før regjeringen tydelig signaliserte at de var positive til å ta inn flyktninger fra Hellas.

 

Norges rennommé?

Den passive holdningen Norge har vist, bryter markant med en tidligere tradisjon som strekker seg helt tilbake til Fritjof Nansen og hans tid som verdens første høykommissær for flyktninger.

Man kan tro at polarisering har blitt større nå, men på Nansens tid var flyktninger stigmatisert og jesuitter fikk ikke engang komme til landet.

Etter hvert ble det tatt til orde for å åpne Norge mer mot verden, både handelsmessig og medmenneskelig. Norge gikk foran og fikk etter andre verdenskrig en sterk rolle i utviklingen av flyktningkonvensjonen som skulle hindre forfølgelse av enkeltpersoner. På 90-tallet førte vårt engasjement til at vi tok imot 12 000 flyktninger fra Bosnia i løpet av ett enkelt år (1993), og Norge var tidlig ute med å etablere en luftbro som tok imot 6000 flyktninger fra Kosovo i 1999.

I dag skaper et antall på kun 50 flyktninger høylytt debatt og store innsigelser fra flere hold. Hadde han hørt oss, ville Nansen snudd seg i graven.

Det er på tide å gjenoppta arven.

Mening

En «hjelpe-dem-der-de-er»-retorikk, som tidligere var vanlig på høyre ytterkant av norsk politikk, har blitt stadig mer mainstream

UTSYN

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Benedicte Bull, professor, Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo
  • Sissel Aarak, Fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Liv Tørres, Direktør, Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved New York University.
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Tomm Kristiansen, kommentator bosatt i Cape Town
  • Jan Arild Snoen, Kommentator i Minerva
  • Zeina Bali, daglig leder Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Amar Bokhari, daglig leder Bokhari AS
  • Marta Tveit, frilansskribent og podkaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Johanne Sundby, professor, Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk Miljø- og Utviklingsminister, nå Seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Titus Tenga, Programdirektør i Strømmestiftelsen
Publisert: 11.09.2020 10.40.46 Sist oppdatert: 11.09.2020 10.40.46