Ugandas Yoweri Museveni er blant de mange "sterke menn" som har sørget for å endre grunnloven for å kunne bli president på livstid. Nå utfordres han av den langt yngre, populære musikeren Bobi Wine. Tegning: Gado. 

The Big Man’s folkestyre

UTSYN: Er det The Big Men som skal skaffe Afrika et levende demokrati? Eller er det utålmodig ungdom som flokker til byene og krever ytringsfrihet, innsyn og rettferdige valg

Av Tomm Kristiansen Sist oppdatert: 05.04.2020

I fjor holdt de mer enn ti tusen demonstrasjoner over hele kontinentet for å gjøre presidentene ansvarlige for brutte valgløfter og vanstyre.

Men de største talene om demokrati og folkets lykke holdes av The Big Men. Og de er de første til å underkjenne valg de taper og finne snarveier til nok en presidentperiode.

Norsk bistand har knyttet seg til de edleste formål, og demokratibygging er blant de flotteste. Vi bruker milliarder på å dytte og dra, inspirere og styre i retning av godt styresett og folkelig deltakelse. Men det er et tvisynt prosjekt: Har vi plukket ut de beste demokratiene eller de landene som mest trenger støtte til å etablere et levende  folkestyre? 

 

Koronaens unntakstilstand

Demokratiseringsprosjektene i Afrika har de siste ukene fått tunge utfordringer fra koronapandemien. Som vestlige land har Afrika innført strenge unntakslover, som kolliderer med menneskerettighetene og landenes grunnlover. En rekke afrikanske land har stengt grensene. Regjeringer har innført portforbud og forbud mot større forsamlinger.

Næringsliv og handel er blitt stengt av. Det strider mot menneskerettigheter som forsamlingsfrihet og rett til arbeid og skole. Mange land i Afrika har innført unntakstilstand og katastrofetilstand med portforbud.

Regjeringene har fått fullmakter de kan trenge til å håndtere krisen, men også til å håndtere andre saker som ellers krever nasjonalforsamlingens aksept. Særlig gjelder det friheten til å kritisere regjeringen i en krisetid. Historisk har mange afrikanske land innført unntakstilstander som har bestått i tiår etter at krisen som utløste dem, var over.  

 

The big five

Vi har favnet bredt i vårt samarbeid med Afrika. Mange kunne vært nevnt, men la oss se på fem afrikanske land som inntil for få år siden var en type hovedsamarbeidsland: 

 

Tanzania, hvor Julius Nyerere skulle skape den afrikanske sosialismen og glede enhver skandinavisk sosialdemokrat. 

Uganda, hvor fredskorpset trådte sine første traktorsko, før Idi Amin gjorde landet til et despoti, og hvor frigjøringshelten Yoweri Museveni befridde massene, og beholdt makten til denne dag.

Zambia, med Norgesvennen Kenneth Kaunda og hans hvite lommetørkle. Landet huset sørafrikanske frigjøringsbevegelser i eksil. Og Zambia var ikke for stort for et lite giverland.

Mosambik, med sin kamp mot de portugisiske koloniherrer og hvor sympatien lå hos frigjøringsbevegelsen Frelimo, som siden har regjert.

Malawi er vår ferskeste oppdagelse i Afrika. Et lite land med alle kjente fattigdomstrekk, men med vilje til å løfte seg etter krushåret og finne løsninger vi kan like.

 

Kolonitidens lange skygger

Kolonimaktene avviklet sine hundreårlange okkupasjoner på sekstitallet, med nedlatende bemerkninger om afrikanernes manglende evne til å styre seg selv. Men de så ikke at det var dem selv som hadde lagt forutsetningene til demokratiunderskuddet. Folket hadde ikke fått utdanning, og kolonimaktene overlot en pyramide av en administrasjon som kun var etablert for å dirigere og utnytte.

De afrikanske elitene ble de nye herskere. Det snudde ikke før på nittitallet da ettpartistater og diktaturer ble erstattet av demokratier med flerpartistyre. Det skjedde for øvrig samtidig med Murens fall. Etter den kalde krigen trengte ikke supermaktene å finansiere sine ideologiske kriger i Afrika lenger. Selv statskuppene tok slutt.

Norsk bistand står der med honnørordenes parademarsj, som gjenspeiler den gode, norske vilje. En tid for kvinnerettet bistand, en annen for HIV/AIDS. Så har infrastrukturprogrammene fått sin glanstid, samt klima næringsutvikling. Klienten skal bli partner. Til slutt kommer et finplukket utvalg av menneskerettigheter. 

 

The Big Man

Men midt i veien står The Big Man. Han finner sitt portrett på ethvert offentlig kontor og stundom på pengesedlene. Han har forkjørsrett i trafikken under blinkende blålys og bruker statens penger til partiets arbeid og valgkamper. Han fraktes rundt i landet med regjeringens helikopter og rigger store scener på statens bekostning. De er mestre i å tøyle reglene for hvor lenge de kan bli sittende. Er det hans eller vårt demokrati vi skal finansiere?

Afrikanske statsledere kommer fra et folkestyre basert på konsensus og omforente løsninger, skapt av høvdingers enighet under akasietrærne. Som statskunst skiller den seg fra vår. Kvinner har nesten ingen plass under trærne, og aktørene er både utredere, forslagsstillere og dommere. Deres opphøyede rolle preges av immunitet mot innsyn, og det har vært akseptert av folkedypet.

Helt til nå. Ungdommen, som flytter til byene og er oppdatert på sine smarttelefoner, er mindre knyttet til disse tradisjoner enn dårligere utdannede søsken på landsbygda. Og det er her det nye folkestyret formes. Demokrati = debatt = ytringsfrihet, som er under press. Og regimene har sine forfinede forklaring og ideelle hensikter. De skal vokte landets sikkerhet. De skal verne om presidentens autoritet og ukrenkelighet. De skal beskytte folket mot falske nyheter. De løfter køllene med verdige motiver.

 

Uganda

En rik flora av radiostasjoner og aviser forteller om et levende demokratisk liv i Uganda, men mangfoldet viser ikke virkeligheten: Journalister blir fengslet, ikke sjelden for å ha krenket presidentens verdighet eller «gått for langt» i å true sikkerheten ved sine avsløringer. 

Vilkårlige arrestasjoner, voldsbruk, redaksjonsrazziaer skaper i seg selv uro og frykt. Mange tør ikke fortelle sin historie, og journalister vegrer seg for å trykke dem.

Ugandas finurlige skattlegging av sosiale medier fører til at brukerne må betale femti øre dagen for å bruke Whatsapp, Facebook og Skype. Hensikten er å bekjempe spredning av rykter og fake news. Hvordan ellers skal Yoweri Museveni få kontroll med sine tastende kritikere? Den kritiske akademikeren Stella Nyanzi ble holdt i forvaring en hel måned for å ha kritisert presidenten og hans frue på Facebook. En journalist som støttet henne ble også arrestert.

Blant fengslede aktører i den ugandiske samfunnsdebatten finner vi også framtredende opposisjonspolitikere. De sperres inne, gjerne midt i valgkampen. Det føres langtekkelige rettssaker med vage anklager som ender i intet, ikke annet enn en ødelagt valgkamp og ny seier for Museveni.  

 

Tanzania

Forbud mot falske og misvisende nyheter på nettet er Tanzanias maktgrep mot kritiske ytringer. Statistikkloven forbyr publisering av «falsk statistikk». Det omfatter også «fornærmende» eller «provoserende retorikk». Journalisters bevegelsesfrihet  er strengt regulert, og president John Magufulis grep for å stanse kritikk og opposisjon omfatter også embetsverket. 

En ny lov forbyr ansatte i staten å bruke sosiale medier i arbeidstiden. 

Nylig ble fem fengslede opposisjonspolitikere satt fri. Det var en god nyhet, bortsett fra at de først ble dømt for oppvigleri og for å ha holdt møter som ikke var godkjent av politiet. Dommeren lot falle en replikk under rettssaken som kan tyde på at han ikke var helt uhildet: «Jeg kjenner igjen de folka der». 

Journalisten Erick Kabendera ble nylig løslatt etter sju måneder i fengsel, men måtte godta en saftig bot for å slippe ut. Han satt fengslet etter en frodig siktelse – som omfattet hvitvasking, organisert kriminalitet og skattesnusk, i en rettsprosess Amnesty International karakteriserte som “fri for rettferdighet”.

Men det trengs ikke en regimelojal dommer for å fengsle folk på grunn av kritiske ytringer. Flere land har rigget seg med strengt lovverk som regulerer ro og orden, sikkerheten og æreskrenkelser. I den potten kan man dytte en farlig journalist og løsmunnet politiker, dømt etter en lov som faktisk gir rett til frihetsberøvelse. 

 

Zambia

Pressen har lange tradisjoner i Zambia. Journalistene regner seg som frie, men de største avisene, radiostasjonene og TV-kanalene eies av staten, og dekningen viser stor forståelse for regjeringens politikk. Utenfor hovedstaden Lusaka, derimot, finnes det både opposisjonsmedier og frittalende bloggere. Og de får sine advarsler. Noen kan også bli stengt, for så å gjenoppstå på Facebook.

Også Zambia bruker loven om ro og orden mot opposisjonspolitikere og aktivister. Politiet bryter opp fredelige demonstrasjoner og bruker makt mot politikere som ikke tilhører regjeringen. 

 

Mosambik

Ytringsfriheten har vært under press i Mosambik helt siden nittitallet. I 2000 ble stjerne- og gravejournalisten Carlos Cardoso skutt og drept på gaten i Maputo etter avsløringer om korrupsjon da en bank ble privatisert. Under rettssaken kom det fram at sønnen til president Joaquim Chissano hadde utstedt en sjekk til en av de drapstiltalte. For tre år siden ble journalisten Paulo Machava skutt og drept på gata i Maputo. 

Ifjor ble aktivisten og valgobservatøren Anastacio Matavel skutt av en dødsskvadron under politiet.

Hvor frie har valgene vært? Utenlandske journalister måtte betale opp imot sytti tusen kroner for å få presseakkreditering. Det hjalp heller ikke å støtte seg på lokale frilansere. De måtte ut med fire tusen kroner til Informasjonsministeriet.

 

Demokrati og umoral  

Skal demokratiet overstyre det mange vil se på som krenkelser av Guds vilje? Er det ikke noe som er hellig? Vanskelighetene oppstår når kristne kirker ikke er enige, og når muslimske imamer går i ulik retning,  I Uganda gikk det så langt at Norge holdt tilbake bistandsmidler da regjeringen la føringer for å innføre dødsstraff for homofile.

De blir stadig herjet med på offentlig sted, og politiet griper ikke inn når homofile utsettes for vold på offentlig sted. Nå forsøker etikkministeren å få gjennomført dødsstraffen, som opprinnelig ble lagt til side etter sterkt internasjonalt og internt press. Uganda har en lang historie med undertrykkelse av seksuelle minoriteter, og stadig varsles det om drap på homofile og transpersoner.  

I Tanzania har presidenten latt ordføreren i Dar es Salaam gjennomføre en tysterkampanje for å avsløre homofile forhold. Samtidig har han tatt grep for å bedre moralen blant skoleungdom. Jenter som blir gravide blir utvist, og får ikke avslutte skolegangen med eksamen etter svangerskapet. Dette har stigmatisert jenter som blir gravide, og har gitt påskudd til seksuell vold. 

Men Tanzanias domstoler har også fastslått at det strider mot grunnloven å gifte bort jenter på fjorten og femten år. Giftealderen er satt til atten år, og adskillige jenter er nå blitt «skilt» og har gått tilbake til skolebenken. Det samme har skjedd i Malawi. Sosialministeren opphevet 600 000 barneekteskap, bare på ett år. 

 

Penger under bordet

Alle avtaler Norge gjør med sine samarbeidsland inneholder strenge regler for korrupsjon. Ikke bare for å vokte bistandsmidlene, men også for å sette en norm for samfunnene det gjelder. Men korrupsjonen er en del av arvesynden.

 

500 milliarder borte i Mosambik

Mosambiks tidligere finansminister, Manuel Chang, ble nylig arrestert i Sør-Afrika anklaget for å ha svindlet med statslån for seksten milliarder kroner. Regjeringen i Maputo har vært helt taus, men det er den som sitter med regninga. Politikere og offentlig ansatte konstruerte et korrupsjonsopplegg sammen med en sveitsisk bank. Atten er arrestert, og beløpet er så stort at det påvirker landets økonomi. Korrupsjonen i Mosambik har gjennom en tiårsperiode koster landet fem hundre milliarder kroner. Det omfatter toll, fiskerier, maritim virksomhet, drivstoffimport og offentlige innkjøp. 

 

Tapper strømmen i Tanzania

I Tanzania har politikere og offentlig ansatte på høyt nivå hatt sugerøret dypt nede i kraftproduksjonen. En kontrakt med Independent Power Tanzania Limited ga toppolitikere adgang til å tappe sentralbanken for én milliard kroner. President John Magufuli har satt godt styresett, innsynsrett og korrupsjonsbekjempelse som prioriteter, men det er blitt med talene.

 

Halve statsbudsjettet stjålet i Uganda

President Yoweri Museveni gjorde nulltoleranse for korrupsjon til ugandisk standard, men Global Integrity Report regnet ut at over halvparten av statsbudsjettet forsvant i korrupsjon. Bestikkelser, unndragelser og nepotisme er mulig når ansvaret blir pulverisert.

 

«Cashgate» i Malawi

Malawi har hatt sin ”cashgate” som involverte sentrale politikere og parlamentsmedlemmer. Bistandsgiverne mistet mye mistillit til malawiske myndigheter og Norge la om sin bistand, kanalisert gjennom andre kanaler enn statens. Det gjorde inntrykk på et statsbudsjett hvor førti prosent kom fra bistandsmidler.  

 

Zambias hverdagskorrupsjon

Korrupsjon kan tappe store ressurser, men også demoralisere befolkningen, som i Zambia. Hverdagskorrupsjonen, stjeler folks tid og anstendighet, og det er politiet som står for mesteparten av ulovlig inndrivning. Også Zambia har prioritet mot korrupsjonen, men de eneste politikere og offentlig ansatte som blir tatt, er dem som tilhører opposisjonen. 

 

De dype lommer

Politikk i Afrika kan være veien til både magre og fete verv. Hvis du blir innvalgt i parlamentet eller får en fremtredende posisjon i embetsverk eller regjering følger det gjerne med en hvit Toyota Landcruiser. Viktigere er det at parlamentarismen gir adgang til honningkrukkene, ikke minst giverlandenes. Jeg har noen visittkort fra afrikanske parlamentsmedlemmer som prydes av logoene til en håndfull selskaper de driver ved siden av politikken.

Mange av disse politikerdrevne private selskapene får offentlige kontrakter. Det kunne også slektningers business nyte godt av. 

Bistand fra internasjonale givere utgjør nærmere halve budsjettet i Malawi og Uganda. Store beløp er i bevegelse, og mottakerne utviser moralsk harme over givernes krav til innsyn og kontroll. Det oppleves som nedverdigende. I 2006-08 var jeg selv ansatt av UNDP i Sør-Sudan for å bygge opp presidentens kontor.

De som kom utenfra, ble daglig beskyldt for å drive en utidig og respektløs innblanding. FN og giverlandene krevde anbud,  kontroller og ekstern rådgivning. Ikke bare skulle giverne bestemme hva som skulle administreres, kjøpes og bygges, men de kom også med lange lister over hva som skulle dokumenteres. Dessuten skulle alt være i henhold til internasjonal standard og bygges på demokrati og menneskerettigheter og likestilling. Det var en evig kamp. Det var mye enklere med kineserne. De spurte aldri om ytringsfrihet og bærekraftig utvikling. De lånte ut, og fikk olje i retur. 

 

De unge, sinte

De etterkoloniale tidens forklaring på manglende demokrati i Afrika var kolonimaktenes okkupasjon. Den bygde ikke opp til en folkestyrt overtakelse. Det intellektuelle Afrika har etter årtusenskiftet utpekt en annen syndebukk: lederne selv.

Afrika led under dårlig lederskap med de store menns ruvende egoer, og folkets underdanige aksept av deres grenseløse maktutfoldelse. The Big Men er der fortsatt, og folket er mer enn villig til å bukke for den hvite mann med lomma full av dollar. Men det finnes også en annen generasjon, de unge, urbane, som mer enn gjerne setter de gamle på plass, og som demonstrerer for et folkestyre de knapt finner andre steder enn i stat-til-stat-avtalene med land som Norge.

Men har utenriksminister Ine Eriksen Søreide og hennes utviklingsminister, Dag-Inge Ulstein, sett det? Har ambassadene, som forvalter millioner, fulgt med i timen?

 

Mening

Men midt i veien står The Big Man. Han finner sitt portrett på ethvert offentlig kontor og stundom på pengesedlene. Han har forkjørsrett i trafikken under blinkende blålys og bruker statens penger til partiets arbeid og valgkamper.

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Tomm Kristiansen, kommentator bosatt i Cape Town

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Erik S. Reinertprofessor ved Tallinn University of Technology

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Publisert: 05.04.2020 15.53.18 Sist oppdatert: 05.04.2020 15.53.18