Helsearbeidere i Kolkata, India forbereder seg på feltarbeid under det pågående koronautbruddet. Over hele verden opplever helsearbeidere svake smitteverntiltak og arbeidsrettigheter, mener artikkelforfatter Camilla Houeland. Foto: Zaikat Paul / Zuma Press / NTB scanpix

Arbeidere, ikke helter

UTSYN: Dødsfall kunne vært unngått om vi gikk bort fra innstrammingspolitikk og satset på et offentlig helsevesen med anstendige arbeidsforhold. Verden trenger 40 millioner helsearbeidere. Men staten som jobbskaper og arbeidsgiver glimrer med sitt fravær i utviklingsdebatten, skriver Camilla Houeland.

Av Camilla Houeland Sist oppdatert: 30.04.2020

I en kampanje for og den globale sammenslutningen av offentlig ansatte, PSI (Public Services International), forteller den liberiske sykepleieren og fagforeningslederen, George Poe Williams, om hvordan han så pasienter og kolleger dø under Ebola-krisen. Nå han er redd for at koronakrisen vil føre til nye unødvendige dødsfall. Dødsfall som kunne vært unngått om man hadde gått bort fra å føre en innstrammende politikk og bygget opp et sterkt offentlig helsevesen.

Dét forutsetter jobber i offentlig sektor, og at helsearbeidere får skikkelige arbeidsforhold.

Poe har uttalt til The Guardian at helsearbeidere trenger beskyttelsesutstyr slik at de kan beholde helsa mens de redder liv. Helsesektoren trenger tilstrekkelig bemanning, velutstyrte systemer og sterk finansiering fra det offentlige, mener han.

– Vi helsearbeidere er ikke helter. Vi burde ikke bli martyrer på jobb.

Manglende lønn og beskyttelseskrav

Under Ebola-krisen i 2014 stod Liberias helsearbeidere i konkrete valg om liv og død: De måtte velge hvilke pasienter de skulle prøve å redde og hvem de skulle etterlate for trolig å dø, de måtte velge mellom å gå på jobb og risikere smitte eller jobbnekt.

Den gangen kjempet National Health Workers Union of Liberia (NAHWUL) for bedre ressurser og personlig beskyttelsesutstyr. I dag ser Poe tilbake på uoppfylte krav og at åtte prosent av helsearbeiderne i Liberia døde.

Helsesektoren i mange land var på bristepunktet også før korona-krisen. Underfinansiering og underbemanning av offentlig helsevesen gjør at mange i verden ikke har tilgang til helse, og det fører til brudd på faglige rettigheter. Den logiske konsekvensen burde være å bygge opp et offentlig helsevesen. Gjerne med bistand. 

I forbindelse med korona-krisen, har vi sett streiketrusler fra helsearbeidere verden over, noe som kan virke umusikalsk. Dette har det også blitt slått politisk mynt på: liberalistiske politikere som vanligvis er lite opptatt av solidaritet, omtaler helsearbeidere som usolidariske som krever lønn midt i nasjonale dugnader.

Noen streiketrusler har handlet om lønn. I kontrast til rapporter om ‘spøkelsesarbeidere’, der folk som ikke finnes eller ikke jobber får lønn, falt nigerianske leger og liberiske sykepleiere ut av lønnslistene i henholdsvis 2020 og 2018. Det er ikke uvanlig at offentlig ansatte i afrikanske land ikke får utbetalt lønn for utført arbeid. Det var det trusselen om legestreik i den nigerianske hovedstaden Abuja handlet om. Da ebola-viruset kom til Liberia i 2014, avbrøt NAWHUL en streik for nettopp utbetaling av uteblitt lønn for å stille opp i kampen mot viruset.

 

Unntatt for både tiltak og rettigheter

Både liberierne i 2014 og nigerianerne i 2020 kombinerte lønnskrav med krav om beskyttelsesutstyr. I de fleste tilfeller er det også bare det: krav om opplæring og beskyttelse. Det var dette sørafrikanske sykepleiere og ghanesiske og kenyanske helsearbeidere krevde da de truet med streik. Opplæring og beskyttelse var også hovedkravet fra faglige sammenslutninger på tvers av Afrika. Det handler om dødsfrykt og faglighet, ikke grådighet.

Mens helsearbeidere verden over defineres som essensielle og unntas korona-tiltak, har de også unntak for arbeidsrettigheter ellers. Streikeretten er innskrenket av hensyn til folkehelsen, med hjemmel i internasjonale arbeidslivskonvensjoner. Men både Verdens Helseorganisasjon (WHO)  PSI påpeker at mange land har strukket grensene for innskrenking av rettigheter uakseptabelt langt.

Innskrenkingede streike- og organisasjonsrettigheter er bare en av grunnene til at helsearbeidere ofte har lønn under levelønn. Levelønn definerer den inntekten arbeiderne må ha dersom de skal klare å dekke de grunnleggende behovene til sin egen familie. Lønnen til helsearbeiderne i Liberia, ble i 2014 omtalt som «latterlige» av NRKs Sverre Tom Radøy

 Over hele verden sysselsettes et stort antall migranter i helsevesenet, og flertallet av verdens helsearbeidere er kvinner. Over hele verden preges helsevesenet av stort arbeidspress, uholdbare skiftordninger, deltids- og korttidsansettelser og underbemanning,

 

Stort behov for jobbskaping

I 2016 anbefalte WHO å skape minst 40 millioner nye jobber i helse og sosial sektor, spesielt i fattige land, for å nå bærekraftmålene innen 2030 . Tidligere i år meldte WHO at verden trenger 9 millioner nye sykepleiere.Bare i Nigeria trengs 500-600.000 sykepleiere.

Nå kan covid-19-krisen føre til at 20 millioner jobber i Afrika blir borte, frykter Den afrikanske unionen, Den internasjonale arbeidslivsorganisasjonen og FNs utviklingsprogram. Selv om matematikken kan virke enkel, er krav om utbygging av helsevesenet og jobbskaping i det offentlige forunderlig fraværende.

Norad-direktør Bård Vegar Solhjell har uttrykt bekymring for at afrikanske arbeidsplasser forsvinner under korona-krisen. Løsningene som nevnes knyttes til kreditt, investeringer og ungt entreprenørskap, og det vies ingen tanker til behovet for jobber i offentlig sektor eller helse.

Jobbskaping er stadig viktigere mål for norsk utviklingspolitikk, som en del av bærekraftmålene, men diskuteres programmatisk til (privat) næringsliv som om jobber kun kan skapes av private aktører.

 

WHO: vekst forutsetter godt helsevesen

Vi hører stadig (fra Nordfund, CIVITA og Norsk-afrikansk handelskammer) at 9 av 10 arbeidsplasser i Afrika skapes av det private. Dette argumentet brukes ofte som en begrunnelse for satsinger på private aktører som jobbskapere.

Afrika trenger private sektor, men ensidig å tenke privat sektor som jobbskapende er en begrenset strategi. Tallene burde også føre til bekymring for en svak offentlig sektor og et helsevesen i kne. WHO argumenterer også for at godt helsevesen er avgjørende for økonomisk vekst.

Afrikanske statsledere har, i likhet med kontinentets øvrige eliter, ofte reist til utlandet for å få behandling. Zimbabwes Robert Mugabe døde på et sykehus i Singapore. Den nigerianske president Mohammadu Buhari har dratt flere ganger til Storbritannia, mens hans forgjenger, Umaru Musa Yar'Adua, foretrakk sykehusene i Saudi Arabia. Nå konfronteres disse lederne med et helsevesen de har neglisjert i årevis.

Selv om afrikanske statsledere må ta sin del av skylda, må vi også huske på den lange historien med internasjonale krav. Underfinansiering av helsesektoren knyttes også til lånekrav om offentlige innsparinger fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Vel og merke anbefaler selv IMF  økte investeringer i det nigerianske helsevesenet.

 

 

Offentlig helse er mer motstandsdyktig

PSI minner om at selv om retten til helse er nedfelt i intet mindre enn 150 lands grunnlover, er rettigheten for mange en teoretisk øvelse.

Privatisering har gjort at tilgang til helse er urettferdig fordelt og avhengig av klasse. Tilgang til helse forutsetter gjerne privat helseforsikring, som ofte knyttes til jobb, I Afrika jobber nær 70 prosent i uformell sektor. Mange av disse arbeiderne har dårlig eller ingen tilgang til helse. Korona-krisen har gitt oss en påminnelse om at dette ikke bare er urettferdig, men farlig for de minst privilegerte av oss.   

Det er ikke bare helsearbeiderne i PSI som insisterer på at offentlig helse er mer motstandsdyktig, sterk og rettferdig. Et del-privatisert helsevesen er fragmentert og ute av stand til å drive et koordinert og effektivt smittevern.For å møte korona-krisen har både Irland og Spania nasjonalisert helseforetak.

I norsk bistand, er helse og utdanning to av de viktigste utviklingsmålene. Begge deler bør knyttes til jobbskaping og faglige rettigheter, og vi må snakke om staten som jobbskaper og arbeidsgiver.

 

 

 

Mening

Afrikanske statsledere konfronteres nå med et helsevesen de har neglisjert i årevis.

Camilla Houeland

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts kommentar- og meningsspalte. Her bidrar faste kommentatorer.

De faste kommentatorene:

OluTimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Tor A. Benjaminsen, professor Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda

Benedicte Bull, professor Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Lemma Desta, prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk

Camilla Houeland, forsker, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp

Anne Håskoll-Haugen, frilansjournalist og debattleder

Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp

Tomm Kristiansen, kommentator bosatt i Cape Town

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Tor-Hugne Olsen, daglig leder for Sex og Politikk

Erik S. Reinertprofessor ved Tallinn University of Technology

Hege Skarrud, leder i Spire

Katerini Storeng, førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø, Universitetet i Oslo

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Beate Thoresen, seniorrådgiver Norsk Folkehjelp

Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet

Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 30.04.2020 11.32.46 Sist oppdatert: 30.04.2020 11.32.46