STR / AFP / NTB  politics, Horizontal, POPULAR PROTEST

Folk protesterer mot kuppmakerne i Myanmar 30. april 2021. Foto: Str. / AFP / NTB

Norfunds manglende vilje til å forstå

MENINGER: Min kritikk av Norfunds Myanmar-engasjement handler om langt mer enn om å låne penger til hærsjefens datter, skriver Audun Aagre.

Takk til Norfunds Ylva Lindberg for svarmin kritikk. Det gir anledning til å utdype den, da den handler om langt mer enn om å låne penger til hærsjefens datter. Mer overordnet dreier dette seg om at Norfund ikke har kunnskapsmessige forutsetninger for å forstå den politiske konteksten de opererer i.

Etter ti års politisk arbeid i Myanmar kan jeg si at Norfund har vært i en egen klasse blant norske aktører hva gjelder mangel på interesse for dialog med norsk og burmesisk sivilsamfunn. Sammenlignet med Telenor og Equinor har de virket uinteressert i å forstå den politiske konteksten. Det er et nesten uforståelig paradoks at en helstatlig virksomhet, den største enkeltmottageren av norske bistandsmidler, har vært så lite interessert i å tilegne seg politisk kontekstforståelse, når vi vet at dette er avgjørende for å redusere risiko, for burmesere, for den norske stat som eier og for Norfund selv.

 

Et konstruert fiendebilde

Jeg har slitt med å forstå hvorfor, men tror det handler om to ting:

1. Norfunds distansering fra bistanden: Norfund har virket besatt av å ikke bli identifisert med bistanden. Det har tvert i mot vært et poeng å svartmale den tradisjonelle bistanden som naivt pliktetisk, og hvitmale Norfunds konsekvensetiske linje, hvor man av og til må knuse noen egg for å lage omelett. Dette reflekteres best i tidligere leder, Kjell Rolands utallige angrep på organisasjonslivet, som her, her og her. Norfund har helt på egen hånd konstruert et fiendebilde hvor organisasjonene er fremstilt som de ikke forstår hva som kreves for å oppnå utvikling, mens Norfund og næringslivet vet og tar ansvar. Det er en arrogant og lite ydmyk linje. Dessuten er premisset feil.

Burmakomiteen har siden begynnelsen av 1990-tallet stått i partnerskap med burmesiske organisasjoners kamp for utvikling. Vi ser på militærets makt og mangel på et demokratisk politisk rammeverk som et hovedproblem, og investerer i organisasjoner som kan bidra positivt i dette arbeidet. Norfund ser på svak økonomi som et hovedproblem, og investerer i selskaper som skaper arbeidsplasser og overskudd. Å argumentere mot et naivt og pliktetisk organisasjonsliv er en konstruert kamp mot vindmøllene. Rådet til Norfund er å i større grad spille på lag med organisasjonslivet, i stedet for å seile sin egen sjø. Målet er utvilsomt det samme.

 

Frihet, en forutsetning for økonomisk vekst

2. Norfunds økonomisk ideologi: Norfund har gjort det enkelt for seg ved å postulere at næringsliv og økonomisk utvikling nærmest er bra uansett, at den norske utviklingen skyldes økonomisk vekst og at bistandsorganisasjoner motsetter seg økonomisk utvikling. Dette var Kjell Rolands mantra som leder, med Erik Solheim som våpendrager. Ingen betviler betydningen av næringsutvikling, en styrket økonomi og flere arbeidsplasser.

Men forutsetningen for Norges reise til rikdom og velstand er mer kompleks enn som så, og det gjelder i enda større grad i et land som Myanmar. Det folket i Myanmar gjør overtydelig nå er at politisk frihet og demokrati er en hovedprioritet, og en nødvendig forutsetning for reell økonomisk utvikling. Det går så inderlig vel å tåle en urett som ikke rammer oss selv. Og det er her jeg vil oppfordre til å bruke speilmetoden som et tankeeksperiment.

Hvordan ville vi likt at en utenlandsk aktør argumenterte for at næringslivssamarbeid var det beste for et totalitært Norge, fordi næringliv kanskje, på sikt, bidrar til demokratisering. Hvis ikke vi hadde likt det, er sjansen stor for at burmesere ikke ville likt det. Bruk dette aktivt i beslutningsprosessene. Næringslivsutvikling er viktig av uendelig mange grunner, men internasjonale investeringer ikke alltid og automatisk bra. For å kunne vite hvordan det vil slå ut kreves det god politisk kontekstforståelse og konfliktanalyse.

Min oppfatning er at Norfund her har sviktet. Å holde fast på troen om at investeringer i militærjuntaens Myanmar på sikt vil styrke en middelklasse, som igjen vil ha makt til å skape politiske endringer, står i motsetning til hva burmeserne og deres folkevalgte ønsker, er i beste fall umusikalsk, og ligner mer en blind idelogi enn en ansvarlig forvaltning av offentlige midler.

 

Positive til investeringer

For å unngå å sparke inn åpne dører: Burmakomiteen har vært positive til investeringer i Myanmar etter 2012, på linje med Aung San Suu Kyi og NLD, som vi mente best representerte det burmesiske folkets interesser. Statssekretær Jens Fredrik Holte bommer derfor når han tar Aung San Suu Kyis ønske om investeringer til inntekt for UDs satsing på norske investeringer og som argument mot Burmakomiteen. For det første fordi komiteen var positive til investeringer. For det andre fordi Aung San Suu Kyi kritiserte Norge skarpt for å være for opptatt av investeringer, for lite opptatt av demokrati og menneskerettigheter og for å ha «glemt at dette er en regjering som i et halvt århundre var militærdiktatorer».

På tilsvarende vis har det kommet sterk kritikk fra etniske minoriteter mot norske investeringer i etniske delstater og ensidig kapasitetsbygging av sentralstaten, nettopp fordi de viser manglende konfliktforståelse og sannsynligvis vil bidra til å forsterke heller enn å løse konfliktene.

Etter ti år i Burmakomiteen har jeg stort sett positive erfaringer med norske virksomheter. Bare to ganger har jeg blitt negativt overrasket, og begge gangene har Norfund vært involvert, hvor de begge ganger har vist en overraskende mangel på politisk kontekstforståelse og sensitivitet.

Første gang var det SN Power (nå Scantec) som da hadde Norfund som eier, og fikk lisens for vannkraft i Shan-staten. Å drive vannkraft i etniske delstater er svært kontroversielt, da eierskapet til ressursene er helt i kjernen av konflikten mellom militæret og sivil, og majoritet og minoritet. I dette tilfelle hadde SN Power skrevet kontrakt med majoriteten for å utvinne kraft i Shan-staten, hvor både kraften og pengene skulle sendes til majoriteten.

I forarbeidet engasjerte SN Power burmanske konsulenter (fra majoriteten) og konkluderte med at det ikke fantes røde flagg i prosjektet. Shan-ledere protesterte mot prosjektet og mangelen på lokal kunnskap og deltagelse. I dag er området preget av militære sammenstøt mellom det burmesiske militæret og shan-hæren. Utfordringene kom som en overraskelse på SN Power, og det innledet en god og fruktbar dialog mellom selskapet og organisasjonslivet, i Norge og Myanmar.

 

Bør opprette en dialog

Andre gang er knyttet til Norfunds nylige uttalelser om investeringer i Myanmar under militærregimet, der antagelsen synes å være at kuppet utgjør operasjonelle utfordringer, men at fortsatte investeringer fortsatt er konsekvensetisk riktig.

Dette innebærer at Norfund påtar seg å definere hva som er riktig utviklingsstrategi for Myanmar, selv om det burmesiske folk med stor kraft har demonstrert at kampen for genuint demokrati er førsteprioritet og har bedt om at utenlandske selskap bidrar i kampen for å underminere juntaen økonomisk.

At Norfund i denne situasjonen tilsynelatende velger business-as-usual er verken konfliktsensitivt og nøytralt, men oppfattes som en symbolsk og materiell støtte til kuppmakerne. I stedet bør Norfund opprette en dialog med burmesiske partier og sivilsamfunn. Hvis ikke risikerer Norfund å konsolidere militærstyret i den økonomiske utviklingens navn, og samtidig bidra til å stille Norge i vanry som partner for det burmesiske folkets kamp for utvikling.

Norfunds strategi er dermed problematisk både pliktetisk og konsekvensetisk.

 

Noen valgte en snarvei

Jeg vil oppfordre Norfund til å bruke anledningen til å tenke nytt om ansvarlighet og åpne opp for mer dialog, og staten som eier bør bidra til en slik kulturendring. Vi vil oppfordre til å lese vår rapport fra 2016, lansert i 2017, med gode bidrag fra Telenor og Equinor. Alternativt er det mye å lære av fremgangsmåten til Telenor. Jeg vil samtidig oppfordre UD til evaluere den norske innsatsen i Myanmar i et større perspektiv, den sterke støtten til den pro-militære regjeringen, fokuset på norske investeringer og dets konsekvenser for demokratistøtte og fredsprosessen.

Norske virksomheter fikk det travelt med å etablere seg i Myanmar, hvor UD oppfordret til næringslivsengasjement og hvor kongeparets besøk ble brukt for alt det var verdt. I tillegg definerte UD Myanmar som et «post-konfliktland» i statsbudsjettet for 2017, med pågående militære konflikter, politisk rivalisering mellom den sivile og militære ledere, og få måneder før krisen i Rakhine-staten.

I dette bildet ble kvasidemokratiet sett som et akseptabelt politisk rammeverk og militæret sett som en del av løsningen, ikke problemet.

Dette kan ha fristet selskaper til å ta snarveier i den politiske kontekstforståelsen, men ansvaret hviler utvilsomt på selskapene selv. Noen norske selskaper tok det ansvaret. Andre valgte å ta snarveier. Ylva Lindberg og jeg er enige om risikoen for koblingen til militære selskaper. Telenor har gjort mye riktig, men er nå fanget i et enormt dilemma om veien videre, og er i nærheten av flere røde linjer for når de bør pakke sammen, som å levere masseovervåking av kunder i en militærstat.

Mitt poeng er at Norfund har valgt en snarvei, og har malt seg selv inn i et hjørne, ved å være uinteressert i kunnskap fra burmesisk og norsk organisasjonsliv, og ikke investere tid til å forstå den politiske dynamikken. Da utsetter man seg for unødig risiko, som verken Norfund eller Norge bør kunne leve med.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 02.05.2021 20.27.11 Sist oppdatert: 02.05.2021 20.27.11