Vi i nettverket Bistand Vest følger alle våre lokalt ansatte tett, og vi er tett på alle detaljer i prosjektene vi driver. For organisasjoner som våre, som snur og vender på hver eneste krone vi får samlet inn, er det frustrerende å lese om det som oppfattes som en nonchalant bruk av innsamlede midler fra de store organisasjonene, skriver Åse Kvinnsland Kodal. Foto: Hilde Sandnes

De små organisasjonene må stå sammen mot klasseskillet i den norske bistanden

KRONIKK: Det anes en viss bevegelse i norsk bistandsdebatt – en spe begynnelse på en diskusjon rundt de små organisasjonenes plass og verdi i norsk bistand. Som styreleder i Adina-stiftelsen, og deltaker i det nyetablerte nettverket Bistand Vest, er dette en kjærkommen observasjon. Det er kanskje på tide å heve stemmene våre? skriver Åse Kvinnsland Kodal.

I Bergen finnes det mange små, gode organisasjoner som driver prosjekter preget av kvalitet og profesjonalitet. Urafiki, Adinastiftelsen og Stiftelsen Nyenga er tre slike ideelle organisasjoner. Vi har bistand, kunnskaps-, kultur- og vennskapsutvikling mellom Norge og Uganda, Romania og Den demokratiske republikken Kongo som arbeidsområde. Arbeidet er basert på frivillighet, det er kun Adina-stiftelsen som har ansatte (2,4 stillinger).

Disse tre organisasjonene har nå besluttet å slå seg sammen i et nettverk, kalt Bistand Vest – nettverk for bærekraftig bistand. Våre organisasjoner er små sett i nasjonal sammenheng, og vi blir lett usynlige.

 

Deler frustrasjonen over rammebetingelsene

Tankene bak nettverkets fordeler er flere; vi ønsker å ha en arena der vi kan ta opp ulike problemstillinger vi har til felles og dra veksler på hverandres erfaringer. Det kan være alt fra hvor man kan søke penger, deling av kontorlokaler, arrangere felles temakvelder, erfaringer med digitale verktøy etc. Men kanskje viktigere er at vi ønsker å slå stemmene våre sammen i kampen om å gjøre noe med de små organisasjonenes plass og verdi i norsk bistand. 

I artikkelen «På tide med et paradigmeskifte i bistandssektoren» gir programdirektør i PlayOnside Ole Michelsen uttrykk for en del frustrasjon rundt rammebetingelsene som i dag er gjeldende for små bistandsorganisasjoner. Spesielt når det gjelder hans beskrivelser av utfordringene rundt små organisasjoners muligheter til å hente inn langsiktig støtte, nikkes det samtykkende herfra. Søknadsprosesser som krever økonomiske muskler mange av oss ikke har, samt rammebestemmelser som ekskluderer, fører til at det blir umulig for mange av oss å hente finansielle midler gjennom norske bistandskanaler. Slik langsiktig støtte kan gi små organisasjoner bedre forutsigbarhet og stabilitet, og gi handlingsrom til å utvikle organisasjonene og deres prosjekter videre. På den måten kan små organisasjoner bli nettopp det norske bistandsmyndigheter sier vi må være for å få være med på å forvalte norske bistandskroner. Dette er et skikkelig catch-22 (et paradoks, red. anm.).

Det er lett å tenke at den manglende tilretteleggingen her er et uttrykk for at norske myndigheter ikke forstår at vi, de små organisasjonene, er en viktig og nødvendig brikke i bistandsbildet.

Denne manglende anerkjennelsen oppleves på flere måter. Som Michelsen skriver, så er det frustrerende å lese all kritikk som rettes mot en del store organisasjoner, som Plans problematiske avvikling av aktiviteter på Sri Lanka og ikke minst de skyhøye administrasjonskostnadene som er brukt, samt etterbetalinger av lederlønninger i Right to Play. For organisasjoner som våre i Bistand Vest, der vi snur og vender på hver eneste krone vi får samlet inn, er det frustrerende å lese om det som oppfattes som en nonchalant bruk av innsamlede midler. Dette er de samme store organisasjonene som hvert år blir tildelt store andeler av bistandsmidlene fra norske myndigheter samtidig som små grasrotorganisasjoner får under 1 prosent av det samme budsjettet. Dette gjør det enkelt å konkludere med at noe er galt med det norske bistandssystemet.


Små er ikke det motsatte av kvalitet

Som Michelsen påpeker, så er det nemlig også mange fordeler med å drive en liten bistandsorganisasjon. Vi følger alle våre lokalt ansatte tett, og vi er tett på alle detaljer i prosjektene vi driver. Vi jobber i dybden. Tett oppfølging og tilstedeværelse gir god lokalkunnskap og kulturforståelse. Ikke minst tvinger en stram økonomi oss til å passe på hver eneste krone, og tett kontakt med giverne våre hjemme gjør at vi har et kontinuerlig fokus på transparenthet (gjennomsiktighet, red. anm.) og sunn økonomi.

Videre er vi er i stor grad preget av frivillig innsats. Mennesker som sitter på ulik spisskompetanse og erfaring, stiller tid og kunnskap gratis til rådighet i ønsket om å være med å gjøre en forskjell for noen. Og her kommer et viktig poeng; frivillig er ikke det samme som amatør.

Vi opplever det som paradoksalt at frivillighet innen idrett, kultur og annet holdes frem som en så viktig ressurs i Norge, mens frivilligheten innen bistand i alt for stor grad avskrives som «amatører som ikke helt vet hva de holder på med». Frivillighet innenfor bistandsfeltet blir sjelden eller aldri nevnt når frivillig sektor blir løftet frem og diskutert, verken lokalt eller nasjonalt. Se f.eks. Bergen kommunes Plan for frivillighet. Hvorfor er det slik?

Erfaringsmessig er det ofte et for lite administrativt apparat (altså for stor grad av frivillighet og for få som er ansatte) som ekskluderer små organisasjoner fra å motta for eksempel Norad-støtte. Videre er det i hvert fall vår erfaring at det ofte også rettes kritikk mot små organisasjoners evne til å dokumentere prosjektaktivitetenes effekt – altså evnen til å produsere data som viser at prosjektet har en positiv effekt på et samfunn over tid. Vi i Bistand Vest er så hjertens enig i at et slikt krav skal stilles. Vi må alle vite at det vi gjør, har den effekten vi ønsker å oppnå.

Men det må da samtidig erkjennes fra myndighetens side at en slik fremstilling av data også er en ressurskrevende og kompetansespesifikk øvelse der mange av oss rent økonomisk kommer til kort (med fremstilling av data menes selve produksjonen av dataene slik det forventes, ikke at det nødvendigvis mangler dokumentasjon på effekt). Vi, som alle andre, ønsker selvsagt å vise at det vi gjør gir den effekten vi ønsker. Vi skal og vil dokumentere, men det blir kanskje ikke på glanset papir.

 

Små og store følger ulike spilleregler

I artikkelen «Bruk av gjennomganger; bedre kvalitet kan gi bedre bistand» vises det til eksterne evalueringer som jevnlig gjøres av de som mottar støtte gjennom Norad. Dette nettopp for å sikre en mål- og resultatstyrt bistand.

Resultatene viser at «.. over halvparten av evalueringene som vurderes i studien har en svak beskrivelse av metode, og nesten halvparten av evalueringene har store svakheter knyttet til datagrunnlaget for funn. I noen tilfeller var datagrunnlaget for funn fraværende. Det vil si at det er vanskelig å vurdere om funnene er troverdige. Som evalueringsdirektør Lillestøl forklarer; «Dette er uheldig ettersom det kan føre til at beslutninger tas på feil grunnlag. Som en konsekvens, kan velfungerende programmer bli avsluttet eller programmer som kanskje burde vært stoppet, fortsatt motta støtte».

Vi i Bistand Vest kan igjen ikke la være å tenke at det er to sett med spilleregler her; ett for oss små organisasjoner der det i liten grad gis slingringsrom, og ett sett for de store som allerede er «med i gamet». Det er som om det blir sådd tvil om intensjonene og motivene til de små, frivillig baserte organisasjonene, at arbeidet som gjøres er mindreverdig og ikke godt nok. I så måte er vi igjen enig med Michelsen; det er klasseskiller i norsk bistand. Vi tror ikke slike klasseskiller er til gagn for dem vi alle er i bransjen for å hjelpe.

Vi i Bistand Vest mener det er gjennom et mangfold av små og store aktører at bistanden blir god. Vi tror de store aktørene hadde hatt mye å lære av oss små, akkurat som vi små har mye å lære av de store organisasjonene. Men arenaer for et likeverdig samarbeid mellom små og store aktører mangler per i dag. De små slipper ikke til, noe både norsk bistand på og ikke minst de vi forsøker å gjøre en forskjell for taper på. Det sies at god samskapelse skjer når alle som har eierskap til en utfordring får være med på å finne løsningene. Vel, norsk bistand taper på å ikke dra nytte av all den spesifikke erfaringen de små organisasjonene sitter på i større grad. Det er ikke slik at vi ønsker å sitte på hver vår tue og ikke måtte forholde oss til de krav som settes til godt prosjektarbeid. Vi ønsker snarere heller å være med å bidra, med vårt bidrag, til å gjøre norsk bistand bedre. Og vi tror veien fremover er gjennom samskapelse.

Nå er vi tre organisasjoner som starter opp Bistand Vest – en liten trio. Men vi ønsker alle andre organisasjoner som tror de kan ha nytte av et slikt fellesskap, og som ønsker å gi små organisasjoner en sterkere stemme, velkommen. Kanskje vi blir et mektig kor en dag?

På vegne av Bistand Vest,

Åse Kvinnsland Kodal

Styreleder i Adina-stiftelsen

Mening

Det er lett å tenke at den manglende tilretteleggingen her er et uttrykk for at norske myndigheter ikke forstår at vi, de små organisasjonene, er en viktig og nødvendig brikke i bistandsbildet.

Åse Kvinnsland Kodal
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 17.06.2021 12.55.31 Sist oppdatert: 17.06.2021 12.55.31