I 2021 arrangerer FN tre globale toppmøter som hver for seg skal bidra til at vi kommer litt nærmere målene for matsikkerhet, klimarettferdighet og naturmangfold. Dette er konkrete prosesser hvor Norge er involvert og hvor problemene og løsningene er tett sammenvevd, skriver Julie Rødje, leder i Spire og Jan Thomas Odegard, daglig leder i Utviklingsfondet.  Bildet er fra FNs såkalte pre-summit-møte som ble holdt i Roma  26. - 28. juli som en forberedelse til FNs mattoppmøte i september. Italias utenriksminister Luigi Di Maio (nummer to fra høyre) og Italias statsminister Mario Draghi (lengst til høyre) deltok begge på dette formøtet. Foto: Guiseppe Lami/ EPA/NTB.

Etterlysning: politikere uten skylapper og med koordineringsevne

Verden står i spagat, den samme gjør norsk og internasjonal politikk. Skal vi klare å løse de største utfordringene i vår tid: sult, ulikhet, klimaendringer og naturtap, må vi fjerne skylappene og se hvordan de henger sammen. Uten en helhetlig politikk vil vi aldri kunne oppnå en bærekraftig og rettferdig verden. Men kanskje kan 2021 være startskuddet?

Nylig kom Regjeringas handlingsplan for bærekraftsmålene, flere år på overtid. Formålet er å sikre Norges arbeid på samtlige 17 mål. Selv om bærekraftsmåla er på alles lepper og jakkeslag, innebærer de en rekke utfordringer. Tiltak for å sikre ett mål kan nemlig gå imot et annet. Økonomisk vekst går ofte på bekostning av klima og natur, mens klima- og naturhensyn kan være motstridende (ref. vindmøller).

Hvordan norsk politikk skal forholde seg til disse dilemmaene er totalt fraværende i handlingsplanen. Det andre som er fraværende er forståelsen av hvordan nasjonal og internasjonal politikk henger sammen. Hva Norge gjør på hjemmebane og hva vi gjør internasjonalt må dra i samme retning, hvis ikke ender vi opp med å gi og ta med hver vår hånd.

2021 avgjørende

2021 er året hvor vi skal komme oss ut av koronakrisa og skape en ny normal. Det er stortingsvalg og politikerne må se utover sine vante siloer og fortelle oss velgere hvordan de vil oppfylle bærekraftsmålene innen 2030 og løse krisene vi står i. I tillegg arrangerer FN tre globale toppmøter som hver for seg skal bidra til at vi kommer litt nærmere målene for matsikkerhet, klimarettferdighet og naturmangfold. Dette er konkrete prosesser hvor Norge er involvert og hvor problemene og løsningene er tett sammenvevd.

Klimatoppmøtet i Glasgow (UNFCCC COP26) skal bidra til at statene kommer nærmere å overholde Paris-avtalen og begrense klodens oppvarming til under 2 grader, helst under 1,5. I Kina skal man på Naturtoppmøtet (Biomangfoldkonvensjonen) COP15 forsøke å komme seg nærmere en ny global naturavtale. Begge skulle egentlig vært fremforhandlet i fjor, men ble ironisk nok utsatt mye på grunn av koronapandemien som er en følge av vår behandling av naturen.

En annen konsekvens av pandemien er økende matusikkerhet - med nesten 100 millioner flere som sulter. Behovet for å endre verdens matsystem har sjelden vært så tydelig som det er akkurat nå, bare få måneder før FNs Mattoppmøte (UNFSS) som finner sted i New York i september, med mellomforhandlinger som starter allerede mandag.

Tre toppmøter skal forsøke løse tre globale kriser. Tre kriser som henger tett sammen. I snart 30 år, siden klimakonvensjonen og naturmangfoldkonvensjonen ble vedtatt i Rio i 1992, har verdenssamfunnet forsøkt å løse disse utfordringene hver for seg - uten å lykkes.

 

Matsikkerhet

En av fire mennesker har i dag ikke tilgang på nok, sikker og næringsrik mat. Det er skjebnens ironi at småskala matprodusenter er overrepresentert i gruppa som må gå til sengs med uvisshet om morgendagens måltider. Det industrielle jordbruket bidrar på sin side til utarming av jorda, økte klimagassutslipp og redusert naturmangfold, samtidig som økt flom, tørke og tap av natur skaper mer matusikkerhet og tøffere vilkår særlig for verdens over 500 millioner småbønder.

For å møte økende klimaendringer, uavhengig av om vi klarer å bremse utslippene, spiller naturen en nøkkelrolle. Til tross for hvor sammenknyttet klima og natur er, har det oppstått et unaturlig skille når det gjelder politiske prosesser og tiltak.

Våre vanligste matvarer, som poteter, ris og mais, har alle ville slektninger i naturen som inneholder genetiske egenskaper som motstandsdyktighet for sykdommer eller klimaendringer. Å bevare et bredt spekter av natur og arter er derfor svært nyttig for vår globale matsikkerhet. Fangst og lagring av karbon i jord og skog, gjort med riktige metoder, er et annet et annet viktig tiltak for å redusere klimagassutslipp, sikre naturmangfold og øke matsikkerheten.

Plantenes fotosyntese kan fange og lagre store mengder karbon fra atmosfæren i jorda som vil redusere den globale oppvarminga. Økt jordkarbon gir økt næring til mikroorganismer som øker naturmangfoldet og gjør jorda mer motstandsdyktig mot klimaendringene i perioder med tørke eller flom. Alt dette har en stor betydning for matsikkerheten og kan bidra til bedre og mer stabile avlinger.

Norge har uttrykt ønske om å bidra til å øke karboninnholdet i jord. Oppfølgingen, både nasjonalt og internasjonalt, er derimot altfor svak. Også innen klima og naturmangfold snakker Norge i store bokstaver, men leverer altfor lite.

Likevel, disse tiltakene betyr at vi kan endre hvordan vi forstår forholdet mellom matproduksjon, klima og natur. I stedet for å fokusere på matproduksjon som en klimaversting, eller hvordan sikre verdens økende befolkning nok mat i møte med klima- og naturkrisene, bør vi satse på løsninger som møter flere av våre største utfordringer samtidig. Samtlige av FNs toppmøter er smertelig klar over overlappende områder, men forsøker litt hjelpeløst å fikse på dette hver for seg.

 

Kunstige skillelinjer

Norge deltar aktivt i prosessen mot de tre toppmøtene. Til tross for både rykende fersk handlingsplan for bærekraftsmålene, og den litt eldre handlingsplanen for bærekraftige matsystemer, ser det ikke ut til at norske myndigheter vil bruke toppmøtene til å koble løsningene mot problemene. Da Naturvernforbundet, Regnskogfondet, Utviklingsfondet og Spire nylig arrangerte webinaret Kan høstens FN-toppmøter redde verden?, sa forhandlingslederne for klima og natur, som representerer norske myndigheter, ingenting om hvordan Norge skal jobbe med prosessene i sammenheng.

Skal bærekraftsmålene bli mer enn jakkepynt trenger vi en ny samlet retning. Høstens toppmøter er en ypperlig start for norske politikere til å vise handlekraft og at man evner å se sammenhengene mellom det nasjonale og internasjonale og på tvers av sektorer, møter og departementer. Første steg i denne prosessen er at Norge presser hardt for ambisiøse og forpliktende internasjonale mål, men like mye for å levere her hjemme. Kravene som fremmes i de ulike prosessene må forsterke hverandre og være samstemte. Tiltak som vern av natur, tilstrekkelig klimafinansiering, inkludering av kostnader knyttet til klima og natur i staters budsjett og planer, og en rettighetstilnærming med hensyn til urfolk, ungdom og marginaliserte grupper må stå i sentrum.

Det er to måneder igjen til stortingsvalget. Det er på tide at stortingskandidatene og partiene kaster skylappene og forteller oss hvordan de vil løse vår tids store utfordringer. Politikerne vi velger i september vil avgjøre om vi når bærekraftsmålene innen i 2030, eller om krisene forverres ytterligere. Enkelttiltak og fine løfter hjelper dessverre lite når politikk på et område undergraves av politikken på andre områder. Vi kan løse krisene vi står i, men det krever at vi sammen finner løsninger på tvers av kunstige skillelinjer.

 

Mening

Til tross for både rykende fersk handlingsplan for bærekraftsmålene, og den litt eldre handlingsplanen for bærekraftige matsystemer, ser det ikke ut til at norske myndigheter vil bruke toppmøtene til å koble løsningene mot problemene.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 28.07.2021 09.42.01 Sist oppdatert: 28.07.2021 09.42.01