Den nødvendige, men vanskelige staten

Pandemien har brakt staten tilbake, selv i land der den knapt fungerer, skriver Catharina Bu, rådgiver i tankesmien agenda.

Statens betydning har økt i alle land under pandemien. Folk forventer at de som bestemmer har en plan for smittevern, kjøper inn vaksiner, behandler syke og har en plan for å få landet ut av krisen. Selv den seiglivede myten om at offentlige utgifter er skadelige for økonomien og bremser vekst og utvikling ser ut til å stå for fall. Nå vil vi ha offentlige krisepakker, innføring av statlige kontantoverføringsprogrammer og bruk av ny datateknologi innenfor det offentlige helsesystemet.

Totalt sett brukte myndigheter over hele verden nærmere 12 tusen milliarder dollar ekstra i 2020 for å håndtere konsekvensene av covid-19, ifølge en rapport fra Oxfam.

 

Aktiv næringspolitikk

Også i økonomifaget pågår det en fornyet debatt om staten, spesielt dens muligheter i å ta en aktiv og retningsgivende rolle i næringslivspolitikken. Verdenskjente økonomer som Joseph Stiglitz og Mariana Mazzucato argumenterer for eksempel for at gjenoppbyggingspakkene etter koronakrisen må bidra til klimagasskutt, og at staten skal ta en ny og tydeligere rolle i den grønne omstillingen.

Mazzucatos nyeste bok «En ny økonomi. Hvordan månelandingen inspirerer til å endre kapitalismen» kom på norsk i vår, og har allerede inspirert våre egne politikere, spesielt på rødgrønn side. Blir det regjeringsskifte til høsten er det liten tvil om at Norge vil ha en grønnere og mer aktiv næringspolitikk med bruk av statlige virkemidler.

Til og med i USA er det nye takter. President Joe Bidens nye gjenoppbyggingsplan, under slagordet «build back better», har ført til enorme offentlige investeringer i infrastruktur som skal omstille USA til en grønnere framtid. Det investeres også massivt i forskning og utvikling, og innføres nye skattefordeler til grønne selskaper. Presidenten har også satt et politisk mål om å gjøre den amerikanske bilparken elektrisk. Regninga sendes delvis til kapitalister og næringsliv gjennom økte skatter.

Det snakkes om et hegemoniskifte i den globale politiske økonomien. Sist gang var på 1980-tallet med Thatcher og Reagans nyliberalisme, hvor slagordet var det motsatte: «rolling back the state». Dette påvirket også andre lands økonomiske politikk. Mest kjent for sin nyliberalisme er kanskje datidas latinamerikanske militærdiktaturer.

 

Bidenomics

Det mange spør seg nå er om Bidenomics også vil slå an i andre deler av verden? Og om det i det hele tatt vil være mulig i de landene hvor staten ikke har de politiske musklene, det økonomiske handlingsrommet eller den demokratiske forankringen til å bruke statlige virkemidler på samme måte? Det vil si i mange av verdens lavinntektsland, herunder en rekke mottakere av norsk bistand?

På den ene siden er det mye som tyder på at koronakrisen har bidratt til økt oppmerksomhet om de positive virkningene av sosiale kontantoverføringer også her, slik som arbeidsledighetstrygd og uførepensjon. Ifølge Verdensbanken investerte 215 land minst 800 milliarder dollar i slike ordninger i 2020, mange av dem også lavinntektsland. Hvis slike programmer organiseres riktig, er de ansett for å være lite byråkratiske, bidrar positivt inn i økonomien ved å gi folk økt kjøpekraft og har en fattigdomsreduserende effekt.

På den andre siden er det likevel en grunn til å frykte at statens «tilbakekomst» og de mange kontantoverføringene ikke vil vare eller slå rot i lavinntektslandene. Hele 41 prosent av overføringene i 2020 var engangsutbetalinger, og svært mange av disse har stoppet opp på grunn av manglende finansiering og politisk vilje til å videreføre programmene. Til tross for løfter om støtte til arbeidere og familier i mange land, har 2,7 milliarder mennesker ikke mottatt noe offentlig økonomisk støtte under pandemien.

Likevel, og kanskje spesielt i Latin-Amerika, har pandemien ført med seg en ny politisk debatt om offentlige velferdsprogrammer og deres virkning på å redusere fattigdom og ulikhet.

 

Mindre demokrati

Forskjellen på hvordan rike og fattige land har kunnet møte krisen med tilstrekkelig økonomiske midler og rause støtteordninger vil med all sannsynlighet også bidra til å opprettholde, om mulig forverre, ulikhetene mellom land.

Dessuten er det en annen trend som har kommet i skyggen av pandemien, men som gjør det vanskelig å se for seg at staten i mange land skal være en driver for god og inkluderende utvikling. Den globale demokratiutviklingen har vært negativ de siste ti årene, og fortsetter i 2020, spesielt i Sør-øst- og Sentral-Asia, Øst-Europa og Latin-Amerika. Demokratiutviklingen er i 2020 faktisk tilbake på nivå med 1990, antallet liberale demokratier har gått ned fra 41 til 32 land det siste tiåret. Bare 15 prosent av verdens befolkning bor i et demokrati, viser en rapport fra V-dem Institute ved Universitetet i Gøteborg.

Pandemien har også i seg selv blitt brukt som en unnskyldning for å begrense offentlig innsyn og demokratisk kontroll, samt å begrense sivilsamfunn og journalisters rettigheter og frihet. At den samme staten skal igangsette storstilte offentlige programmer som kommer de fattigste, og ikke elitene til gode, er derfor vanskelig å se for seg for mange. Dersom det meste av ressursene, og dermed også makt, er konsentrert på noen få hender, er det vanskeligere å få til varige institusjoner og strukturer som sikrer delt vekst.

 

Makt må flyttes

Når det er sagt finnes det få, om noen, eksempler på land som har opplevd utvikling uten et fungerende og kompetent statsapparat. Staten kan altså være både en positiv og en negativ kilde til endring. Spørsmålet som gjenstår, er derfor hvordan man muliggjør statens positive kraft. Hvordan kan man bryte opp eksisterende strukturer som skaper store forskjeller, utstrakt korrupsjon, manglende åpenhet og tillit? Det vil koste penger, men det vil også kreve at vi støtter opp om en voksende fagbevegelse og et sivilsamfunn under sterkt press.

Svaret er med andre ord like enkelt som det er vanskelig: makt må flyttes fra de på toppen til de på bunnen.

 

«Det snakkes om et hegemoniskifte i den globale politiske økonomien.»

Publisert: 18.06.2021 15.26.58 Sist oppdatert: 18.06.2021 15.26.58