Militæret tok ikke makten for å beskytte landet fra kaos, men for å slå ned demokratiet. Erik Solheims politikk risikerer å konsolidere og legitimere militærjuntaen heller enn å bidra til demokratisering, skriver Peter Sang. Her fra Taiwans hovedstad Taipei, der tusen personer demonstrerte mot kuppet i mars i år. Foto: Daniel Ceng Shou-yi / Zuma Press / NTB

Det nye militærdiktaturet i Myanmar må ikke få Erik Solheims anerkjennelse

MENINGER: I et innlegg i Bistandsaktuelt konkluderer Erik Solheim med at man skal tenke seg nøye om før man velger å boikotte Myanmar. Solheim har rett i at det ikke er lurt å boikotte Myanmars befolkning, men i denne saken har han falt for nøye planlagt retorikk fra udemokratiske krefter, skriver Peter Sang.

Av Peter Sang Sist oppdatert: 30.03.2021

En skal tenke seg nøye om før en starter en omfattende boikott av Myanmar, konkluderer Erik Solheim. Først og fremst begrunner han sitt standpunkt med at en boikott ikke bare vil ramme den herskende militære eliten, men alle landets innbyggere. Han har selvsagt rett i at det ikke er klokt å boikotte hele Myanmars befolkning, men militære ledere fortjener ingen internasjonal legitimitet. Militære lederes økonomiske interesser bygger på korrupsjon og verdier frarøvet folket.

Derfor er kravet som kommer fra demokratibevegelsen og fra etniske nasjonaliteter i Myanmar at det internasjonale samfunnet skal innføre målrettede sanksjoner mot militære ledere, deres økonomiske interesser og selskaper. I den grad dette også vil ramme sivilbefolkningen, så har den omfattende mobiliseringen mot kuppet vist at dette er en byrde de er villig til å ta for å oppnå det overordnete målet om reelt demokrati og føderalisme. Derfor har demokratibevegelsen brukt sivil ulydighet og generalstreik i arbeidslivet for å sette økonomisk press på militærjuntaen. Nå forventer de at det internasjonale samfunnet skal stille seg solidarisk med folkets kamp, blant annet gjennom strategiske sanksjoner mot militæret.

 

Norge må ikke støtte diktaturet

Vi i Chin Community in Norway (CCN) ønsker at det norske folk tydelig skal stå ved vår side. Verdenssamfunnet, og norske myndigheter, må lytte til Myanmars folkevalgte ledere og ikke på noen måte vise støtte til et militærdiktatur, som undertrykker med skarpladde våpen i full offentlighet. Solheims engasjementspolitikk risikerer å konsolidere og legitimere militærjuntaen i utviklingens navn heller enn å bidra til demokratisering.

Det finnes mange eksempler på diktatoriske stater med en blomstrende økonomi. Dessverre er det mange som ønsker å høste profitt fra undertrykte mennesker i fattige land. Kapitalen søker til de markeder med billigst arbeidskraft. Myanmar har i flere omganger vært underlagt militærdiktatur, men dette har ikke skapt særlig velstandsutvikling for landets innbyggere. I skyggen av dette fortsetter folkets kamp for et reelt og levedyktig demokrati som en nødvendig forutsetning for fred og utvikling. Vi forutsetter at Norge støtter denne politiske kampen.

Da militæret tok makten denne gangen var det ikke for å beskytte landet fra kaos, men for å slå ned et demokrati som for alvor hadde blitt sterkt og levedyktig. Solheim har selvsagt rett i at hæren har beskyttet Myanmars grenser, men han tar helt feil når han hevder at hæren ønsker å beskytte Myanmars demokrati. Når landet i nær framtid kan oppleve borgerkrig, står selve statsdannelsen i fare. Ingen ønsker at landet skal bli en mislykket stat. Alle folkegrupper i Myanmar er nå samlet i kampen mot militære lederes udemokratiske styresett.

Myanmars hær har ingen legitim rett til å representere landets befolkning. Myanmars befolkning har sine legitime ledere, som er vel organisert i skyggen av diktaturet. Folkets ledere fortjener all mulig internasjonal støtte og kuppmakere må ikke på noen måte legitimeres. Flere av Myanmars ambassadører tar avstand fra militærdiktaturet, men i Norge prøver ambassadøren seg på en umulig balansegang. CRPH (Committee Representing Pyidaungsu Hluttaw) har derfor oppnevnt egne utsendinger som norske myndigheter må anerkjenne snarest. USA og FN følger linja med boikott og fordømmer kuppmakerne på det sterkeste. Det finnes ingen legitime grunner til at Norge ikke skal støtte Myanmars demokratisk valgte ledere i deres opprør og ulydighet mot de militære kuppmakerne.

 

Borgerkrig er et reelt scenario

Hundretusenvis av offentlig ansatte i hele Myanmar legger ned sitt arbeid. Borgerkrig er et høyst realistisk scenario. Modige mennesker fra alle folkegrupper og i alle aldre trosser kuleregnet og står opp for sine folkevalgte ledere. Militærdiktaturet har kun få venner igjen, og blant disse er den demokratiske merittlista kort. Norge må stå på folkets og ikke diktaturets venneliste. Det finnes ingen gode grunner til å samarbeide med et militærdiktatur når det finnes sterke demokratiske krefter.

Et samlet demokrati fra alle Myanmars folkegrupper og provinser ber verdenssamfunnet om boikott. Mennesker som er villig til å ofre sine liv i kuleregnet er også villige til å ofre noe av sin velstand i en boikott. I de militæres rekker er det en betydelig opposisjon, og selv Myanmars politistyrker deserterer. Myanmars folk har bestemt at militærstyret skal bort for alltid og er mer utholdende i sine protester enn noen gang.

CCN består av Chinburmesere som har blitt godt tatt imot av det norske folk. Vi er likevel uløselig knyttet til Myanmar, og vi vil at alle norske borgere skal lytte til oss når vårt land er i nød. Erik Solheim drives nok av de beste motiver, men i denne saken har han falt for nøye planlagt retorikk fra udemokratiske krefter. Vi skal ikke henfalle til naive tanker om at en brutal og herskende elite på sikt vil komme til fornuft.

Chin Community in Norway (CCN) er en organisasjon som jobber til vanlig integreringsarbeidet for Chin-folket i Norge. Chin-folket er en kristen minoritet i Myanmar som har opplever forfølgelse og undertrykkelse i mange tiår under militærdiktatur. I Norge bor det litt over 2000 Chin-burmesere.

Mening

Erik Solheim drives nok av de beste motiver, men i denne saken har han falt for nøye planlagt retorikk fra udemokratiske krefter.

Peter Sang

Fakta om Myanmar

  • Konflikter: Uoverensstemmelser om autonomi og selvstyre mellom den burmanske majoriteten og etniske minoriteter har ført til en rekke langvarige væpnede konflikter.
  • 1948: Myanmar (den gang Burma) blir uavhengig fra britene. 
  • 1962: Militæret kupper makten og innfører en ettpartistat. Protester blir slått ned med hard hånd, og i 1974 blir landet omdøpt til Den sosialistiske republikken Burma.
  • 1988: En økonomisk krise utløser et bredt folkelig opprør mot militærstyret. Demonstrasjonene blir brutalt slått ned, og flere tusen antas å ha blitt drept. Opptøyene blir fulgt av et nytt militærkupp. National League of Democracy (NLD) dannes med Aung San Suu Kyi som generalsekretær.
  • 1989: Militærregjeringen endrer den engelske betegnelsen Burma til Myanmar.
  • 1990: Det første og relativt frie valget avholdes. NLD vinner en overveldende seier, men militærregjeringen nekter å sammenkalle en nasjonalforsamling og forfølger i stedet de som vant. Med støtte av flertallet av de valgte delegatene oppretter NLD en eksilregjering i småbyen Manerplaw mot grensa til Thailand.
  • 1991: Aung San Suu Kyi får Nobels fredspris.
  • 1995: Småbyen Manerplaw, der NLD-regjeringen sitter, tas av militæret. Eksilregjeringen oppretter hovedkvarter i Washington D.C.
  • 2007: Store folkemasser demonstrerte for demokrati i dagesvis. Protestene ble brutalt slått ned av militæret.
  • 2008: Med «veikart til et disiplinblomstrende demokrati» og ny grunnlov signaliserer generalene et ønske om demokrati.
  • 2011: En sivil regjering blir etablert med tidligere general Thein Sein som leder. Til manges overraskelse begynte han å løsne opp restriksjoner på ytringsfrihet og åpne økonomien. Tross for at grunnloven fra 2008 gir landets militære hver fjerde representant i nasjonalforsamlingen og dermed vetorett over grunnlovsendringer, svarte «verdenssamfunnet» med å heve sanksjoner og åpne for handel og samarbeid.
  • 2015: Det holdes valg i Myanmar. NLD vinner overlegent, men fortsatt kontrollerer militæret 25 prosent av setene i parlamentet og tre av de viktigste departementene. Aung San Suu Kyi blir landets nye de-facto statsleder.
  • 2017: Mer enn 700.000 rohingyaer flykter til nabolandet Bangladesh etter omfattende overgrep fra det burmesiske militæret. I en omfattende rapport konkluderte FN-etterforskere med at rohingyaene er utsatt for folkemord.
  • 2020: NLD vinner igjen overlegent valget, men militæret – som fortsatt kontrollerer 25 prosent av setene i parlamentet og tre viktige departementer – hevder at de har avdekket omfattende valgjuks.
  • 2021: Etter vel ti år med reformer og en positiv demokratisk utvikling, tar militæret igjen makten ved et kupp.

Kilder: Store norske leksikon, Bistandsaktuelt, Den norske Burmakomité, NTB

Publisert: 30.03.2021 10.02.50 Sist oppdatert: 30.03.2021 10.02.50