En skal tenke seg nøye om før en starter en omfattende boikott av Myanmar, konkluderer Erik Solheim. Først og fremst begrunner han sitt standpunkt med at en boikott ikke bare vil ramme den herskende militære eliten, men alle landets innbyggere. Han har selvsagt rett i at det ikke er klokt å boikotte hele Myanmars befolkning, men militære ledere fortjener ingen internasjonal legitimitet. Militære lederes økonomiske interesser bygger på korrupsjon og verdier frarøvet folket.
Derfor er kravet som kommer fra demokratibevegelsen og fra etniske nasjonaliteter i Myanmar at det internasjonale samfunnet skal innføre målrettede sanksjoner mot militære ledere, deres økonomiske interesser og selskaper. I den grad dette også vil ramme sivilbefolkningen, så har den omfattende mobiliseringen mot kuppet vist at dette er en byrde de er villig til å ta for å oppnå det overordnete målet om reelt demokrati og føderalisme. Derfor har demokratibevegelsen brukt sivil ulydighet og generalstreik i arbeidslivet for å sette økonomisk press på militærjuntaen. Nå forventer de at det internasjonale samfunnet skal stille seg solidarisk med folkets kamp, blant annet gjennom strategiske sanksjoner mot militæret.
Norge må ikke støtte diktaturet
Vi i Chin Community in Norway (CCN) ønsker at det norske folk tydelig skal stå ved vår side. Verdenssamfunnet, og norske myndigheter, må lytte til Myanmars folkevalgte ledere og ikke på noen måte vise støtte til et militærdiktatur, som undertrykker med skarpladde våpen i full offentlighet. Solheims engasjementspolitikk risikerer å konsolidere og legitimere militærjuntaen i utviklingens navn heller enn å bidra til demokratisering.
Det finnes mange eksempler på diktatoriske stater med en blomstrende økonomi. Dessverre er det mange som ønsker å høste profitt fra undertrykte mennesker i fattige land. Kapitalen søker til de markeder med billigst arbeidskraft. Myanmar har i flere omganger vært underlagt militærdiktatur, men dette har ikke skapt særlig velstandsutvikling for landets innbyggere. I skyggen av dette fortsetter folkets kamp for et reelt og levedyktig demokrati som en nødvendig forutsetning for fred og utvikling. Vi forutsetter at Norge støtter denne politiske kampen.
Da militæret tok makten denne gangen var det ikke for å beskytte landet fra kaos, men for å slå ned et demokrati som for alvor hadde blitt sterkt og levedyktig. Solheim har selvsagt rett i at hæren har beskyttet Myanmars grenser, men han tar helt feil når han hevder at hæren ønsker å beskytte Myanmars demokrati. Når landet i nær framtid kan oppleve borgerkrig, står selve statsdannelsen i fare. Ingen ønsker at landet skal bli en mislykket stat. Alle folkegrupper i Myanmar er nå samlet i kampen mot militære lederes udemokratiske styresett.
Myanmars hær har ingen legitim rett til å representere landets befolkning. Myanmars befolkning har sine legitime ledere, som er vel organisert i skyggen av diktaturet. Folkets ledere fortjener all mulig internasjonal støtte og kuppmakere må ikke på noen måte legitimeres. Flere av Myanmars ambassadører tar avstand fra militærdiktaturet, men i Norge prøver ambassadøren seg på en umulig balansegang. CRPH (Committee Representing Pyidaungsu Hluttaw) har derfor oppnevnt egne utsendinger som norske myndigheter må anerkjenne snarest. USA og FN følger linja med boikott og fordømmer kuppmakerne på det sterkeste. Det finnes ingen legitime grunner til at Norge ikke skal støtte Myanmars demokratisk valgte ledere i deres opprør og ulydighet mot de militære kuppmakerne.
Borgerkrig er et reelt scenario
Hundretusenvis av offentlig ansatte i hele Myanmar legger ned sitt arbeid. Borgerkrig er et høyst realistisk scenario. Modige mennesker fra alle folkegrupper og i alle aldre trosser kuleregnet og står opp for sine folkevalgte ledere. Militærdiktaturet har kun få venner igjen, og blant disse er den demokratiske merittlista kort. Norge må stå på folkets og ikke diktaturets venneliste. Det finnes ingen gode grunner til å samarbeide med et militærdiktatur når det finnes sterke demokratiske krefter.
Et samlet demokrati fra alle Myanmars folkegrupper og provinser ber verdenssamfunnet om boikott. Mennesker som er villig til å ofre sine liv i kuleregnet er også villige til å ofre noe av sin velstand i en boikott. I de militæres rekker er det en betydelig opposisjon, og selv Myanmars politistyrker deserterer. Myanmars folk har bestemt at militærstyret skal bort for alltid og er mer utholdende i sine protester enn noen gang.
CCN består av Chinburmesere som har blitt godt tatt imot av det norske folk. Vi er likevel uløselig knyttet til Myanmar, og vi vil at alle norske borgere skal lytte til oss når vårt land er i nød. Erik Solheim drives nok av de beste motiver, men i denne saken har han falt for nøye planlagt retorikk fra udemokratiske krefter. Vi skal ikke henfalle til naive tanker om at en brutal og herskende elite på sikt vil komme til fornuft.
Chin Community in Norway (CCN) er en organisasjon som jobber til vanlig integreringsarbeidet for Chin-folket i Norge. Chin-folket er en kristen minoritet i Myanmar som har opplever forfølgelse og undertrykkelse i mange tiår under militærdiktatur. I Norge bor det litt over 2000 Chin-burmesere.
