Det er ikke nok å frakte vaksiner fra produksjonsland til en flyplass et annet sted. Grete Faremo understreker at det er det siste delen av logistikken som er avgjørende: Hvordan bringe kritiske medisiner til skogsamfunn rundt om i Sørøst-Asia eller levere varer til avsidesliggende deler av DR Kongo. Foto: NTB

Den siste mila avgjør suksess eller fiasko for vaksineprogrammer

MENINGER: Covid-19 avdekket, og forsterket, de enorme ulikhetene i vår verden. Arbeidet for å vaksinere menneskeheten kan skape den nyeste fronten i global ulikhet. Rundt 75 prosent av alle vaksinasjoner globalt har skjedd i bare ti land.

Debatten om intellektuell eiendomsrettighet eller teknologioverføring og rettferdig, lik tilgang til covid-19-vaksiner skjer i en farlig atmosfære av vaksinenasjonalisme.

Dette vil koste liv. Det vil kvele økonomier, og skyve gjenreisningen enda lenger unna.

At vaksiner ble utviklet og godkjent på rekordtid viser oss presist hva vi kan oppnå ved å arbeide sammen.

 

Partnerskapsånd

Nå trenger vi den samme partnerskapsånden for å vaksinere hele verden. Det er en monumental oppgave, med omfang og viktighet som betyr at vi må gjøre alt vi kan for å støtte den. Det krever at vi deler vaksinedoser og teknologi, men vi må også rette søkelyset mot det mest vanskeligstilte samfunnene.

Og det er mitt poeng: Hvordan sikrer vi at vaksinene faktisk settes i overarmene til de mest sårbare, i fjerntliggende områder, svake stater og konfliktsoner? Selv når vaksinedosene er betalt, fraktet og på plass: Hva må til for effektiv vaksinedekning i fjellene i Afghanistan eller i Amazonas, i tettvokste områder i Den sentralafrikanske republikk eller DR Kongo, eller i områder med i hovedsak nomadisk befolkning?

 

Krever oppfinnsomhet

Jeg reiser disse spørsmålene fordi erfaringene fra UNOPS – FNs infrastruktur- og innkjøpsorganisasjon – har lært meg at den siste mila er helt avgjørende. Fra å bringe kritiske medisiner til skogsamfunn rundt om i Sørøst-Asia og levere mat, munnbind og desinfiseringsmidler med kano i Brasil, til fjellvandringer i Afghanistan for å registrere velgere, har vi lært at det å få prosjekter ut til vanskelig tilgjengelige områder krever både oppfinnsomhet og utholdenhet. Og når vi snakker om vaksiner med så ømtålige leveringskrav, betyr den siste mila forskjellen mellom suksess eller fiasko.

Leveranser som for eksempel krever en ubrutt kjølekjede, er en stor utfordring for fattige land. Det skyldes kombinasjonen av dårlig transport-infrastruktur, ingen pålitelig strømtilgang til lagring av vaksinene (selv de som ikke krever ultra-lave temperaturer) og høye dagtemperaturer.

 

Mange biter i puslespillet

Den logistiske utfordringen med å få vaksinene fra lagre og ut til hele befolkningen er nøkkelen til suksess i den mest omfattende utrullingen av vaksiner i vår historie. Men det krever bedre helsesystemer, forsyningskjeder og infrastruktur, og sterk logistisk støtte. Det er mange biter i dette puslespillet: Fra distribuering av vaksinene og sørge for den nødvendige kjølekjede-infrastrukturen, til å ansette og lære opp de som skal sette vaksinene, kommunisere tydelig med de involverte lokalsamfunnene, og sikre at det medisinske avfallet fra denne massive vaksineoperasjonen ikke forsøpler land og hav og forsterker vår klimakrise.

All dette er enda mer krevende i utfordrende miljøer.

Vi har en moralsk – og økonomisk – forpliktelse til å få til dette på riktig måte. Men den gode nyheten er at denne utfordrende operasjonen med massevaksinering også gir oss en mulighet til å bygge mer motstandsdyktige helsesystemer for ei bedre framtid.

Dersom infrastrukturen for vaksinasjonsklinikker blir bygd opp på en bærekraftig måte, vil den tjene lokalsamfunnene også etter pandemien. Fra solkraft til oppvarming av vann til kjølekjede-fasiliteter og forbrenningsovner for medisinsk utstyr; de bærekraftige løsningene vi får til nå kan også komme lokalsamfunnene til nytte på lang sikt.

 

Svake ledd

På denne tid i fjor avslørte pandemien ikke bare dødelige ulikheter, men også viktige svake ledd i helsesystemer, forsyningskjeder og logistikk. Nå skylder vi verden å bygge videre på disse lærdommene. Både for å takle vaksine-ulikhet, men også for å bygge grunnmuren for mer inkluderende, motstandsdyktige og bærekraftig helsesystemer rundt om i verden. Dette kan bli en varig arv fra pandemien – en verden med bedre global helse-infrastruktur.

For mange som lever i land der vaksineringen allerede er godt i gang, vil dette føles som den siste mila. Men vi må huske at ingen av oss er sikre før alle er sikre. Vi må sørge for å arbeide sammen gjennom denne siste mila, og krysse målstreken sammen. Dersom vi ikke får til det, kan vi ikke vite hvor lang den siste mila vil bli.

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 28.04.2021 10.10.12 Sist oppdatert: 28.04.2021 10.10.12