POOL / Reuters / NTB  COVID, GA Hall, United Nations, Manhattan, News NYC, UNGA 76, UN General Assembly

Inspirert av Bob Marley kastet Barbados statsminister manus og utfordret verdens ledere i det som av mange omtales som den mest minneverdige talen til FNs generalforsamling: «Who will get up and stand up?», spurte Mia Amor Mottley. Foto: John Angelillo / Reuters / NTB

FNs myldre-diplomati har gjenoppstått

KOMMENTAR: Historikere vil nok betvile António Guterres budskap om at vi står ved «randen av avgrunnen», men FNs generalsekretær fikk støtte for sitt syn i et flammende innlegg fra Barbados´statsminister Mia Amor Mottley, skriver Tove Gravdal.

For 76. gang har verdens toppledere den siste uken satt hverandre stevne ved åpningen av den årlige generalforsamlingen i FN. I fjor var møtet hel-digitalt, og da forsvant mye av hensikten med denne travle mingleuken langs East river i New York, hvor fiender møtes i verbale slagsmål og allianser inngås på tvers av kontinenter. I år var de fleste igjen fysisk på plass.

Ett av de store spørsmålene før årets FN-toppmøte var hvem som skulle tale på vegne av Myanmar og Afghanistan. Myanmars militære tok makten i et kupp 1. februar, og Taliban erobret Kabul 15. august, mens representantene for de styrtede makthaverne fortsatt sitter i New York. FN har en akkrediteringskommisjon som avgjør hvem som er rettmessige representanter for et land, men den har ennå ikke felt sin dom i disse to tilfellene. Likevel skal Ghulam Isaczai, som ble utpekt til FN-ambassadør av Afghanistans forrige regjering, tale nest sist i generalforsamlingen i kveld, mandag.

Taliban har utpekt en ny FN-ambassadør og ville at han skulle tale, men det fikk han ikke. Og Myanmar holder ikke noe innlegg i det hele tatt. Det skal visstnok være bestemt av USA, Kina og Russland, de tre stormaktene som i realiteten avgjør når det er tvil om hvem som har rett til å representere et land i FN.

 

Ved avgrunnens rand?

Den amerikanske presidenten får alltid mest oppmerksomhet for sin tale i FNs generalforsamling. Slik var det også i år, da Joe Biden talte tirsdag i forrige uke. Der insisterte han på at USA ikke ønsker noen ny, kald krig. Erklæringen hørtes hul ut for mange, siden USA rett før hadde inngått en forsvarspakt med Australia og Storbritannia, som ikke bare provoserte Kina, men som også satte allierte franske ledere i harnisk over å bli holdt utenfor.

Biden erklærte at epoken med «nådeløse kriger» er over, og at USA nå innleder en æra av «nådeløst diplomati». Det spørs om han får omsatt erklæringen i praksis. Gjennom tre tiår har amerikanske presidenter bygget ned utenriksdepartementet og svekket sine diplomatiske verktøy, mens demokrati er forsøkt innført i andre land ved hjelp av våpen. Det skal mer enn en FN-tale til for å gjenreise USAs slagkraft i diplomatiets krevende kunst.

Skal vi tro FNs generalsekretær António Guterres virker det dessuten nokså umulig å redde verden. «Vi er ved randen av avgrunnen – og vi beveger oss i feil retning. Vår verden har aldri vært mer truet eller mer delt», sa Guterres da han åpnet generalforsamlingen. Historikerne vil nok betvile at verden er mer delt i dag enn da avgrunnen åpnet seg og andre verdenskrig brøt ut i 1939. Det er forståelig at Guterres vil røske litt i statslederne som somler med å kutte klimagassutslipp og som setter i gang unødvendige kriger. Men han behøver ikke å sette sin troverdighet på spill ved å bli historieløs.

 

Minneverdig tale

Guterres' advarsler fikk imidlertid støtte fra statsministeren i øystaten Barbados, Mia Amor Mottley, som holdt den mest minneverdige talen under FN-toppmøtet. Hun kastet sitt opprinnelige manus og holdt i stedet et pasjonert innlegg hvor hun etterlyste globalt, moralsk lederskap i kampen mot klimaendringer, økonomisk og teknologisk ulikhet, rasisme og urettferdig fordeling av koronavaksiner.

Inspirert av Bob Marley utfordret Mottley verdens ledere: «Who will get up and stand up?». Innlegget anbefales for alle som vil lære noe om retorisk kunst og ektefølt innlevelse.

Statsminister Erna Solbergs tale var ikke like minneverdig, selv om det var hennes siste i FNs hovedsal i denne omgang. Som ventet av en norsk regjeringssjef manet hun til respekt for menneskerettighetene. Det underlige var at da hun trakk frem tre land som begår menneskerettighetsbrudd, så nevnte hun Venezuela aller først – de to andre var Etiopia og Myanmar.

Talen hennes ble holdt torsdag, få dager før norske diplomater skulle samle regjering og opposisjon i Venezuela til nye, kompliserte forhandlinger om en politisk løsning i landet. Solbergs taleskrivere må ha visst at en slik pekefinger mot Nicolás Maduros regime kunne svekke Norges troverdighet som en nøytral tilrettelegger i kompliserte forhandlinger. Det er mye å kritisere Maduro for, men denne gangen burde hun kanskje ha nevnt noen andre, Saudi-Arabia, Rwanda, Tyrkia – listen er lang. Solberg kan umulig ha ønsket å oppnå at Maduro trekker seg fra hele forhandlingsprosessen i protest mot Norge.

 

Verdien av å møtes

Koronapandemien er ikke over, og det har ikke vært like folksomt i FN-hovedkvarteret under årets toppmøte som det pleier å være. Hvert land fikk komme med maks fire delegater hver, og ingen fra sivilsamfunnet slapp inn.

Likevel har det vært flere viktige møter i FN-bygget eller i nærheten på Manhattan i løpet av den siste uken. I ett av dem møttes Irans nye utenriksminister Hossein Amir Abdollahian ledende representanter fra Jordan, Saudi-Arabia, Tyrkia, Kuwait, Egypt, Qatar og Frankrike. Det viktigste her var møtet mellom Iran og Saudi-Arabia, som brøt alle diplomatiske forbindelser i 2016 og som kives om makt og innflytelse i Midtøsten. Nå deltar begge land i et irakisk-ledet forsøk på å fremme dialog fremfor konflikt i regionen. Frankrike er eneste land utenfra som er med – det må bety at Paris ønsker å fylle opp tomrommet USA har etterlatt seg i regionen etter at Biden og hans forgjenger Donald Trump har trukket seg ut.

Slike møter utenom hovedsalen i FN er det viktigste som foregår under toppmøtet. Bare det faktum at Abdollahian er i New York, er viktig. Amerikanske myndigheter begrenser riktignok hans bevegelsesfrihet til et minimum, men respekterer at FN er et sted der selv USAs argeste fiender skal få opptre. Det er ikke sikkert det løser konflikter, men det kan i hvert fall ikke skade at ledere fra alle verdens land møtes.

Likevel, skal FN utrette noe, må stormaktene ville det. Det så vi tydelig i sommer, da Sikkerhetsrådet vedtok en resolusjon som fornyet mandatet til å sende nødhjelp over grensen til Syria inn i opprørskontrollert område. Norge og Irland hadde ansvaret for resolusjonen, og jeg var en av dem som mente risikoen var stor for at de ville mislykkes i å stanse et russisk veto. Det var overraskende at resolusjonen likevel ble vedtatt enstemmig 9. juli. Hva hadde skjedd?

Jo, Biden hadde møtt sin russiske kollega Vladimir Putin noen uker før, og deres medarbeidere hadde sammen hamret ut en løsning begge kunne leve med. Norge og Irland bidro med å sanke støtte hos de andre medlemslandene i rådet, men det som skjedde mellom Washington og Moskva hadde de ingen innflytelse over.

Årets toppmøte var en forsmak på et viktigere FN-toppmøte som starter om en drøy måned i Glasgow. Da skal verdens land forsøke å få opp takten i kampen mot klimaendringer. Klimatrusselen og pandemien minner om hvorfor vi har FN: Vi må samarbeide for å skape en bedre verden – eller snarere for å redde den.

  • Ghulam Isaczai, som representerte den avsatte presidenten Ashraf Ghanis regjering, skulle ha holdt en tale i FNs hovedforsamling mandag, hvor det var ventet at han ville trosse det nye Taliban-regimet. Isaczai har i ettermiddag (norsk tid) trukket seg fra den planlagte talen, ifølge NTB.

Mening

Publisert: 27.09.2021 09.22.38 Sist oppdatert: 27.09.2021 19.25.52