Indiske småbønder har protestert mot nye jordbrukslover i flere måneder. I nabolandet Pakistan er småbøndene så fattige og lavt utdannede at de ikke har mulighet til å organisere protester, skriver Amar Bokhari. Foto: Naveen Sharma / Zuma Press / NTB

Hva skjer i Pakistan når indiske bønder protesterer?

UTSYN: Indiske bønder har protestert mot de nye landbrukslovene i flere måneder. Samtidig protesterer ikke pakistanske småbønder som lever fra hånd til munn. Hvorfor er det slik? spør Amar Bokhari.

Sist oppdatert: 23.02.2021

Det måtte altså celebritetene Rihanna og Gretha Thunberg til for at mye av norsk og internasjonal presse skulle åpne øynene (i noen timer) for de massive protestene som utspiller seg i India, der millioner av bønder i månedsvis har protestert mot de nye landbrukslovene.

24. september 2020 vedtok det indiske parlamentet tre nye lover: loven om landbruksproduksjon og -handel, loven om landbruksforsikringer og -tjenester og loven om grunnleggende varer.

Regjeringen var raske med å understreke at reformene trengs for å modernisere jordbruket. Bøndene frykter at dette vil føre til at prisgarantiene og reguleringene, som til nå har sikret dem stabile priser, forsvinner. De frykter at de nye lovene vil redusere deres forhandlingsmakt og gjøre dem sårbare overfor store private oppkjøpere.

 

Et landbruk i krise

I et land med nærmere 1,3 milliarder innbyggere livnærer over 58 prosent av befolkningen seg av jordbruket. Dermed er de også, potensielt, en betydelig politisk blokk.

Indisk landbruk er i krise. Myndighetene peker på lite effektivitet og ønsker å åpne opp for at større kommersielle aktører skal få innpass. Kritikerne mener reformene vil føre til mer fattigdom og nød.

Nærmere fem måneder etter vedtakene i parlamentet står partene på sitt, bøndene fortsetter protestene i gatene og frontene tilspisses ytterligere. Uoffisielle tall viser at nærmere 150 bønder har mistet livet i eller som en følge av protestene. Til tross for at myndighetene har møtt noen av representantene for de mer enn 30 ulike bondeorganisasjonene, har ikke partene kommet til enighet og protestene har fortsatt.

Nylig bestemte høyesterett at de tre lovene skulle settes på vent, i påvente av en granskning og ytterligere forhandlinger. Dette framstøtet fra domstolene ble raskt avvist av bøndene.

Nettopp derfor var utspillene til Rihanna og Greta Thunberg så støtende for mange indere. Og det tok ikke lang tid før Twitter kokte over av tilbakemeldinger fra en rekke indiske politikere, kjendiser og Bollywood-stjerner som mente dette er «Indias indre anliggender», og dermed ikke noe for omverden å bry seg om. Også myndighetene oppfatter situasjonen som et internt anliggende.

Men ikke nok med Twitter. Portretter av Rihanna og Greta Thunberg ble brent i gatene i India, oppildnet av støttespillerne til statsminister Narendra Modi og det hindunasjonalistiske regjeringspartiet BJP (Bharatiya Janata Party, red. anm.). 

 

Hvorfor protesterer bøndene?

Essensen i konflikten mellom myndighetene og bøndene er ulike tilnærminger til å sikre matsikkerhet. Myndighetene, med støtte fra og under veiledning fra Verdens Handelsorganisasjon (WTO), ønsker å øke matproduksjonen i India. De vil gjøre dette gjennom å innføre en rekke tiltak som kan tiltrekke investeringer i landbrukssektoren fra utenlandske kommersielle interesser. Incentivet er at disse investorene skal kunne drive mer kommersielt landbruk og handle matvarer etter markedsverdi.

Bøndene er derimot skeptiske. De er redde for at disse tiltakene vil redusere inntektene deres, og dermed også deres tilgang på inntekter og mat – noe de er sikret via dagens system. I tillegg er bøndene også urolige for at kommersielle krefter kommer til å bety at kun de produktene som gir mest fortjeneste vil bli dyrket. I det lange løp frykter bøndene et ensidig overkommersielt landbruk med få varianter, noe som vil være skadelig for miljøet og som vil føre til et redusert biologisk mangfold.

Begge sider har sine poenger. Den eneste utveien ser ut til å være at partene setter seg ned og forhandler frem en løsning som begge kan leve med, og som tar høyde for både bøndenes interesser og Indias behov for et mer effektivt landbruk som kan brødfø en økende befolkning.

Per dags dato er utsiktene for at partene skal bevege seg fra gatene og Twitter og til forhandlingsbordet dystre. Skepsisen bøndene og deres støttespillere viser overfor myndighetene – som opprinnelig innførte disse lovene uten noen form for konsultasjon eller høring – hjelper ikke. Bøndenes bekymringer har, selv etter en runde i parlamentet, ikke blitt hørt eller tatt høyde for.

For ikke å snakke om geopolitiske betraktninger. Myndighetene ser på bøndenes protester som et opprør ledet av sikher fra den nordlige Punjab-provinsen. Bøndene protesterer først og fremst fordi livsgrunnlaget deres er under press, men også fordi det er de som vil bli hardest rammet av de nye lovene. Likevel har myndighetene i Delhi også valgt å tolke opprøret som et initiativ drevet av separatistbevegelsen Khalistan som ofte assosieres med sikher. Dermed kunne statsminister Narendra Modi og regjeringspartiet BJP avfeie protestene overfor egne støttespillere, og velge å ikke gå i dialog med bøndene.

Bøndene tolket dette som nok et bevis på at myndighetene er fiendtlig innstilt overfor dem selv og deres ambisjoner. Noen mener at dette er spikeren i kisten for småbøndenes livsgrunnlag i Punjab.

 

Hva betyr dette for Pakistan?

På den andre siden av grensen, i Pakistan, har pakistanske kommentatorer kommet med satiriske beskrivelser av både de opprørte indiske bøndene og av talspersonene for de indiske myndighetene. Konflikten har blitt omtalt som et typisk indisk dilemma og som nok et tegn på at statsminister Modi er i ferd med å miste kontroll over landet. Nyheten om at Rihanna og Greta Thunberg hadde engasjert seg for bøndene og mot myndighetene spredte seg raskt i Pakistan. De to har aldri  vært så populære i Pakistan som de er nå.

Problemet med denne forenklede tilnærmingen er at analysen overser de mange likhetene mellom  India og Pakistan.

Også Pakistan har en betydelig landbrukssektor, med mange småbønder som lever fra hånd til munn. Og som i India, så lar Pakistan seg også ofte styre av råd fra WTO. Landet har en lang, trist tradisjon med å innføre lover uten noen form for konsultasjon med partene som berøres, spesielt ikke dersom disse partene er fattige og uten makt.

Spørsmålet de som interesserer seg for Pakistan og landets fremtid bør stille seg er derfor hvorfor ikke tilsvarende bondeprotester forekommer i Pakistan.

Svaret på det er både skremmende og ubehagelig. Det er ikke myndighetenes tilnærming til småbønder som er grunnen til fraværet av protester. Årsaken til at bøndene ikke protesterer, er snarere heller det faktum at de er så fattige og har så lav utdannelse at de rett og slett ikke har kapasitet til å organisere seg i protest. Indiske småbønder er relativt godt organiserte til tross for de mange problemene og utfordringene de står overfor. De kan derfor iverksette massestreiker og opptog på kort varsel. I Pakistan kan ikke småbøndene organisere protester. Det er det bare de politiske partiene og enkelte religiøse grupper som kan.

Småbøndenes kår i Pakistan kjennetegnes ved et sterkt føydalt system der noen få personer eier store deler av landbruket. Gjennom flere generasjoner har bøndene stått i gjeld til disse føydale herrene. Mens India kvittet seg med sine føydale lover på 1950-tallet, har Pakistan beholdt sine tilsvarende lover. I manges øyne har føydalherrene over tid fått en sterkere posisjon i samfunnet, med den konsekvensen at småbøndene har fått enda mindre makt.  

 

En legitim kampsak i begge land

Vil dette vare? Vil småbønder i Pakistan fortsette å ikke protestere? Bønder i Pakistan, også fattige småbønder, har i dag tilgang til og benytter seg av sosiale medier. Man skal ikke se bort fra at nyhetene fra India kan smitte over på pakistansk side av grensen.

Indiske bønder kjemper for retten til et bedre liv. Den retten er ikke en utenkelig eller en urimelig kampsak også for pakistanske bønder. Og med mulighetene de nå har for å kommunisere både mellom seg og med utenomverdenen, så er det kanskje bare et spørsmål om tid før politiske krefter ser hvilken kruttønne som ligger og ulmer blant småbøndene også i Pakistan.

Faren er selvfølgelig at denne rettmessige kampen skal bli kuppet av krefter som har andre intensjoner eller mål. Det finnes det dessverre utallige eksempler på i historien.

Løsningen for Pakistan blir å ikke gjøre som indiske myndigheter, men heller iverksette en reell jordbruksreform i landet der alle parter, også småbønder blir lyttet til og deres behov blir tatt høyde for. Et slikt scenario vil nødvendigvis skape både politisk og økonomisk uro. Derfor ønsker de færreste politikere i dagens Pakistan å begi seg inn på et slikt politisk minefelt. De har heller ikke den politiske tyngden til å gjøre dette. For mesteparten av eliten i landet, også militæret, er status quo å foretrekke.

For Indias del har elitene i nabolandene, ja kanskje hele verden, noe å lære av det som skjer i landet i dag. Ved at myndighetene forsøker å avfeie reelle klager og tilhørende protester som politisk motiverte pøbelstreker, så står man i fare for å overse og ikke forstå de underliggende årsakene til misnøyen.

I en slik situasjon er organisering alt som skal til for å skape et politisk jordskjelv. Ikke så ulikt det vi ser i India eller tilsvarende bevegelser i andre land – også i mer hjemlige strøk. Det bobler over i India, men det ulmer rett under overflaten i mange andre land.

Amar Bokhari har blitt eier av en tekstilfabrikk i hjemlandet Pakistan. Vi i Bistandsaktuelt skrev nylig en artikkel om denne fabrikken, som selger tekstiler til over 400 norske og svenske butikker. Den artikkelen kan du lese her.

Mening

Det er ikke myndighetenes tilnærming til småbønder som er grunnen til fraværet av protester.

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, Generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 23.02.2021 11.59.53 Sist oppdatert: 23.02.2021 11.59.53