Fredsavtalene i 2002 og 2005 løste ikke opp i det skeptiske forholdet mellom Sør-Sudans president Salva Kiir (til venstre) og visepresident Riek Machar (til høyre). Kiir og Machar ledet aldri landet sammen, og da det dårlige samarbeidet eksploderte i en åpen konflikt var volden nærmest uunngåelig, skriver Stein Erik Horjen. Foto: Peter Louis / AFP / NTB

Lang vei til fred i Afrikas yngste land

MENINGER: Fortvilelsen over situasjonen i Sør-Sudan er stor hos alle oss som har vært engasjert i landet og folket. Dette er tydelig i flere artikler den siste tiden, også i Bistandsaktuelt.

De sørsudanske politiske lederne har naturlig nok fått skylden for den krisen de har ført landet og folket ut i, særlig president Salva Kiir og første visepresident Riek Machar. Jeg er enig med min tidligere sjef på generalkonsulatet i Juba, Jan Ledang, at løsningen ikke er å fjerne disse lederne.

Dette handler om mer enn personlige motsetninger mellom et fåtalls personer. Disse lederne, hvor egoistiske de enn er, målbærer også holdninger i sine egne samfunn. Dette viste seg tydelig i 2014 da en nuerhær under ledelse av Machar angrep byen Bor og massakrerte dinkabefolkningen der. Det er et makabert ekko av hva som skjedde i Bor i 1991, med de samme aktørene involvert. Da som nå var det splittelse i SPLM (Sudan Peoples Liberation Movement). Også den gangen var det denne splittelsen som førte til mest elendighet for sivilbefolkningen.

Fredsavtalen mellom disse fraksjonene i 2002 og fredsavtalen mellom regjeringen i Sudan og SPLM i 2005 løste ikke den dype skepsisen som lå mellom disse protagonistene. Mangel på tillit mellom Kiir og Machar var åpenbar for alle oss som bodde i Juba i perioden 2005 til 2011. Det var sannelig en skjør allianse som skulle lede den nye nasjonen i 2011. Faktum er at de aldri ledet landet sammen, og da det dårlige samarbeidet eksploderte i en åpen konflikt var volden nærmest uunngåelig. Så mye hat hadde bygget seg opp både hos nuere og dinkaer.

 

Traumatiseringen har blitt verre

Det er så mye enklere å rive ned og ødelegge tillit enn å forsøke å bygge den opp. I krigens og voldens dynamikk blir hvert angrep en bekreftelse på hvem fienden er og gjengjeldelse blir den naturlige reaksjonen. En feilbedømming hos mange av oss utlendinger var at vi ikke forstod hvor traumatiserte også det øverste lederskapet var, og har vært hele tiden. Siden 2013 har dette bare blitt verre. Jeg så det på de politiske lederne jeg traff etter at den nye borgerkrigen startet. Uforsonligheten hadde vokst.

En venn av meg skulle dra inn til Juba i 2014 og ville blant annet besøke informasjonsminister Michael Makuei, som han hadde jobbet for tidligere. Han spurte meg hva han skulle si til Makuei. Si kondolerer, sa jeg, fordi jeg visste at flere medlemmer av Makueis familie hadde blitt drept i Bor under angrepet fra nuernes White Army. Da min venn kom tilbake til Nairobi fortalte han hvordan respekten som ble vist over tapet hadde åpnet opp for en dyp samtale. I diplomatiske kretser ble Makuei sett på som en hardliner det var umulig å snakke fornuft med, forståelig nok utfra hans rabiate utfall mot kritikere av regjeringen.

Nei, det hadde ikke blitt fred i Sør-Sudan bare av at utlendinger hadde vært mer empatiske, det blir en forenkling. Men å forstå mer om hva som rører seg i hodene på disse personene er alltid mer nyttig enn å demonisere hverandre. Å bruke pressmidler har i hvert fall ikke vist seg å ha noen effekt. Ikke en gang en av verdens svakeste stater ser ut til å la seg presse av FNs sikkerhetsråd. Ikke en gang sanksjoner fører fram mot dem som kjemper med ryggen mot veggen.

Derfor skal vi også ha moderate forventninger til hva diplomatiske framstøt fra troikaen USA, Storbritannia og Norge kan bringe. Arbeidet er viktig, men isolert sett kan det ikke bringe fred til Sør-Sudan. Det er det bare sørsudanerne selv som kan.

 

Fredsprosessen må være inkluderende

Etter 2013 er det mange sørsudanere som har snakket om Wunlit. Det var en fredsprosess som kirkene styrte på nittitallet og fram til 2002. I denne prosessen klarte kirkene å samle lokale ledere, høvdinger, kvinneledere, ungdom og religiøse ledere til en fredsprosess som ble kalt folk til folk. Freden ble bygget nedenfra. Det var ikke generalene eller de stridende som forhandlet, men sivilbefolkningen. Og når de ble enige på tvers av etniske og andre skillelinjer på grasrota la de også press på de politiske lederne. I denne prosessen spilte de eldre en avgjørende rolle.

Som en av dem som var tungt involvert i folk til folk ser jeg at det neppe er mulig å gjenta suksessen idag. Aktører og dynamikk er ikke det samme, og traumene stikker dypere enn før. Prosessen som må til for å bearbeide disse traumene vil derfor bli enda tyngre enn før.

Men det er viktige lærdommer å trekke fra Wunlit-prosessen. Fredsprosessen må være lokal og inkluderende, den må ikke la seg styre utenfra og den må være sivil. Og så må det settes av nok ressurser til at man kan ta den tiden som behøves. Å bygge tillit tar veldig lang tid. Kirkene er svake og splittet. Likevel er de fortsatt den viktigste sivile aktøren i landet, og de har størst utstrekning på landsbygda.

Kirkene bør alliere seg med andre grupper, og de unge er et åpenbart valg. De siste tjue årene har gitt en langt større utdannet befolkning. Mange har returnert etter opphold på universiteter i naboland. De har ingen militær trening og har ikke arvet foreldrenes traumer. Særlig flere unge kvinner har imponert meg. Unges bidrag er viktig, selv om de riktignok tilhører en urban elite.

En folkelig forsoningsprosess kan ikke løse alt, men er et bidrag i tillegg til diplomatiske anstrengelser. En gang blir det fred. Også i Sør-Sudan. Men det er dessverre lenge til.

Mening

Fredsprosessen må være lokal og inkluderende, den må ikke la seg styre utenfra og den må være sivil.

Stein Erik Horjen
Publisert: 26.04.2021 14.05.08 Sist oppdatert: 26.04.2021 14.05.08