Amber Wright, er legeassistent ved et sykehus i New York og jobber på covid-19-avdelingen. Dette er en selvportrett. Covid-19-pandemien har hatt store konsekvenser for kvinner over hele verden. De har gått i bresjen i kampen mot sykdommen, men også vært hardest rammet av de sosiale og økonomiske konsekvensene.

Likestilling i pandemiens tid –  krav til handling

MENINGER 8. MARS: 2020 skulle være det store internasjonale kvinne- og likestillingsåret. 25 år etter FNs Kvinnekonferanse i Beijing hadde vi allerede ved inngangen til året lagt mange planer. Så kom pandemien og satte en stopper for veldig mye.

I mars i fjor skulle vi diskutere og se fremover når vi møttes på FNs Kvinnekommisjon i New York. I Oslo hadde vi de første dagene den måneden nasjonal kvinnekonferanse arrangert av Regjeringen, og vi hadde internasjonale gjester med i diskusjon om veien videre fra Beijing. Før konferansen var over var flybilletter til  New York avbestilt og en drøy uke senere satt vi i hjemmekontor og nedstengning.  

I stedet for de store møtene vi skulle hatt i Mexico City i mai og i Paris i juli, for å sikre at krav om det som mangler for likestilling skulle komme på plass, fikk vi stadig inn bekymringsmeldinger fra samarbeidspartnere i kvinneorganisasjoner og fra feminister rundt om i verden. Covid-19 hadde helt andre og større konsekvenser i mange land enn for oss i Norge, hvor vi hele tiden har sittet med et sikkerhetsnett i en eller annen form.

 

Vold mot kvinner og jenter

Noe av det første vi så var den dramatiske økningen av vold i nære relasjoner som kom når kvinner og jenter ble innstengt med overgriperne sine. Ingen eller liten mulighet for å komme seg ut for å tjene penger eller manglende mulighet til å oppsøke krisesentre. Allerede i februar 2020 opplevde voldstelefoner i Beijing og Wuhan en økning på henvendelser som var tre ganger større enn i februar 2019.

Den 19. mars 2020 ble det første drapet etter nedstengingen fem dager tidligere registrert i Spania. En kvinne i Valencia ble drept av mannen sin mens barna var til stede. Fra Brasil ble det meldt om en økning på 40–50 prosent til et statsdrevet krisesenter. I Frankrike meldte myndighetene at antall tilfeller der politiet måtte gripe inn mot vold mot kvinner, hadde økt med 32 prosent i landet som helhet og med 36 prosent i Paris, sammenliknet med 2019. I Colombia steg antallet rapporteringer om partnervold med 50 prosent den første måneden av pandemien.

 I mange land i det globale sør, uten tilbud som krisesentre eller voldstelefoner, kan vi snakke om store mørketall. Vi vet også at jo tettere folk blir pakket sammen, jo større er risikoen for at voldelige menn vil ta frustrasjonen ut på kvinner og barn. I små, lukkede rom med mange folk vil volden øke. Det er ille nok i hus og leiligheter i vestlige land. Men våre internasjonale partnere bekymrer seg for kvinner i slummen i India, i favelaer i Brasil og langt ute på landsbygda i Afrika.

Før covid-19-pandemien opplevde om lag én av tre kvinner og jenter fysisk eller seksuell vold, hovedsakelig av en intim partner. Det er om lag 243 millioner kvinner og jenter. Under pandemien har vold mot kvinner blitt referert til som skyggepandemien. Og det er en pandemi uten noe som er tilnærmet lik i satsning som jakten på vaksine mot covid-19.

 

Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter

På individuelt nivå og samfunnsnivå har tilgang til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) fått store konsekvenser, noe som påvirker livet til millioner av kvinner og jenter verden over. Ressurser blir omdirigert fra vitale SRHR-tjenester til fordel for helsetjenester tilknyttet covid-19, og tilgang på prevensjonsmidler og abort har blitt svekket. Det estimeres at ytterligere 2,5 millioner jenter vil bli giftet bort innen 2025 og at 2 millioner jenter vil bli kjønnslemlestet som følge av pandemien innen 2030. I tillegg bruker abortmotstandere pandemien til å innskrenke tilgang til trygge aborter, som vi ser blant annet i Polen og Honduras. 

I noen land har myndighetene tillatt tilgang til prevensjon og resept på medisin til medisinsk abort via digitale konsultasjoner – telemedisin. Dessverre har dette skjedd i altfor få tilfeller og land. Til og med i Nederland ble det å åpne for telemedisin knyttet til abort gjenstand for behandling i rettsapparatet i løpet av 2020.

Fra organisasjonene Orientamé og La Mesa, som er FOKUS samarbeidspartnere i Colombia, har vi fått meldinger om at kvinner og jenter henvises til helsesentre og sykehus som ligger langt unna der de bor, og dermed gjør tilgang på medisinsk hjelp vanskeligere enn før pandemien. Det skjer i et land som i utgangspunktet har forbud mot abort, men med tre unntak knyttet til fare for mors liv, voldtekt og incest og mors psykiske og sosiale helse. Myndighetene i Colombia har ikke utarbeidet retningslinjer for helsehjelp som tar hensyn til behovet for tjenester i en pandemi som tar mye oppmerksomhet. Det har ført til svært innskrenkede muligheter for de som kunne fått mulighet til hjelp.

 

Økonomiske rettigheter og arbeid

Covid-19-pandemien resulterer i et kraftig tilbakeslag hvor kvinners økonomiske rettigheter og deltakelse svekkes drastisk. Kvinner verden over står i pandemiens frontlinje. De utfører tre ganger så mye ubetalt omsorgsarbeid som menn, opptar 70 prosent av alt helsearbeid globalt og har ofte hovedansvaret for eldre, barn og syke.

Det er estimert at ytterligere 47 millioner kvinner og jenter vil bli skjøvet ut i fattigdom, og hele 435 millioner kvinner og jenter vil leve på mindre enn 2 dollar (USD) om dagen. Kvinner er ansatt i noen av de mest berørte sektorene, blant annet som hushjelper, og er spesielt sårbare for permitteringer og tap av levebrød. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) har anslått at over 70 prosent av hushjelpene globalt vil miste jobben sin som følge av pandemien. Den store majoriteten av de som har jobb i uformell sektor globalt er kvinner og jenter. I Asia er tallet 95 prosent, ifølge en rapport fra UN Women, i Afrika sør for Sahara er det 89 prosent og i Latin-Amerika er det 59 prosent.

 

Fra handlingsplaner til faktisk handling for full likestilling

Skal vi oppnå FNs bærekraftsmål innen 2030 med likestillingsmarkører i alle de 17 målene må vi går fra handlingsplaner til handling, og til implementering av mange løfter fra ulike lands myndigheter og store bistandsaktører som Norge. På en 8.mars midt i en pandemi hjelper det lite med festtaler og løfter uten at de følges opp med mer enn løfter om at tiltak skal vurderes og diskuteres og at vi kanskje lager noen nye handlingsplaner.

Samtidig som de negative utviklingstrekkene for kvinner er tydelige, har pandemien også aktualisert behovet for bedre kunnskapsgrunnlag og kjønns- og aldersspesifikke data, både for å målrette tiltak og for å planlegge bedre for fremtidige pandemier.

Selv om hele verden skulle ha fått tilgang til vaksine i 2022, vil pandemien fortsette å gi konsekvenser som norsk utviklingspolitikk må ta grep om, utover tilgang til vaksiner. Covid-19 er kjønnsblind, men som statsminister, utenriksminister og utviklingsminister alle har påpekt, har covid-19 tydelig vist at konsekvensene ikke er kjønnsnøytrale.

Oppnådde mål for likestilling reverseres, og kvinner og jenter blir uforholdsmessig hardt rammet som følge av nedlukninger. Oppnåelsen av bærekraftsmålene utfordres, og det samme gjør prinsippet om at ingen skal utelates. Budsjettet for 2022 gir regjeringen en ny mulighet til å spisse og målrette tiltak, både for på kort sikt å bøte på de verste utslagene for kvinners rettigheter og likestilling, og for på lengre sikt å forhindre at kvinner blir hardest rammet ved senere pandemier.

Der barnerettighetsorganisasjonene retter viktig oppmerksomhet mot hvordan jenters utdanning og livssituasjon påvirkes, er FOKUS opptatt av også å sette søkelys på hvordan jentenes mødre – og alle kvinner – rammes av pandemien. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom det som er tatt opp tidligere i denne kronikken i en beskrivelse av hvordan situasjonen er for altfor mange kvinner og jenter i dag.

I en situasjon der Norge prisverdig opprettholder 1 prosent til bistand, men der mange giverland omdisponerer utviklingsbistand for å dekke egne behov som følge av pandemien, vil FOKUS oppfordre regjeringen til å ta en politisk og økonomisk lederrolle. Likestilling skal være tverrgående i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. En enstemmig utenrikskomite uttalte senest i innstilling til statsbudsjett 2021 at satsing for likestilling er en hjørnestein i Norges utenrikspolitiske engasjement. Dette må sikres ved å øke den spesifikke innsatsen for kvinners rettigheter og likestilling, og ved å styrke likestilling i tråd med prioriteringene i handlingsplanen Frihet, Makt, Muligheter, og å gjøre den om til faktisk og synlig handling i en størrelsesorden som bidrar til synlig endring og likestilling.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 08.03.2021 07.13.29 Sist oppdatert: 08.03.2021 07.13.29