I tiden etter kuppet har folket i Myanmar opplevd de slående likhetene mellom undertrykkelse av demonstranter i byene og militærets brutalitet i grenseområdene. Til tross for økt bruk av militær makt, står folket fortsatt sammen på tvers av etnsike grupperinger, skriver kronikkforfatterne. Foto: Stringer / Anadolu Agency / Abaca press / NTB

Mens diktaturet befestes, fortsetter konflikten ved Myanmars grenser

KRONIKK: Etter kuppet har volden mot demonstranter i Myanmars byer sjokkert det internasjonale samfunnet. Dette er imidlertid en taktikk militæret har brukt i lang tid i de etniske delstatene, skriver Naw Hsa Moo, Dominique Dillabough-Lefebvre og organisasjonen KESAN.

Av Av Naw Hsa Moo, Dominique Dillabough-Lefebvre og Karen Environmental and Social Network (KESAN) Sist oppdatert: 19.03.2021

Siden militæret kuppet makten gjennom «State Administration Council» (SAC) 1. februar har det vært massedemonstrasjoner i alle byer og landsbyer i hver delstat og region i Myanmar. Etter hvert som dagene har gått har sivile fått oppleve en økende aggressiv respons fra de væpnede nasjonale styrkene, kjent som Tatmadaw. Til tross for økt bruk av militærstyrker fortsetter folket fra ulike etniske grupper og bakgrunner å stå sammen og lede kreative protester, ta del i streikene og den sivile ulydighetsbevegelsen.

Alle de nasjonale folkegruppene blir påvirket. For Bamarfolket, den største etniske gruppen i landet, har den pågående undertrykkelsen av sivile vært et skremmende ekko fra fortidens statsundertrykkelse av demonstranter, særling under demokratiprotestene i 1988. For de som lever i ikke-Bamar-dominerte områder er militariseringen og den vedvarende følelsen av frykt altfor kjent. I mange tiår har dette vært hverdagslivet i delstatene Kachin, Karen, Kayah (Karenni), Mon, Rakhine (Arakan) og Shan.

 

Militarisering til tross for våpenhvile

Staten Karen i Sørøst-Myanmar er et gripende eksempel på dette. Delstaten er hjemmet til det som ofte blir ansett som verdens lengste borgerkrig. Her har konflikten mellom Tatmadaw og den væpnede opposisjonsgruppen Karen National Union (KNU) eskalert. Over 6000 personer har blitt tvangsforflyttet fra sine landsbyer siden Tatmadaw intensiverte sine militære operasjoner her i desember 2020. Majoriteten av de som bor her identifiserer seg som Karen, en av landets største etniske grupper. De er stort sett bønder bosatt i skogkledde fjell og krokete daler som går langs grensen til Thailand. Som respons har landsbybeboere fra Kler Lwee Htu (Nyaunglebin) og Mutraw (Hpapun) demonstrert og krevd at Tatmadaw flytter troppene sine fra deres landområder samtidig som de har vist solidaritet med protestbevegelsen i resten av landet.

Myanmar fikk sin uavhengighet i 1948. Siden den gang har Karens lokalsamfunn møtt de samme utfordringene i både krig og fred og under enhver regjeringsperiode. En våpenhvileavtale ble signert av myndighetene og KNU i 2012, uten å ha medført en betydelig redusering av militariseringen. Tatmadaws inngrep i deres områder har fortsatt og heller medført et vedvarende konfliktmønster. Nylig eskalering i Tatmadaws aktiviter er linket til et veibyggingsprosjekt som utvider militærets veinett inn i de nordlige delene av staten Karen. Dette var opprinnelig en del av militærets offensive strategi på 90-tallet. 

Konsekvensene for lokale landsbybeboere er alvorlige. Naw Ghay Hai, rektor ved skolen Keh Der i Kler Lwee Htu-distriktet forklarer at prosjektet har medført tap av land og økt frykt. Det er ingen goder for lokalbefolkningen:

«Veien som bygges går gjennom rismarkene til lokale bønder, ødelegger irrigasjonssystemer på markene, noe som dramatisk påvirker levekårene til lokalbefolkningen. De (Tatmadaw) bygger leirer i nærheten, noe som fører til tvangsflytning av lokale landsbybeboere, og de skyter i nærheten av nærliggende landsbyer. Når lokalbefolkningen hører lyden av våpen flykter de naturlig nok i frykt og de tør ikke returnere.»

 

Et forverret mønster

De siste militærangrepene er del av et forverret mønster der tap av landområder og fordriving har påvirket lokalbefolkningen i årtier. Ifølge Komiteen for internt fordrevne Karen-folk (CIDKP) har om lag 30.000 personer blitt fordrevet siden Tatmadaw begynte sine planer om «regional klarering» på 90-tallet. Militær aktivitet og vedvarende konflikt har ført til tap av husly, mangel på helsetjenester og vanskeligheter med å få levert mat til fordrevne landsbyboere. Fordrevne landsbyboere bor nå spredt utover ulike landsbyer i nordlige Karen.

For mange lokalsamfunn er ikke dette første gang de er på flukt. Landsbyboere i landsbyen Keh Der forklarte nylig til ansatte ved Karen Environmental and Social Network (KESAN), en sivilsamfunnsorganisasjon i Karen, at de begynte å høre skuddvekslinger i det fjerne fra 12. desember i fjor. Selv om det tilsynelatende var langt fra landsbyen ble folk svært bekymret. 11. februar, ti dager etter kuppet, flyttet Tatmadaw sine styrker nærmere landsbyen og folk begynte å flykte. Når soldatene kom ødela de matlagrene til fordrevne bønder, beslagla husdyrene, brant ned husene og i nærliggende områder tvang de landsbyboere til å transportere forsyninger for dem.

 

«De sparer ingen»

For de lokale brakte dette tilbake lidelser fra fortiden. Konstant usikkerhet og vilkårlig maktbruk har lenge vært til stede i livene til folk i denne regionen. Saw Lo Wah, leder av landsbyen Keh Der husker den første flukten fra Tatmadaw når han var et barn på 60-tallet. De som ble fanget ble tvunget av soldatene til å jobbe som transportører, et spesielt gjennomgripende og alvorlig menneskerettighetsbrudd.

«Mange ble skadet eller drept når de jobbet som transportører for militæret. Faren min, for eksempel, tråkket på en landmine når han var transportør for Tatmadaw. Dette var skjebnen til mange som følge av at Tatmadaw brukte Karen landsbybeboere til å sjekke området for landminer, ofte med en pistol rettet mot seg,» forklarer Wah.

Lignende opplevelser fortsatte inn i voksenlivet. Saw Lo Wah beskriver at situasjonen ble verre mot slutten av 90-tallet:

«Når militæret kom måtte en familie flykte så raskt at de ikke rakk å ta med seg sine to barn. Tatmadaw brant ned huset deres. Når familien kom tilbake var barna borte.»

Dette var på ingen måte slutten på den lokale lidelsen, og Wah måtte gjenoppbygge hjemmet sitt tre ganger. Hver gang brant Tatmadaw det ned igjen, med familiens eiendeler inni.

Etter seks tiår med militær-dominert styre og nye regimer er Saw Lo Wah sin vurdering sterk. Han har følgende syn på den nyeste militære overtakelsen som ofte fremmes i ulike deler av landet i dag:

«Dette er hovedårsaken til vår fattigdom. Tatmadaw bryr seg ikke om du er ung eller gammel, mann eller kvinne, de dreper alle. De sparer ingen.»

 

Et bakteppe av konflikt

Intern militær konflikt har lenge vært en sentral del av statsbyggingsambisjonene til Tatmadaw. I et land der nasjonal identitet lenge har vært linket til et svært rasedominert syn på etnisitet har de nasjonale væpnede styrkene, siden uavhengigheten i 1948, drevet krigføring med et bredt spekter av etniske væpnede organisasjoner, blant dem KNU. Siden da har ofte en forenklet visjon av nasjonalpolitikk gjennomsyret framtidsutsiktene og diskursen. Den senere tiden har dette synet blitt fremhevet av landets demokratihelt Daw Aung San Sue Kyi og hennes politiske parti, Nasjonalligaen for demokrati (NLD). Håpet var at de gradvis ville lede landet mot demokratisering og respekt for menneskerettigheter.

Disse forventningene nådde et høydepunkt da NLD vant valget i 2015 og trådde inn i regjering året etter. Midt i perioden med økonomisk liberalisering som fulgte maktskiftet til en nominelt sivil regjering i 2011, fortsatte de væpnede konfliktene utenfor de Bamar-dominerte områdene. Mens militærets blodige angrep mot Rohingya-befolkningen i 2017 fikk mye internasjonal oppmerksomhet har også Tatmadaw fortsatt kampanjer mot etniske væpna grupper blant flere andre nasjonale grupper. Etter at over 750.000 Rohingyaer ble drevet på flukt ble Tatmadaw låst i en blodig konflikt med Arakan-hæren. Etter at NLD gikk i regjering eskalerte også Tatmadaws «klareringsoperasjoner» i delstatene Kachin, Karen og Shan, noe som tvangsforflyttet de lokale bondesamfunnene og satte deres sikkerhet og livsgrunnlag på spill.

Nøyaktige statistikker over den humanitære situasjonen er ikke tilgjengelig, men det antas at opp mot 10,000 har dødd under Tatmadaws operasjoner de siste fem årene, samtidig som over en million sivile har blitt fordrevet enten til nabolandene eller til flyktningleirene i fjellområdene.

Å finne et politisk språk som forener folk og adresserer konflikten på en inkluderende måte har historisk sett vært vanskelig. Skiftende allianser mellom Tatmadaw, etnisk væpnede grupper, militser støttet av myndighetene og lokale militære ledere har vært en del av det som har definert den fungerende «staten» i mange deler av landet. I dag er over 20 etnisk væpnede grupper (EAO) aktive i ulike områder.

 

Ressursutnytting er sentralt for utviklingen

I flere tiår har den vedvarende utnyttelsen av rikdommen i de ressursrike grenseområdene vært sentralt for utviklingen av Myanmar. Mye av den økonomiske aktiviteten er hemmeligholdt og underrapportert. Myanmars etniske stater er hjemmet til store mineralreserver, ulovlig narkotikaproduksjon og lukrativ grensehandel som mektige eliter og utenforstående, heller enn lokalbefolkningen, beriker seg på.

Marginaliseringen av lokalbefolkningen og deres levevilkår i landets konfliktområder er det ofte lite kunnskap om utenfor grenseområdene. Mangelen på forståelse er en konstant kilde til frustrasjon for etniske minoriteter som forsøker å finne et fellesskap med deres landsmenn, men som opplever å bli begrenset av urban-rurale ulikheter og etniske, religiøse og språklige skillelinjer. Også mange velinformerte burmesere har begrenset innsikt i hva som skjer i fjellområdene. Mangelen på innsikt finnes også i det internasjonale samfunnet.

På bakgrunn av dette står Aung San Suu Kyi og NLD-ledelsens mangel på å adressere konfliktene og bekymringene til de som ikke tilhører bamar-folket som en av partiets tydeligste feil under deres regjeringstid. Den nasjonale våpenhvileavtalen (NCA) fra 2015 var en hjørnestein i en feilende fredsprosess som ikke innfridde til noen av ordene i navnet.

I et forsøk på å plukke opp det politiske momentumet kom NLD i August 2016 med et løfte om å gjenoppta fredsprosessen uten å anerkjenne manglene ved NCA. KNU og Restoration Council of Shan State var de viktigste underskriverne. De åtte andre EAOene som signerte var mindre og hadde aldri kjempet mot myndighetene eller hadde ikke hatt sammenstøt med Tatmadaw siden 90tallet. Like ødeleggende for kredibiliteten til NCA var det at det var mektige EAOer nord i landet som enten ikke fikk mulighet til å ta del i avtalen eller som boikottet hele prosessen.

 

Vil ikke anerkjenne regimet

Det etno-politiske landskapet er nå svært usikkert. Etter kuppet har underskriverne på NCA utstedt en uttalelse der de nekter å anerkjenne regimet som en legitim makt og setter en stopper for videre dialog. Dette representerer et de facto sammenbrudd for en våpenhvile som i utgangspunktet hadde gitt underskriverne liten forsikring om at Myanmars væpnede styrker ville holde ord. For EAOer med våpenhvile representerer dette et dilemma. Ifølge oberstløytnant Saw La Shwe Hai fra KNUs væpnede styrker hevder Tatmadaw-offiserer at de følger NCAs retningslinjer og at de vil løse utfordringer gjennom politisk dialog, men dette følger de ikke i praksis:

«Istedenfor forsøker de å kontrollere større territorier, bygge veier og videre infrastruktur og (de) fortsetter å sende forsterkninger… De forsøker å gradvis kontrollere våre områder, bit for bit, men later som de følger avtaler… de kunne ikke løyet mer»

For etniske minoriteter i konfliktområder er ikke slike opplevelser noe nytt. Men de eskalerende menneskerettighetsbruddene over hele landet siden SAC kuppet makta vitner om at det er i ferd med å skje en endring i Bamar-befolkningen. Under protestene i byene har militæret plyndret butikker og hjem, stjålet mat fra gateselgere og husdyr fra markedet. Å forstå denne volden fra perspektivet til de som bor i de etniske delstatene og grenseområdene har kastet nytt lys på den etnosentriske statsbyggingen som har pågått siden uavhengigheten.

En del av bamar-befolkningen har begynt å unnskylde for at de har mislyktes i å støtte de etniske minoritetene når de har møtt forfølgelse. En kvinnelig aktivist, som ønsker å være anonym, forklarte at «trusselen, trakasseringen og volden fra politiet og soldatene er ikke noe nytt», men at volden og undertrykkelsen nå har nådd ut til byene. Hun fortsatte:

«Vi, i byene, opplever ikke brutaliteten til militæret på samme måte som menneskene i Rakhine opplever det hver dag og hver natt. De i Kachin. De i Karen. De i Shan. Nå må også vi beskytte oss selv».

 

Økt bevissthet har gitt innsikt

Når militærkuppet nå trer inn i sin andre måned har folket over hele landet i økende opplevd de slående likhetene mellom pågående maktbruk, skremsel og undertrykkelse av demonstranter i byene og militærets historiske og pågående brutalitet i grenseområdene. For mange unge bamar-folk i byene har økt bevissthet rundt dette gitt en viktig innsikt for et land som står midt i gjeninnsettelsen av et militærdiktatur.

Slike følelser vekkes ikke bare i urbane områder. Store deler av Myanmars rurale befolkning har også lenge måtte leve under militærets landkonfiskering og undertrykkelse, noe som har holdt majoriteten av befolkningen i fattigdom.

Nå som disse mangfoldige gruppene kommer sammen begynner nye allianser å komme frem fra kaoset. Selv om Myanmars fremtid er langt fra sikker har kuppet skapt omstendigheter der folk i landsbyer og byer over hele landet bedre kan forstå den langvarige lidelsen befolkningen i den krigsherjede grenseområdene bebodd av Karen og andre etniske minoriteter.

Kronikken ble først publisert av Det transnasjonale instituttet 12. mars 2021.

Mening

Mangelen på forståelse er en konstant kilde til frustrasjon for etniske minoriteter.

Naw Hsa Moo, Dominique Dillabough-Lefebvre og KESAN

Fakta om Myanmar

  • Konflikter: Helt siden attentatet på Aung San Suu Kyis far, frigjøringshelten Aung San i 1947, har landet vært preget av etniske konflikter, politiske motsetninger og et svært brutalt militær-vesen. Men de årelange konfliktene dreier seg ikke bare om skillet mellom demokrati og diktatur. De etniske konfliktene er både mer komplisert og i mange tilfeller mer brutale.
  • 1948: Myanmar (den gang Burma) blir uavhengig fra britene. 
  • 1962: Militæret griper makten ved et kupp og innfører en ettpartistat. Protester blir slått ned med hard hånd av militæret, og i 1974 blir landet omdøpt til Den sosialistiske republikken Burma.
  • 1988: En økonomisk krise utløser et bredt folkelig opprør mot militærstyret. Demonstrasjonene blir brutalt slått ned, og flere tusen antas å ha blitt drept. Opptøyene blir fulgt av et nytt militærkupp. Diktator Ne Win, som hadde sittet siden 1962, går av – men erstattes av en ny militærregjering under navnet State Law and Order Restoration Council (SLORC). National League of Democracy (NLD) dannes med Aung San Suu Kyi som generalsekretær.
  • 1989: Militærregjeringen endrer den engelske betegnelsen Burma til Myanmar.
  • 1990: Det første og relativt frie valget avholdes. NLD vinner en overveldende seier, men SLORC nekter å sammenkalle en nasjonalforsamling og forfølger i stedet de som vant. Med støtte av flertallet av de valgte delegatene oppretter NLD en eksilregjering i småbyen Manerplaw i de Karen-kontrollerte områdene mot grensa til Thailand.
  • 1991: Aung San Suu Kyi får Nobels fredspris.
  • 1995: Småbyen Manerplaw, der NLD-regjeringen sitter, tas av militæret. Eksilregjeringen oppretter hovedkvarter i Washington D.C.
  • 2005: Militærregjeringen bygger ny hovedstad sentralt i landet, og kaller den Naypyidaw. I den avsidesliggende hovedstaden kunne militærstyret bedre gardere seg mot en folkelig oppstand enn i myldrende Yangon.
  • 2007: Store folkemasser demonstrerte i dagevis for demokrati. Protestbølgen, kjent som Safranrevolusjonen, ble utløst etter voksende misnøye over stadig vanskeligere levekår. Myanmar hadde enorme utfordringer med fattigdom. Bevilgningene til skole og helsevesen var blant de laveste i verden, samtidig som vel 40 prosent av statens inntekter ble brukt til en av verdens største armeer, med om lag 400 000 soldater. Protestene ble brutalt slått ned av militæret.
  • 2008: Syklonen Nargis volder store ødeleggelser i deltaområdet sør i landet. Minst 150 000 omkommer og flere millioner blir hjemløse. Med «veikart til et disiplinblomstrende demokrati» og ny grunnlov signaliserer generalene et ønske om demokrati.
  • 2011: En sivil regjering blir etablert med tidligere general Thein Sein som leder. Til manges overraskelse begynte han å løsne opp restriksjoner på ytringsfrihet og åpne økonomien. Han valgte også ganske uventet en av Aung San Suu Kyis tidligere partifeller som en av sine nærmeste rådgivere. Tross for at grunnloven fra 2008 gir landets militære hver fjerde representant i nasjonalforsamlingen og dermed vetorett over grunnlovsendringer, svarte «verdenssamfunnet» med å heve sanksjoner og åpne for handel og samarbeid.
  • 2014: Norge intensiverer utviklingssamarbeidet med Myanmar, blant annet med støtte til fredsprosessen og myndighetenes fressenter. Et Myanmar-nettverk etableres på Stortinget.
  • 2015: Det holdes valg i Myanmar. NLD vinner overlegent, men fortsatt kontrollerer militæret 25 prosent av setene i parlamentet og tre av de viktigste departementene. Aung San Suu Kyi blir landets nye de-facto statsleder.
  • 2017: Mer enn 700.000 rohingyaer flykter til nabolandet Bangladesh etter omfattende overgrep fra det burmesiske militæret. Myanmar får sterk internasjonal kritikk for behandlingen av den muslimske minoriteten. I en omfattende rapport konkluderte FN-etterforskere med at rohingyaene er utsatt for folkemord.
  • 2020: NLD vinner igjen overlegent valget, men militæret – som fortsatt kontrollerer 25 prosent av setene i parlamentet og tre viktige departementer – hevder at de har avdekket omfattende valgjuks.
  • 2021: Etter vel ti år med reformer og en positiv demokratisk utvikling, tar Tatmadaw, det burmesiske militæret, igjen makten ved et kupp.
  • Myanmar: har anslagsvis 55 millioner innbyggere. Landet grenser til Kina, Laos, Thailand, Bangladesh og India. Hovedstad er Naypyitaw, største by er Yangon. Offisielt anerkjennes 135 etniske grupper. Burmanere utgjør om lag 68 prosent av befolkningen. Uoverensstemmelser om autonomi og selvstyre mellom den burmanske majoriteten og etniske minoriteter har ført til en rekke langvarige væpnede konflikter.

Kilder: Store norske leksikon, Bistandsaktuelt, Den norske Burmakomité, NTB

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 19.03.2021 13.25.38 Sist oppdatert: 19.03.2021 13.25.38