Nobels fredspris til statsledere – mer til skade enn gavn?

Fredspris-tildelingen til Etiopias statsminister Abyi Ahmed har kommet i et merkelig lys etter de siste månedenes brutale krigføring i landets nordlige region Tigray.

En rekke medier har de siste ukene rapportert om at sivilbefolkningen og flyktninger er blitt utsatt for ekstreme overgrep i skyggen av krigshandlingene. Drap, voldtekter og hindringer for humanitær bistand til sultende sivile kommer fram i ulike rapporter fra FN, Human Rights Watch og Flyktninghjelpen.
 
Nylig ble også Bistandsaktuelts reporter i Etiopia angrepet og truet på livet etter at hun hadde gjort undersøkelser rundt sex-overgrep under krigen i Tigray og om eritreiske styrkers rolle i krigen. 
 
Trolig har militære styrker fra begge sider gjort seg skyldig i menneskerettighetsbrudd. Det påhviler uansett statsledere et særlig ansvar for å ha kontroll og ansvar for sine militære styrker, og å gjøre tiltak for både å forebygge, stanse og etterforske slike ugjerninger. Både Etiopias kvinneminister og myndighetenes egen menneskerettighetskommisjon har erkjent at det har skjedd omfattende og grove sex-overgrep mot sivile under Tigray-krigen.
 
En hovedbegrunnelse for fredsprisen i 2019 var statsministerens rolle i å etablere en fredsavtale med nabolandet Eritrea. I ettertid er det nærliggende å tro at samtalene med Eritreas autokratiske leder kan ha hatt flere formål enn bare fred.
 
I ukene før TPLF-styrkenes såkalte «preemptive strike» skjedde det omfattende troppeoppbygginger rundt Tigrays grenser. En høytstående militær leder i Sudan har uttalt at Khartoum ble varslet på forhånd og bedt om å hindre at TPLF-soldater skulle krysse grensene når offensiven startet, skriver Etiopia-kjenner, professor Kjetil Tronvoll i en artikkel nylig.
 
Den internasjonalt kjente Afrikas Horn-forskeren hadde på forhånd i flere måneder - lenge før TPLFs «forkjøpsangrep» mot en militærleir i Tigray - advart diplomater mot at krigen var på gang.  
 
Eritreiske styrker har i månedene siden november 2020 spilt en svært aktiv rolle i krigføringen mot den felles fienden, det tidligere TPLF-styret i Tigray og deres militære styrker. Eritreas fiendskap mot TPLF-ledelsen i grenseregionen Tigray er velkjent. Det har bakgrunn fra frigjøringskrigen og ble forsterket av krigen mellom de to landene fra 1998-2000, der titusener ble drept på begge sider.
 
Gjennom årenes løp har det ofte kommet kritikk av den norske Nobelkomiteens pristildelinger til statsledere og sentrale regjeringspolitikere. Helt siden tildelingen til USAs utenriksminister Henry Kissinger og hans vietnamesiske motpart Le Duc Tho (som sa nei takk) i 1973 har det vært en tilbakevendende tema. Siden har det skjedd flere ganger, blant annet da USAs president Barack Obama fikk prisen i 2009.
 
«For hva da?» var spørsmålet en motvillig pris-mottaker Obama stilte da han fikk beskjeden om tildelingen. Den amerikanske presidenten var i årene etter ansvarlig for omfattende droneangrep i Pakistan, Jemen, Afghanistan og Somalia – angrep som tok liv av opprørere USA anså som terrorister, men som også innebar store sivile tap.
 
Begrunnelsen for fredsprisen til Obama var å styrke hans fredsarbeid, akkurat samme begrunnelse som for prisen til Abyi Ahmed.
 
Et par sentrale spørsmål som kan stilles i denne sammenhengen er likevel: 
Hvor klokt er det å gi statsledere en slik pris? Bidrar en fredspris til å gi legitimitet, ikke bare til fredsarbeid, men også til handlinger som er stikk i strid med nobelprisens formål?
 
 
Utvidet kommentar basert på lederartikkel i Bistandsaktuelts papirutgave nr. 1 - 2021.

Mening

«Bidrar en fredspris til å gi legitimitet, ikke bare til fredsarbeid, men også til handlinger som er stikk i strid med nobelprisens formål?»

Publisert: 19.02.2021 12.05.51 Sist oppdatert: 19.02.2021 12.05.51