Sudanske sikkerhetsstyrker holder vakt i Khartoum etter militærkuppet. Foto: AFP / NTB

Militærkuppet i Sudan – den tunge arven etter Bashir

KRONIKK: Bakteppet for militærkuppet i Sudan 25. oktober er den arabiske våren som kom sent til landet. Men den brede, folkelige bevegelsen som i april for to år siden tvang fram Bashir-regimets fall, la også noe av grunnlaget for sin egen svekkelse i tiden som fulgte.

Gjennom sitt 30-år lange styre hadde Bashir-regimet fått «alle» mot seg, fra sekulære, venstre-orienterte grupper på den ene ytterkanten til konservative islamistiske partier og grupperinger på den andre. Dyrtid, arbeidsledighet, undertrykkelse, kriger og korrupsjon fikk folk ut i gatene, etter hvert godt organisert av en koalisjon av fagforeninger (Sudan Professionals Association), i allianse med over 70 lokale motstandskomiteer. De dannet en bred koalisjon, Forces for Freedom and Change (FFC), og fikk også med seg opprørsgrupper i Sudans perifere regioner.

 

Manglet enhetlig visjon

Men revolusjonens styrke, den brede koalisjonen av partier, grupperinger og aktører, ble fort en utfordring. Under Bashir var Sudan preget av økt polarisering, voldsbruk og en splitt-og-hersk-politikk som skapte et polarisert og fragmentert politisk landskap det viste seg vanskelig å håndtere etter maktskiftet. Nærmere hundre politiske partier var registrert, i tillegg til et mangfold av væpnede grupper. FFC var ikke samlet nok til å artikulere en enhetlig visjon om veien videre. 

Det andre store problemet var at de militære falt president Bashir i ryggen, ikke fordi de ønsket et demokratisk styre i landet, men fordi de ikke greide å stå imot presset fra massene. Etter å ha avsatt og fengslet presidenten, opprettet de et militær-råd i den hensikt å styre landet alene i en overgangsperiode. Men etter en massakre i Khartoum der nærmere 200 mennesker ble drept i juni 2019, ble de nødt til å inngå en avtale med FFC.

 

Militærets økonomiske privilegier

Under Bashir hadde militære ledere fått store økonomiske privilegier. Det er anslått at de kontrollerer nærmere 250 selskaper, involvert i våpenindustri og -handel, eksport av gull og andre mineraler, kjøtt og levende dyr. De er også tungt inne i hvete-import og har interesser i telekommunikasjon, bankvesen, medisiner, husholdningsartikler, bygg og anlegg, transport og turisme. De aller fleste av disse selskapene har aldri betalt skatt og ikke vært underlagt statlig tilsyn.

Den politiske fragmenteringen og de militæres interesse i å vedlikeholde systemet de var blitt en del av, gjorde at revolusjonen aldri tok et skikkelig oppgjør med de kreftene og faktorene som hadde mobilisert den.

 

Overgangsregimet

Generalene fikk en framtredende plass i overgangsregimet som ble etablert i august 2019. Abdel Fattah Al-Burhan ble leder for et Styringsråd (Sovereign Council) med sivile og militære medlemmer. Rådet skulle ha overoppsyn med utviklingen under overgangsperioden fram til valg blir holdt i 2022. Mohamed Hamdan Dagalo «Hemedti» ble nestleder. Han kommer fra en arabisk nomadegruppe i Darfur og leder Rapid Support Forces (RSF) som var en milits-gruppe under krigshandlingene i Darfur, men ble omdannet til en regulær styrke av Bashir.

En overgangsregjering ble dannet, ledet av statsminister Abdalla Hamdok som ble hentet fra en høy FN-stilling i Addis Abeba. Regjeringen var dominert av teknokrater, men både forsvarsministeren og innenriksministeren ble rekruttert fra de militæres rekker.

I begynnelsen gikk det relativt bra. Det var enighet om at det viktigste den nye regjeringen måtte gjøre var å få fjernet de amerikanske sanksjonene mot landet. Disse var innført av president Clinton i 1997 for Khartoum-regimets påståtte støtte til internasjonal terrorisme, og hindret Sudan å oppnå nødvendig gjeldslette og støtte fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. De var derfor også et hinder for å gjøre noe med en skakk-kjørt økonomi og stor fattigdom. Det andre var å få slutt på årelange kriger og konflikter som skapte store lidelser og slukte det meste av statsbudsjettet.

På disse to områdene oppnådde regjeringen mye. President Trump var ikke opptatt av demokratisering, men gikk med på å fjerne sanksjonene i desember 2020 mot at Sudan normaliserte forholdet til Israel. Dette gjorde det mulig for Sudan å begynne forhandlinger om å slette en utenlandsgjeld på over 60 milliarder dollar, og få løfter om bistand og sårt trengt nødhjelp, særlig fra USA og EU.

 

Fredsavtale og nye utfordringer

Før dette, i oktober 2020, ble det i Juba (Sør-Sudan) undertegnet en fredsavtale med en bred allianse av væpnede og andre grupper, mange med base i Darfur. Juba-avtalen stipulerte bl.a. at de væpnede gruppene skulle innlemmes i den regulære hæren, og at de skulle få fire minister-poster pluss tre medlemmer av Styringsrådet. I februar 2021 ble det derfor dannet en ny regjering med 25 ministre, hvorav fire var kvinner.

Dette var en viktig milepæl i arbeidet for fred og rettferdighet, men skapte fort nye utfordringer. En regjering bestående av teknokrater ble avløst av en regjering av politikere og tidligere opprørsledere, med statsminister Hamdok som viktig unntak. Blant ministrene var både venstre-orienterte politikere, fagforeningsledere og medlemmer av etablerte partier og konservative islamske grupperinger. De hadde ulike synspunkter på veien videre og problemer med å komme til enighet. Viktige deler av overgangsavtalen har ikke blitt implementert, så som etableringen av et midlertidig parlament (lovgivende råd) og en grunnlovsdomstol. Siden april-revolusjonen har Sudan også vært uten riksadvokat.

 

Militærets posisjon truet

Burhan og Hemedti oppfattet flere reform-tiltak som en trussel mot egen posisjon. Særlig gjaldt det forslaget om å overføre RSF til den regulære hæren (Sudan Armed Forces), som del av en prosess der de militære skulle bringes under sivil kontroll, samt etableringen av et uavhengig rettssystem.

Det er anslått at Hemedti kommanderer nærmere 30,000 soldater, de fleste unge arabere fra nomadestammer i Darfur, mange også fra Tsjad og Niger. Da det var opptøyer i Khartoum i 2013, var det RSF som Bashir mobiliserte for å slå dem ned. De har ikke lojaliteter i Khartoum og var også involvert i massakren i Khartoum i 2019. Hemedti ønsker ikke at RSF blir oppløst.

Han ønsker heller ikke å avhende sitt forretningsimperium som inkluderer kontroll over gullgruver i Darfur (Jebel Amer). Under Bashir ble han også rik av å leie ut soldater til den internasjonale koalisjonen som prøver å bekjempe houthi-opprørere i Jemen, ledet av Emiratene og Saudi-Arabia. Etter 2015-flyktningkrisen i Europa patruljerte RSF grensene mot Libya for å stanse migrasjon nordover. Det ga betydelige inntekter, det meste fra EU, men sikkert også fra sårbare migranter.

Et uavhengig rettssystem vil også true de militæres stilling. Ett av stridsspørsmålene har vært om tidligere president Bashir skal utleveres til Den internasjonale straffedomstolen i Haag for grove krigsforbrytelser i Darfur. De militære frykter han vil kunne implisere dem og støtter ikke utlevering. Burhan og Hemedti jobbet sammen i Darfur, Burhan som etterretningsoffiser og Hemedti som milits-leder. De ønsker heller ikke at granskningen av hvem som må bære ansvaret for massakren i Khartoum i juni 2019 blir fullført, noe de har lagt hindringer for i lang tid.

 

Tilspisset

De ønsker også å overstyre arbeidet til en kommisjon hvis mandat er å fjerne restene av Bashir-regimet, undersøke korrupsjon og inndra offentlige midler. Kommisjonen vil kunne eksponere nettverket av selskaper eid av islamistene og de militære, og plassere selskapene under statlig kontroll. Et par uker før militærkuppet fjernet de vaktholdet fra bygningen der kommisjonen har tilhold.

Situasjonen tilspisset seg etter hvert som det nærmet seg en avtalt rotasjon av ledervervet i Styringsrådet. Det skulle overføres til ett av de sivile medlemmene i løpet av november. Etter et mislykket militærkupp 21.september anklaget både Burhan og Hemedti regjeringen for å sette landet i fare ved å krangle seg imellom.

Men de to visste å utnytte nettopp disse splittelsene, blant annet ved å mobilisere støttespillere til en demonstrasjon og «sit-in» utenfor presidentpalasset i Khartoum. Her ble det ropt krav om at regjeringen måtte oppløses og at de militære måtte ta over. Islamister fra det forrige regimet var involvert i dette. Dette ble etterfulgt av en kraftig mot-demonstrasjon til støtte for de sivile partene i koalisjonen, der også Hamdok uttalte at revolusjonen var i fare.

 

Militærkupp med nye særtrekk

Det har vært fire tidligere militærkupp i Sudans 65-årige historie som uavhengig land, men kuppet 25.oktober hadde to nye særtrekk.

For det første ble det egentlig annonsert på forhånd, gjennom handlinger som i sum bare kunne ende med at revolusjonen ble kvalt. Da det skjedde, hevdet Burhan at det ikke var et militærkupp, men bare en «korreksjon av kursen», drevet fram av folks misnøye og de militæres «patriotiske pliktfølelse».

For det andre spilte kupp-makerne på etniske og regionale motsetninger i landet.

I flere uker før kuppet ble veien mellom Sudans eneste havneby Port Sudan og Khartoum blokkert. Det skjedde på initiativ av ledere av den ikke-arabiske Beja-gruppen i Øst-Sudan som følte de mistet innflytelse i regionen, og at den delen av Juba-avtalen som omhandlet Øst-Sudan var undertegnet av folk som ikke representerte regionen . Leveranser av viktige matvarer, bensin og medisin stoppet helt opp, og situasjonen ble svært kritisk. De militære som har ansvaret for landets sikkerhet, nektet å gripe inn.

Noen få dager før kuppet anklaget finansminister Gibril Ibrahim og Darfurs guvernør Minni Minnawi regjeringen for å være dominert av noen få Khartoum-baserte partier. Begge er ledere for opprørsbevegelser (JEM og SLA/MM) med base i Darfur og fikk sine posisjoner på grunnlag av Juba-avtalen. Det ryktes at JEM-styrker rett før kuppet ble flyttet til Khartoum, og at Minni Minnawis styrker som har vært lokalisert i Khartoum-området etter Juba-avtalen, ble satt i økt beredskap. Det er rimelig å anta at Hemedti, med sin base i Darfur, gjorde det politiske fotarbeidet for å oppnå denne viktige støtten.

Hvis kuppet ble post-stemplet i Darfur, ble det også godkjent i regionen. Siden maktskiftet i 2019 har Egypt, Emiratene og Saudi-Arabia primært støttet de militære. Alt tyder på at de tre landene ga grønt lys til det fatale angrepet på demonstranter i juni 2019 – Burhan og Hemedti besøkte dem rett før – og det er utenkelig at militærkuppet 25.oktober hadde blitt gjennomført uten deres aksept. De ønsker ikke en demokratisk utvikling i Sudan som på sikt kan undergrave egne regimer, men de vil heller ikke ha tilbake et islamistisk styre med tilknytning til Det muslimske brorskap. Særlig for egypterne er det også viktig at Sudan spiller på lag mot Etiopia, der spenningene har økt etter at Etiopia begynte å fylle opp den store Renessansedammen på Blå-Nilen. Det er for tidlig å si om kuppmakerne kan ha feilberegnet reaksjonen i Saudi-Arabia som har tatt avstand fra kuppet, men det skyldes trolig press fra USA og trenger ikke ha konsekvenser. Det gjenstår å se om de også har feilberegnet de kraftige reaksjonene i befolkningen og hos viktige internasjonale aktører.

Siden 2019 har revolusjonen i Sudan vært ett av meget få lyspunkt i hele beltet fra Pakistan i øst til Senegal i vest, men vi ser nå at revolusjonen hadde sterke indre motsetninger som kom til overflaten med militærkuppet 25.oktober. Arven etter det forrige regime var tung å bære: et polarisert og fragmentert politisk landskap, langvarige og dype konflikter i ulike deler av landet og militære ledere dypt involvert i en korrupt økonomi. Sudan er igjen dominert av sikkerhetsorganene som akkumulerer ressurser på egne vegne mens befolkningen lider av økende matmangel og fattigdom. Kampen for et «nytt Sudan» er ikke over.  

 

Mening

Sudan er igjen dominert av sikkerhetsorganene som akkumulerer ressurser på egne vegne mens befolkningen lider av økende matmangel og fattigdom.

Publisert: 03.11.2021 07.56.18 Sist oppdatert: 03.11.2021 07.56.18