Mine to svært unge klimapolitiske rådgivere

To av mine viktigste ekspertrådgivere på bistand og utvikling vet ikke selv at de er det. De er tvillingbrødre, ti år gamle og vokser opp i en familie jeg ble kjent med under antropologisk feltarbeid i Malawi.

De er blant de få barn jeg kjenner på den siden av fattigdomsgrensen der utviklingspolitikk bør vurderes, og de har fått rollen som «eksperter» på konsekvensene av utviklingspolitikk. Når jeg hører om nye utviklingspolitiske initiativer, stiller jeg spørsmålet: Hva betyr dette for tvillingene? En nyttig øvelse i en utviklingspolitisk debatt som stort sett foregår mellom vestlige eksperter i vestlige storbyer, løsrevet fra den virkeligheten der politikken er tenkt å være mest til nytte.
 
For tiden jobber jeg med spørsmål om hvordan bistand kan tilpasses Parisavtalen, og stiller spørsmålet: Hva betyr klimabistand for et ti år gammelt tvillingpar i Malawi?
 

Hjerteskjærende urimelig

At det betyr mye for de to guttene, er åpenbart. Deres framtid er helt avhengig av at landbruket i Malawi leverer, og de vet at avlingssvikt i beste fall betyr flere års økonomisk tilbakeslag, i verste fall sult. Storesøsteren har en varig helseskade som kan forklares med hungersnøden i 2005. Med klimaendringer kan slikt skje mange flere ganger i løpet av deres gjenstående levetid.
 
Det er hjerteskjærende urimelig: barn i Malawi må i hele sin framtid betale en høy pris for noe de aldri har fått smake gevinsten av. Klimakrisen er jo resultatet av en gigantisk velstandsfest forbeholdt bare noen.
 
Heller ikke i framtiden vil de få oppleve den velstand de betaler prisen for: Med fem prosent årlig vekst og forventet befolkningsutvikling vil de to ha rundet 50 år før Malawi blir et «lavere mellominntektsland». Det tilsvarer omtrent halvannen prosent av Norges rikdom og er kanskje så vidt nok til å dekke grunnbehov for alle (gitt nesten perfekt fordeling), men ikke i nærheten av hva vi regner som velstand.
 
Blir Malawis vekst på mer realistiske tre prosent, vil guttene aldri bo i et mellominntektsland: da skjer det en gang etter 2100.
 

Bør vi frykte det?

Derfor kan vi – utfra etiske prinsipper – simpelthen ikke be Malawi ofre økonomisk utvikling av hensyn til klima. Og vi i vesten må inntil videre godta at Malawis vekst vil føre til økte klimautslipp.
 
Bør vi frykte det? Ikke det minste. Det er grunn til klimabekymring for utviklingslands vekst, men da snakker vi om land i en annen liga: mer enn ti ganger rikere og i rask vekst. Lavinntektslandene truer ingen. Malawis utslipp per innbygger er omtrent en hundredel av Norges og utgjør en tyvendedels promille av verdens utslipp. Det vil forbli lavt i flere tiår, nesten uansett hva som skjer.
 
Landet må likevel være med på klimaløsningen, og bistanden bør bidra til det.
 
Men hvordan?
 

Klimatilpasning

Det enkleste svaret er å støtte klimatilpasning. Det handler mye om landbruk, men lignende tilpasning trengs i alle sektorer der Norge gir bistand. Forskning og utdanning kan tilpasses for å møte framtidens kompetansebehov i lys av klimaendringer. Helsesektoren kan forberede seg på et litt annerledes sykdomsbilde og etablere beredskap for livstruende hetebølger.
 
Rike land har lovet å finansiere en del av klimakostnadene, i praksis en forutsetning for at Malawi og andre utviklingsland skrev under Parisavtalen.
 
Det skulle skje i tillegg til ordinær bistand. Parisavtalens groveste løftebrudd er at de pengene ikke kom. Derfor er det mottakerlandet som «betaler» for klimabistand ved mindre penger tilgjengelig for andre formål. Kjipt, men likevel ikke et stort dilemma: Bistand innrettet for å håndtere et lands sårbarheter er ofte også god klimatilpasning, i alle fall med små endringer som koster lite.
 

Fellesgode

Utslippsreduksjon er en litt verre nøtt. Det er et globalt fellesgode: Det er ikke nødvendigvis mer nyttig for Malawi at landet selv reduserer utslipp enn at andre land gjør det. Bistand til å redusere utslipp betyr å erstatte bistand til nytte for Malawi, med bistand til nytte for alle.
 
I praksis er det ofte ikke et problem: lavutslipp er ofte lønnsomt, i alle fall på sikt. Veien dit kan likevel kreve investeringer på bekostning av annen bistand.
 
Om pengene tas fra utdanningsbistanden, kan støtte til fornybar energi bety dårligere utdanningstilbud for et tiårig tvillingpar i Malawi. Det kan bli krevende å forklare dem at det er best på sikt.
 
Noe lignende skjer selv om vi ikke flytter penger til fornybar, men reduserer utslipp i annen bistand som helse og utdanning. Noen lavutslippsløsninger lønner seg, andre ikke. Det er ikke noe magisk med utviklingsland som gjør at formål som ofte er i konflikt her hjemme – som miljøhensyn og lønnsomhet – er i synergi der ute.
 
Noen løsninger lønner seg bedre i utviklingsland (hvis man er avhengig av dyre dieselaggregater skal det ikke så mye til før fornybar energi lønner seg), andre kan være dyrere. Om lavutslipp gjør bistanden mindre kostnadseffektiv, har det betydning for tvillingene i Malawi.
 

Kostnadseffektivitet redder liv

Ifølge en artikkel i The Lancet reddes rundt 40 000 barns liv i Malawi hvert år som følge av helseforbedringer finansiert av bistand – mye av det er norsk bistand. Det fantastiske tallet bærer også med seg et alvor: Fordi bistand redder liv, «koster» det liv om bistanden blir mindre effektiv. Basert på tallene fra The Lancet kan vi si at én prosent redusert kostnadseffektivitet betyr 400 færre barn reddet. Dette er bare lek med tall, men dilemmaet er reelt om vi går for lavutslippsløsninger som ikke lønner seg.
 
Samtidig: Investeringer i dag kan gi mer kostnadseffektive helsetjenester om noen år. I så fall koster det liv å ikke legge om nå. Og hvis vi ikke støtter Malawi med overgangen til lavutslippsutvikling, forblir landet kanskje i fossile utviklingsveier som i framtiden vil forsinke veien til velstand for tvillingene i Malawi.
 
Vanskelig dilemma? Det synes jeg også. Burde kanskje ha spurt tvillingene. Men det føles tryggere å diskutere videre i bistandens komfortsone: Mellom eksperter og givere i vestlige storbyer, med mer fokus på prinsipper enn faktiske kostnadsberegninger, og uforstyrret av barn under fattigdomsgrensen.

«Med fem prosent årlig vekst (...) vil de to ha rundet 50 år før Malawi blir et «lavere mellominntektsland.»

Publisert: 19.02.2021 07.04.30 Sist oppdatert: 19.02.2021 07.04.30