Aung Kyaw Htet / Zuma Press / NTB  zselect, zpomfebruary, zlast24, zuma24, zbestmonthly, zcontestCA, zbest2021, zdt, zpomfebruary2021, zwire, ztopstory, zdone, zbestmonthlyfebruary2021, zpom2021, press, pom2fs, zcontest, zcontestCA2021, zdt63, 20210217_zaa_s197_030.jpg, zagency, zdownloaded, zbestdaily, zpom, zumapress.com, against.the.military.coup_12.days_.jpg_28_.jpg, zuma, zbest

Det siste Myanmar trenger er å skyve flere lutfattige utfor stupet, skriver Erik Solheim. Søndag 21. mars fortsatte protestene mot juntaen. Foto: Aung Kyaw Htet / Zuma / NTB

Boikott vil gjøre fattige enda fattigere

Om man ikke vet om det finnes mat på bordet i morgen, deltar man sjeldnere i politisk kamp, skriver tidligere utviklingsminister og FN-topp Erik Solheim.

Sist oppdatert: 22.03.2021

Klo Kwe Moo Kham svarer i Bistandsaktueltmitt innlegg der jeg begrunner hvorfor boikott av Myanmar vil føre til flere lidelser og lenger vei til demokrati.

Innlegget er fullt av karakteristikker og han argumenter mot synspunkter han må vite at jeg ikke har. Det er trist å lese at historiker Thant Myint-u avvises som en «elitist». Thant Myint-u har bidratt mer enn noen annen person til å sette Myanmars kamp mot diktaturet på kartet i New York Times, Financial Times og utallige andre steder. Han leder det viktige arbeidet med å beskytte Myanmars fantastiske kulturarv. Følg han på twitter om du vil forstå hva som skjer i landet.

Jeg lar karakteristikkene ligge. Hard polemikk mellom venner av Myanmar vil bare glede juntaen. La meg i stedet ta tak i tre temaer i Klo Kwe Moo Khams innlegg: Virker boikott? Rollen til nabolandene. Føderalisme i Myanmar.

Virkningen av boikott vil å gjøre fattige mennesker enda fattigere.

 

En pris verdt å betale?

Myanmar er allerede ett av Asias mest tilbakeliggende land. Halvparten av folket lever i ekstrem fattigdom. Forskjellen fra landsbygda i Myanmar til Thailand eller Kina er som natt og dag. Den som ikke vet hva han eller hun skal spise i morgen, deltar sjeldnere i politisk kamp enn en middelklasse som har et overskudd å dele. Det siste Myanmar trenger er å skyve flere lutfattige mennesker utfor stupet.

Men selv dette kunne være en pris verdt å betale hvis det var sannsynlig at boikott virket. Erfaringene fra de siste års mange boikotter går helt entydig i motsatt retning. Putin har ikke trukket styrker ut av Krim. Nord Korea og Iran har ikke gitt opp atomvåpen. President Maduro i Venezuela har ikke gått av og president Assad i Syria sitter tryggere enn på lenge. Kuba styres fortsatt av kommunistpartiet.

Hvorfor skulle boikott virke i Myanmar, når det knapt har virket noe annet sted?

Grunnen til at boikott ikke virker er opplagt. Brutale ledere er mye mer opptatt av å beholde makten enn de er av om landet går nedenom. Hadde generalene i Myanmar først og fremst vært opptatt av folket, hadde de vel ikke gjort kupp?

Ingen av nabolandene vil boikotte Myanmar. Så hvorfor ikke vurdere om nabolandene har rett i at boikott vil gjøre vondt verre? Klo Kwe Moo Kham mener nabolandenes syn kan avvises fordi de angivelig handler ut fra egeninteresser. Men verken India, Kina, Japan, Thailand eller Indonesia koloniserte Myanmar? Det var da vitterlig Vesten frigjøringsheltene sto opp mot, ikke India eller Kina? Lenge samarbeidet Aung San med Japan. Også Aung San Suu Kyi har i de seinere år vært mye nærmere disse landene enn hun har vært oss i vest.

Hvordan i all verden skal Myanmars frihetskamp mot juntaen vinnes hvis vi skjeller ut de landene som kan hjelpe folket å vinne?

 

Ekstraordinært heldig

Et hovedpoeng i mitt innlegg var at militæret i Myanmar har en makt væpnede styrker ikke har i noe annet kjent land. Dette henger sammen med Myanmars enorme kompleksitet. Jeg er enig med Klo Kwe Moo Kham i at løsningen er føderalisme. Men veien til føderalisme har ikke vært lett.

Myanmar var ekstraordinært heldig med den generasjonen av unge politikere som ledet landet de første femten årene. Aung San, U Nu og U Thant var sjeldent talentfulle ledere, totalt dedikert til å skape et framgangsrikt Myanmar. Om noe, kan de sammenliknes med den ekstremt ressurssterke gruppa som sammen med George Washington skapt det moderne USA.

Men like lite som USAs grunnlovsfedre klarte å stoppe slaveriet, klarte Myanmars grunnlovsfedre å finne fram til en modell som inkluderte de etniske mindretallene i et felles føderalt Myanmar. Dette la grunnlaget for de mange etniske frigjøringskampene fra 1950-tallet og utover. Sentralmakten svarte ved å forsvare Myanmars suvrenitet og integritet militært. Dermed ble en hær sterkere enn i noe annet land skapt. Det hjalp lite at både Kina og USA blåste til ilden under den kalde krigen. Myanmar trenger både demokrati og fungerende føderalisme. Begge deler er viktig, men det er ikke samme sak. Det demokratiske Sri Lanka har aldri klart å gi etniske mindretall som tamiler eller muslimer føderalisme.

Myanmar er i en trippel krise. Politisk. Etnisk. Økonomisk. Vi må bidra til å finne løsninger på alle tre. Boikott vil svekke Myanmar økonomisk, gjøre veien til demokrati lenger og løsning på den etniske krisen vanskeligere.

Mening

Hvorfor skulle boikott virke i Myanmar, når det knapt har virket noe annet sted?

Publisert: 22.03.2021 11.02.46 Sist oppdatert: 22.03.2021 11.02.46