Strukturendringer i Kina er hovedårsaken til de store framskittene bort fra ekstrem fattigdom i verden, skriver Rune Jansen Hagen. Denne klesfabrikken i Chongqing i Kina er et tiltak for å redusere fattigdom i hushold som har måtte flytte. Foto: Yang Min / Costfoto/Sipa USA/ NTB

Om syke mødre, sårbare brødre og barmhjertige samaritanere

MENINGER: Mitt analytiske hjertesukk over de frivillige organisasjonenes reaksjoner på bistandsbudsjettet har avstedkommet innlegg fra Erik Lunde, generalsekretær i Strømmestiftelsen, og Mathias Slettholm, utviklingspolitisk seniorrådgiver i Redd Barna.

Det er fristende å si at førstnevnte har lest det jeg skrev som en viss mann leser Bibelen. Jeg skrev ikke at organisasjonene «først og fremst» er opptatt av egne inntekter og rammevilkår. Jeg betviler ikke at det finnes mange dyktige medarbeidere i organisasjonene som ønsker å gjøre en forskjell i verden. Lunde fremstår i alle fall definitivt som en «man with a mission.»

 

Mission impossible?

I bistand er grensen mellom egeninteresse og altruisme ofte uklar. Dersom man mener man har verdens viktigste jobb, ønsker man selvsagt å maksimere ressursene man disponerer. Ifølge Lunde har han det, for Strømmestiftelsens samfunnsoppdrag er intet mindre enn «å utrydde fattigdom.»

En fare ved å ha et så stort mål er at man fort kan miste oversikten. Generalsekretæren påstår at «[e]n av de viktigste grunnene til at antallet som lever i ekstrem fattigdom er mer enn halvert siden 1990-tallet, er at flere har fått muligheten til å gå på skole.» Dette var nytt for meg. Meg bekjent er den viktigste grunnen vekst og strukturendring i Kina. Et svimlende antall mennesker ble flyttet fra jordbruket og statseide selskaper til mer produktiv virksomhet. Resultatet var et over en halv milliard mennesker kom ut av ekstrem fattigdom og at Tusenårsmålet på dette feltet ble nådd.

Mer generelt har en økning i den økonomiske veksten i et land effekter som setter virkningene av programmer av den typen Strømmestiftelsen driver med fullstendig i skyggen. De generelt skuffende effektene av mikrokreditt, som har hatt sine 15 minutter i rampelyset som utviklingspolitisk mirakelkur, og det faktum at lite tyder på at den uformelle sektoren kan være en motor for utvikling, peker i samme retning. Småskalaintervensjoner kan selvsagt være viktige nok for dem det gjelder, men det er riktigere å kalle det humanitær bistand enn utviklingsbistand. Det impliserer at effektene av å redusere slike innsatser neppe er kjempestore og at det må være lov å diskutere hvorvidt vi heller bør gjøre noe annet. Uansett er det nettoeffekten av endringer – mellom tiltak som får mer penger og de som får mindre – som er relevant. Lunde ser ikke ut til å være klar over det når han snakker om kuttene i utdanningsbistanden.

 

Les tidligere innlegg om temaet:

 

Det ideelle og det relasjonelle

Lunde ønsker ikke å assosieres med «bistandsindustrien.» Vel, i motsetning til den barmhjertige samaritan er det ikke egne penger han forvalter. Ifølge et diagram på hjemmesiden til Strømmestiftelsen brukes 8,6 prosent av midlene på innsamling. I årsrapporten kan man lese at «donations from the private market are the backbone of the foundation» og se at de står for nesten halvparten av inntektene. Det kan vanskelig leses på annen måte enn at stiftelsen er aktiv i markedet for private donasjoner, hvor de selvsagt selger historier om hva disse kan utrette. Videre får de nesten 100 millioner fra norske myndigheter. Det er så enkelt som at når man er «blant de 10 største bistandsorganisasjonene i Norge,» bedriver man en ikke ubetydelig virksomhet. At målsettingen er ideell betyr ikke at egeninteresser er fraværende, verken for dem som gir eller dem som disponerer midlene. Eksemplene er mange, som millionlønnen Johan Olav Koss fortsatte å motta etter at han gikk av som sjef for Right to Play, Plans plutselige avslutning av arbeidet sitt på Sri Lanka på grunn av interne problemer og Redd Barnas gjentatte bruk av fattigdomsporno tross kraftig kritikk.

Jeg fascineres også av at Lunde ikke forholder seg til debatten om «eierskap.» Den har vært et tilbakevendende tema i mange tiår. Grunnen til at giverlandene begynte å kanalisere mye bistand gjennom private bistandsorganisasjoner var at man ønsket å omgå myndighetene i mottakerlandene, som man var misfornøyde med. Den manglende forankringen mange av disse hadde i landene de jobbet i førte til krav om at organisasjoner fra nord måtte ha partnere i sør. I sin tur skapte dette nye problemer fordi det oppsto kunstige organisasjonslandskap formet av bistandsmidlene i land som Uganda og Malawi. Parallelt med debatten om organisasjonenes virksomhet i sør løp en diskusjon om hvorvidt også de ble påvirket av å få en stor del av finansieringen sin over offentlige budsjetter.

 

En mer informativ debatt

Det kan hende at Strømmestiftelsen har en solid forankring i sør og i liten grad påvirkes av norske myndigheters prioriteringer. Kanskje leverer de «value-for-money.» Det opprinnelige innlegget mitt handlet imidlertid ikke om dem, men om det samlede inntrykket av organisasjonenes reaksjoner på budsjettframlegget. Det var ikke vesensforskjellig fra den mer generelle kritikken av bistandsdebatten Catharina Bu målbar etter at nåværende og forrige utviklingsminister hadde slått hverandre i hodet med tall og akronymer på Dagsnytt 18:

«Verre er det likevel at debatten blir forutsigbar og overordnet. Her gis en mulighet til å snakke om nettopp innholdet og de ulike partienes interesser i bistandspolitikken, likevel ender diskusjonen i å handle om nivået på budsjettet. […] Lytterne ble på sin side mindre, ikke mer kloke.»

Hovedpoenget mitt er at ingen blir klokere av at organisasjonene synes det bevilges for lite bistand. Når kritikken i tillegg rettes mot et budsjettforslag fordi det i sum er lavere enn et annet forslag, er vi langt inne i en hypotetisk verden som de færreste utenforstående klarer å forholde seg til. Slettholms innlegg er i så måte et hakk bedre fordi det går litt i dybden på innholdet i kritikken. Kuttet i den lovede støtten til det Globale Partnerskapet for Utdanning (GPE) er oppsiktsvekkende fordi Norge sjelden går tilbake på denne typen løfter. Men dermed er det et tydelig signal om at Støre-regjeringen prioriterer annerledes, noe også Bu påpeker.

Er det noe vi trenger mer av i norsk bistand, er det faktiske prioriteringer i stedet for de retoriske vi vanligvis nøyer oss med. For å kunne vurdere hva vi bør gjøre, må vi ha kunnskap om alternativene. At Redd Barna er negativ til nedprioriteringen av GPE er overhodet ikke overraskende og forteller oss derfor lite eller ingenting. Selv om barn i fattige land selvsagt fortjener god skolegang, er det ikke sikkert at det er nødvendig at det er Norge som finansierer den og heller ikke klart at det er mest effektivt. Hvis vi likevel legger disse pengene i potten, vil det bli mindre til andre formål, som kan være vel så viktige selv om ingen norske organisasjoner har dem som sine spesialiteter. Dersom organisasjonene skal bidra konstruktivt til bistandsdebatten, må de også kunne si noe om hva som skal prioriteres ned hvis deres hjertesaker skal prioriteres opp og hvorfor.

 

Mening

Publisert: 29.11.2021 07.12.55 Sist oppdatert: 29.11.2021 07.12.55