Oswaldo Rivas / Reuters / NTB

En man med munnbind går forbi veggmaleriet av president Daniel Ortega som ikke tålig opposisjon. Foto: Reuters / NTB

Ortegas svik – Nicaragua fra ideal-land for norsk bistand til diktatur

BAKGRUNN: Ingen hadde vel regnet med at Daniel Ortega skulle trues ved det president-valget som skal holdes i Nicaragua den 7. november. De fleste demokratiske garantier var for lengst fjernet av et stadig mer tyrannisk president-par.

Rosario Murillo er både første-dame og visepresident, og en messiansk diktator bak diktatoren. Men de som våget å stikke fram hodet og erklære seg som kandidater, har én etter én blitt hemningsløst uskadeliggjort.

Alle mulige legale tricks har blitt brukt for å nekte dem å stille opp, sette dem i husarrest, tvinge dem i eksil, eller på annen måte sørge for at dette valget blir en ren farse. De anklages vekselvis for terrorisme, konspirasjon, utenlandsk innblanding, hvitvasking, alt i forbrytelse mot høyst tvilsomme lover som regimet selv har stelt i stand for å forhindre konkurranse om makta. Mange av disse kandidatene er gamle kjente ansikter for oss som har et historisk forhold til Nicaragua. To blad Chamorro, og Arturo Cruz jr. med en politisk historie først som sandinist og seinere viktig støttespiller for contras (og etter min mening muligens dobbelt-agent under krigen – les historia i boka «Forbuden Fred»), er blant de som nå er satt ut av spill.

 

Personlige ambisjoner

Et av de viktigste innovative særtrekkene ved sandinist-revolusjonen i 1979 var dens kollektive ledelse. Her var det ikke en ny latin-amerikansk caudillo som førte folket fram til seier over diktaturet. Det var et ni-manns kollegium – uten kvinnelig innslag men dog en ledelse som representerte tre ideologiske og strategiske fraksjoner og som tok alle beslutninger i fellesskap.

Da Daniel Ortega ble valgt til president første gang i 1985, trodde de fleste at han fortsatt bare var en primus inter pares, et ansikt utad for den kollektive ledelsen. Seinere har vi fått innsikt i at Ortega var den klart mest autoritære av de ni, kanskje ved siden av Tomas Borge. Hans ambisjoner var personlige, mer enn på vegne av den revolusjonen han hadde vært en del av.

 

I total opposisjon

I dag har de aller fleste som hadde en ledende rolle i denne bevegelsen gått i opposisjon mot Daniel Ortega. Blant de fortsatt overlevende ni kommandantene, er det bare én (Bayardo Arce) som fortsatt støtter ham. Ikke en gang hans egen bror, tidligere forsvarsminister Humberto Ortega, stiller seg bak. De aller fleste andre som spilte en ledende rolle på 1980-tallet er i dag i total opposisjon. Carlos Fernando Chamorro, som redigerte partiavisa Barricada, er nå Ortegas fiende nr. 1, jaget fra TV-kanal til TV-kanal, har fått sine redaksjonslokaler endevendt av politiet gang på gang.

Han kaller nå Ortega en verre despot enn selveste Somoza, den forhatte diktatoren som revolusjonen i utgangspunktet rettet seg mot. Disse en gang unge idealistene nekter i dag å bruke sandinist-begrepet om president Ortega. De kaller dagens regime i Nicaragua for orteguista. Men de opposisjonelle sandinistene har ikke maktet å organisere noe effektivt alternativ.

Det skyldes i hovedsak to ting:

For det første har orteguista-regimet beholdt mye av den samme populistiske og klientelistiske strategien som kjennetegnet revolusjonen. Fattigfolk i byenes slumkvarter og på landsbygda har faktisk hatt fordeler av den relativt gode økonomiske veksten som Nicaragua nøt godt av i mange år. Ortega-familiens skammelig korrupte misbruk av midler ikke minst fra Venezuela, har nok vært mer synlig for de som har utdanning og tilgang til alternative media, enn for de som får bare regimets egen propaganda-versjon.

Den andre årsaken er selvfølgelig den grenseløse viljen til undertrykking av all opposisjon. Lenge var undertrykkingen ganske selektiv, og rammet først og fremst de kjente regime-motstanderne i sivilsamfunn, media og opposisjonspartier. Det var på denne måten regimet skaffet seg bortimot informasjonsmonopol overfor fattigfolk.

Det store vendepunktet kom i april 2018, da studenter og andre ungdommer organiserte seg til massiv protest, i hard kamp med et stadig mer brutalt politi. I flere uker klarte de å drive Ortega-Murillo på defensiven. Sammen med noen av biskopene klarte de faktisk å tvinge diktator-paret til forhandlingsmøte.

 

Drepte demonstranter

Lester Alemán, det tydeligste ansiktet bak ungdomsprotestene, sa rett ut at det eneste de var kommet for å forhandle om var presidentens avgang. Alemán sa også at han ikke ville forlate forhandlingsbordet før det ble gitt en ordre om våpenhvile. Ortega så at hans eneste mulighet var å omgjøre politiet, med en historie som Latin-Amerikas kanskje beste menneskeretts-profil, til en ren drapsmaskin. Samtidig ble det etablert bander av paramilitære uten noen sperre for voldsutøvelse. I løpet av to-tre måneders nedslakting av stort sett ubevæpnede protestanter var mer enn 300 drept, et ukjent antall var buret inn, et enda større ukjent antall hadde gått i eksil, og en usminket og brutal politi-stat sto tilbake uten motstand. Opposisjonen måtte erkjenne at den var totalt uforberedt på Ortegas vilje til maktbruk, at den manglet organisasjon og ledelse, og at den sto maktesløs tilbake.

 

 

Verdensopinionen

I sin tid, under den USA-ledede contras-krigen, var Ortega veldig opptatt av å vinne kampen om den internasjonale opinionen, og de revolusjonære sandinistene klarte i stor grad det. Ikke minst ble de omfavnet av Norge og Norden. Det politiske Norge med unntak av Willoch gjorde Nicaragua til det hittil eneste norske hovedsamarbeidsland i Latin-Amerika (i dag har Colombia en liknende status). Jeg hadde selv gleden av å ledsage Norad-direktører til Nicaragua, som konkluderte med at det var det mest oppmuntrende land-bekjentskap de hadde gjort seg. 

Nå er kampen om verdensopinionen – og langt på vei den nicaraguanske – oppgitt. José Miguel Vivanco, veteranen som leder Human Rights Watch på det amerikanske kontinentet, sier at han på de siste tretti åra aldri har sett noe verre angrep på demokratiet enn det som nå skjer i Nicaragua – og det sier jo faktisk ganske mye.

Han sier rett ut at det internasjonale rettsapparatet må pågripe Ortega. At Ortegas gamle fiende USA kaller ham en diktator vekker ikke så stor oppsikt, men at EU nå også gjør det etter lenge å ha forsøkt å mekle der, er mer talende. Nå er snart bare Cuba og Venezuela tilbake som Ortegas forsvarere, i en totalt misforstått tolkning av hva som er progressiv solidaritet i denne verden. 

(Oppdatering 14.6.21

Fem nye opposisjonspolitikere er pågrepet i Nicaragua i helgen i forkant av presidentvalget i november. Det gjelder partileder Suyen Barahona Cuan, nestleder Hugo Torres, Dora Maria Tellez og Ana Margarita Vigil Guardian. Politiet bekrefter at de fire er pågrepet. Dagen før ble Tamara Davila pågrepet, melder NTB)

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 11.06.2021 10.45.18 Sist oppdatert: 14.06.2021 16.37.28