Ungdomsprogrammet Albalab er blant tiltakene Golden Colombia støtter. Her er en en Albalab-gruppe i studio for å spille inn en låt sammen med vallenato-kongen Manuel Vega. Ungdommene koret til en vallenatoversjon av Bob Dylan-klassikeren The Times They Are a-Changin. Foto: Golden Colombia

«Utilstrekkelig resultatrammeverk», svarer byråkraten

MENINGER: Vi har hvert år spurt hva det er med søknaden vår som ikke holder mål, uten å få svar, skriver styreleder i Golden Colombia Øystein Schjetne om sitt møte med bistandsbyråkratiet.

Åse Kvinnsland Kodal og Ole Michelsen har på vegne av fire små bistandsorganisasjoner i sommer løftet en interessant debatt i Bistandsaktuelt om de mindre organisasjonenes rolle i norsk bistand.

Les mer: 

Åse Kvinnsdal Kodal: De små organisasjonene må stå sammen mot klasseskillet i den norske bistanden

Ole Michelsen: På tide med et paradigmeskifte i bistandssektoren

De framhever begge blant annet det problematiske i at små organisasjoner må konkurrere med de store som har profesjonelle søknadsskrivere som er i stand til å produsere søknader av langt høyere kvalitet.

Men det er nok ikke bare det som er problemet. Opp gjennom årene har jeg, som journalist, fått sett avslag på søknader som består av åpenbart vikarierende argumenter. Med tiden har jeg også fått dette bekreftet off the record fra personer på innsiden: avslag grunnet organisasjonens størrelse og behov for å redusere antall avtaler kamufleres som svakheter ved søknadene.

 

Avslås, men med nye argumenter

Vi har også selv hatt en tilsvarende opplevelse med et prosjekt vi har søkt støtte til flere år på rad fra Norad. Etter å ha omarbeidet søknaden med hensyn på avslagsgrunnene fra året før, blir den året etter igjen avslått - men med nye argumenter.

En innvending som imidlertid går igjen er «utilstrekkelig resultatrammeverk». Vi har så hvert år spurt hva det er med dette som ikke holder mål, uten å få svar. To ganger har vi sendt formell klage til UD og bedt om å få vite hva problemet med resultatrammeverket er, men heller ikke derfra har vi fått noe svar.

Dette vil nok for mange små organisasjoner fremstå som plausibelt, et komplisert felt de ikke har kompetanse på. Men i mitt tilfelle er dette min profesjon. Jeg er utdannet sivilingeniør og siviløkonom og har arbeidet store deler av min yrkeskarriere med å utvikle styringsverktøy for bedrifter og prosjekter. Jeg er godt kjent med hva som kan og bør måles og hvordan det best kan gjøres.

I tillegg har jeg en mastergrad i sosiologi fra Universidad Nacional de Colombia, landet der jeg siden har arbeidet med utviklingsprosjekter de siste 15 år. Jeg hadde altså sannsynligvis vært fullt ut kapabel til å sette opp et målesystem som ville tilfredsstilt Norads krav - hvis det hadde vært mulig å få en eller annen tilbakemelding opp gjennom disse årene om hva som er «feil».

 

Bør måleredskapene forbedres?

Kanskje kunne også en slik dialog være en mulighet for norske utviklingsmyndigheter til å få innspill for å videreutvikle sine verktøy. Å skulle «styre etter bakspeilet» med resultatmål fastsatt i 5-årsplaner ville vært utfordrende nok i næringslivet i et forutsigbart samfunn som Norge. Og det er enda mindre egnet til å styre sosial endring i de kaotiske og dypt dysfunksjonelle samfunnene mange av oss på bistandsfeltet arbeider i.

Sosiale endringsteorier er ikke som naturvitenskapelige teorier som kan testes med eksperimenter i kontrollerbare omgivelser; de er et sett med hypoteser om hvordan virkeligheten er, hvordan en intervensjon kan påvirke virkeligheten og hvordan intervensjonen bør implementeres. Hypotesene bør fortløpende monitoreres for å bekreftes eller avkreftes, både på grunn av deres innebygde usikkerhet og ikke minst på grunn av alle de andre faktorene i den sosiale konteksten som kontinuerlig er under endring. Dette er et felt norsk bistand bør ta mål av seg til å bli verdensledende på for å sikre at midlene brukes så effektivt som mulig.

 

Bistanden går glipp av nye tanker

Og dette er et lite eksempel på hva norsk bistand kan gå glipp av ved å ekskludere små organisasjoner: nye tanker. I vår levetid har vi allerede gjennomgått den tredje industrielle revolusjon som fullstendig har endret måten vi kommuniserer på, og vi er nå på full fart inn i den fjerde - med sensorer, roboter og kunstig intelligens - som vil omkalfatre vår fysiske verden. Det er ingen grunn til å tro at det nødvendigvis er de aller største bistandsorganisasjonene som vil vite hvordan man best kan dra nytte av alle disse nye mulighetene for å skape mest mulig verdi per bistandskrone.

For at et hvilket som helst felt skal utvikle stadig bedre produkter og tjenester, må det legges til rette for innovasjon. Dette sikres på samfunnsnivå blant annet ved konkurranselovgivning, patentinstitusjon, varemerkeregistrering, såkornfond og etablerertilskudd. Hvis man i datamaskinens barndom hadde lagt til rette for at verden kun skulle holde seg med IBM, DEC og et par andre produsenter, hadde du neppe sittet i dag og lest denne teksten på en skjerm. Dynamikken i markedene vi alle nyter godt av i kapitalistiske demokratier skapes av små aktører med gode ideer som kontinuerlig utfordrer store - og det som ellers ville vært sedate - selskaper.

 

Ti organisasjoner delte kaka

Dette skjer ikke i norsk bistand i dag. Norads tildelinger av tilskudd til tiltak for styrking av sivilt samfunn gikk for eksempel i 2021 til kun 10 organisasjoner som i snitt mottok 22 millioner kroner hver.

Prosjektet vi har fått avslag på opp gjennom årene fra den samme tilskuddsordningen har til sammenligning en årlig søknadssum på noen få hundre tusen.

Bakgrunnen for eksklusjonen av de små organisasjonene er for så vidt forståelig. De har ikke stordriftsfordelene de store har, og det kan bety mer administrasjon sentralt for de som skal tildele midlene. Det er ikke uten grunn at trenden i næringslivet over de siste tiårene har vært å redusere antall leverandører.

Men det gjøres differensiert, man søker å både redusere kostnader og optimalisere verdiskapning. I henhold til transaksjonskostnadsteorien bør anskaffelsen av standardiserte produkter organiseres på en annen måte enn om det gjelder for eksempel tjenester som er tettere knyttet til selskapets strategiske kjerne og verdiskapningsprosess. Det finnes ikke noen one-size-fits-all-organisering; hvordan man organiserer ulike kategorier transaksjoner avhenger av transaksjonenes egenskaper og betydning. Hvis det er politisk vilje, er det fullt mulig for norske bistandsmyndigheter å organisere et system som kan skape enda mer effektiv bistand ved å involvere også de mindre organisasjonene.

 

Glemt av Norge, mens FN viser interesse

For sektoren av mindre organisasjoner som følger et bestemt fagfelt eller geografisk område over tiår, utgjør en ressurs som norsk utenrikstjeneste og bistandsmyndigheter i dag ikke får tilgang til.

For vår del har vi nå i 15 år hatt løpende dialog med alt fra colombianske toppolitikere og fremtredende intellektuelle og kunstnere til korrupte lokalpolitikere, suspekte næringslivsaktører, gjengledere og paramilitære grupper, og vi har lykkes med å utvikle konsepter som fungerer i et av verdens mest korrupte og voldelige samfunn.

Basert på denne innsikten har vi i årenes løp jevnlig publisert kronikker i norske medier om konflikt og utvikling i Latin-Amerika, og vi har flere ganger vært i FN og presentert arbeidet vårt. Men vi har aldri noensinne hatt kontakt med noen fra norsk utenrikstjeneste eller bistandsmyndigheter.

 

Det er målgruppene våre som taper

Hvis man akkumulerer all den kunnskapen og dype forståelsen som alle de små og fokuserte organisasjonene sitter på, og som det offisielle Norge under det nåværende bistandsregimet går glipp av, er det lite tvil om at den pågående eksklusjonen neppe tjener de vi alle prøver å hjelpe.

Det er uverdig at ikke norske bistandsmyndigheter spiller med åpne kort, og et slikt rigget system er heller ikke representativt for den samfunnsmodellen vi anbefaler til samfunnene vi ønsker å hjelpe. Den som måtte være utviklingssminister fra høsten av bør prioritere å rydde opp i denne situasjonen.

I det minste må utlysningene klargjøre de reelle kravene til søkerne for å ikke lenger kaste blår i øynene på de mindre organisasjonene og deres partnere i de ofte desperate lokalsamfunnene de prøver å hjelpe.

 

En egen tilskuddsordnig for de små organisasjonene

Et bedre alternativ kan gjerne være å opprette en egen tilskuddsordning for de små organisasjonene, gjerne med en mentor- eller fadderordning, med tilpassede kriterier for slik å øke sannsynligheten for en innovativ og effektiv norsk bistand preget av dyp kontekstforståelse i tiårene som kommer.

En slik ordning vil nok uansett presse seg frem ettersom en generasjon Z nå er på vei inn i arbeidslivet med et sterkt ønske om å skape en bedre verden, men med en tilsynelatende like sterk aversjon mot å innordne seg i store byråkratier. Norge bør forberede seg ved å begynne å åpne opp for pasjonerte sosiale entreprenører også på bistandsfeltet.

Mening

Den som måtte være utviklingsminister fra høsten av bør prioritere å rydde opp i denne situasjonen.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 21.07.2021 09.59.00 Sist oppdatert: 21.07.2021 09.59.00