Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein (KrF) ankommer regjeringens budsjettkonferanse på Hurdalssjøen hotell tidligere i år. Foto: Stian Lysberg Solum / POOL / NTB

Politisk vilje er den eneste «innovasjonen» klimapolitikken trenger

MENINGER: Det er gledelig at regjeringen har lansert en strategi om klimatilpasning i land i Sør. Men vi har nok strategier som lanseres uten penger. I stedet for diskusjoner om «innovative finansiering», bør politikere prøve en annen «innovasjon» - reell handling i klimapolitikken - slik at folk i Sør får støtten de trenger.

Som Bistandsaktuelt dekket 12. april, ble regjeringens strategi for klimatilpasning i land i Sør endelig lansert denne uka. Det er mye bra i strategien, spesielt at naturbaserte tiltak som løser natur- og klimakrisa i fellesskap fremheves, og utviklingsminister Dag-Inge Ulsteins engasjement er tydelig.

 

Penger på bordet

Men for at fine ord skal bli reelle handlinger, må penger på bordet. Tilpasningsstrategien har et helt kapittel om «innovativ finansiering», men har veldig lite å si om hvordan staten skal oppfylle sine forpliktelser overfor land i Sør.

Land i det Globale Nord, som er de som bærer det historiske ansvaret for klimakrisa, har lovet å øke klimafinansiering til land i Sør kraftig. Land i Sør har minst ansvar for klimaendringene, men rammes hardest. Slik finansiering, som skal være friske midler i tillegg til generelle bistandsmidler, skal støtte utslippskutt (eller utslippsfri utvikling) og klimatilpasning.

Men pengene har dessverre uteblitt. Målet for klimafinansiering til land i Sør var 100 milliarder dollar årlig innen 2020. Man skulle tro det var enkelt å telle penger, men sannheten er at det er så mye triksing med tall, dobbelttelling og lignende, at det fortsatt er i det blå om man faktisk nådde målet. På klimaforhandlingene fremover skal verden bli enig om et nytt, høyere mål for økt klimafinansiering.

 

Kostnadene øker

Forskning er tydelig på at tilpasningsbehovene ikke har blitt mindre. Tvert imot øker de. En FN-rapport beregner de globale tilpasningskostnadene til 140-300 milliarder dollar årlig innen 2030, som kan øke til 280-500 milliarder dollar årlig innen 2050.

Dette enorme behovet er delvis fordi vi får stadig bedre kunnskap. Men det er også på grunn av en mye enklere sannhet: Verden gjør ikke nok for å kutte utslippene som er kilden til klimakrisa. Tilpasning til klimaendringene som allerede har kommet og som vi dessverre ikke kan unngå, er helt nødvendig for milliarder av mennesker, arter og økosystemer.

Norge har vært forholdsvis god på klimafinansiering, særlig gjennom regnskogsatsingen. Regjeringen har lovet større overføringer til FNs grønne klimafond, som skal være Parisavtalens viktigste finansieringsmekanisme og som støtter både utslippskutt og tilpasning. Klimafondet nevnes i tilpasningsstrategiens omtale av statlig finansiering.

Men strategien nevner ikke at den varslede økningen til klimafondet ble redusert i forrige statsbudsjett. Siden hele bistandsbudsjettet ble minsket på grunn av koronapandemien, ble klimabistand generelt også redusert og mer usikker.

 

Lenge underfinansiert

Og mer grunnleggende: Tilpasning har lenge vært kraftig underfinansiert. Kun ni prosent av norsk klimafinansiering gikk til tilpasning mellom 2010 og 2018, med 13 prosent til aktiviteter som inkluderte både tilpasning og utslippskutt. Parisavtalen forplikter alle land til en balanse i klimafinansiering mellom støtte til utslippskutt og tilpasning.

Norge er langt unna dette, selv når man regner med generell bistand som går til klimaformål, slik som Bergens Tidende gjorde, som viser at rundt en fjerdedel av det totale bistandsbudsjettet går til tilpasning. Uansett skal klimafinansiering være friske midler utover det generelle bistandsbudsjettet.

Mens tilpasningsbehovene blir stadig større, har et land som Norge - en olje- og gassprodusent med høye utslipp per innbygger og altfor beskjedne utslippskutt siden 1990 i forhold til sine naboland - et særskilt ansvar for å bidra i verdens klimadugnad. Uten anerkjennelse av vår «klimagjeld» overfor de som rammes hardest av klimakrisa, vil land i Sør slite med å utvikle seg uten å øke utslippene og ha mye mindre vilje til å bidra til en felles klimaløsning.

 

Partier må prioritere

Derfor må alle partier prioritere klimafinansiering i valget - og støtte en opptrappingsplan for med friske midler klimafinansiering til både utslippskutt, tilpasning og lindring av «tap og skade» fra klimaendringer som ikke kan tilpasses. Politikere kan bygge på en plan flere organisasjoner i Forum for utvikling og miljø (ForUM) allerede foreslo i 2019.

Som alltid i klimapolitikken, er ikke kunnskapen eller teknologien den største hindringen til handling om klimatilpasning i land i Sør. Det er politisk vilje til å imøtekomme vår tids største trussel mot mennesker og natur.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 15.04.2021 10.06.22 Sist oppdatert: 15.04.2021 10.06.22