Demonstranter mot politivold i Luanda, Angola. Foto: NTB

Sakte, men sikkert mot et tryggere Angola

MENINGER: Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoners årlige rapporter gir detaljrike øyeblikksbilder, men tilbyr sjelden mer langsiktige analyser. Men den som har fulgt Angola over litt lengre tid, ser at landet er i grunnleggende endring, i retning av en dypere forankret menneskerettighetskultur.

Av Niels Jacob B. Harbitz Sist oppdatert: 03.03.2021

«Angola er rikt, men befolkningen er fattig,» sukker angolanere med et oppgitt smil. Men også med et snev av håp. Bemerkningen er treffende og oppsummerer godt situasjonen og stemningen i landet. Storparten av landets menneskerettighetsproblemer er fattigdomsrelaterte. Og korrupsjon er en vesentlig del av årsaken til skjevfordelingen av inntektene fra landets store olje- og gass-ressurser. Flere viktige indekser bekrefter dette, men viser samtidig at Angola er i bedring.

 

Jevn fremgang, men fortsatte dårlige rangeringer

Etter å ha klatret åtte plasser på Transparency Internationals (TI) regionale rangering siden 2014, fremhever TI Angola blant Afrikas ’significant improvers’. Det skal imidlertid bemerkes at Angola fortsatt befinner seg på nedre halvdel blant de 49 landene som er med i rangeringen. Klatringen skyldes dessuten at situasjonen er blitt atskillig verre i andre land, slik at disse har falt. Equinor er blant dem som har erfart at det er vanskelig å operere i Angola uten å styre klar av korrupsjon.

 

Da statsminister Erna Solberg gjestet Angola i 2018 understreket hun likevel det gjensidige ønsket om å utvide det kommersielle partnerskapet. Hun roste også angolanske myndigheter for tiltak i retning av økt åpenhet, redusert korrupsjon og nepotisme og for at økonomisk kriminalitet nå i økende grad blir rettslig forfulgt og straffet. Angolanske medier, inklusive de statlige, følger trenden. Det generelle ytringsfrihetsklimaet, inklusive en stadig skarpere og mer kritisk dekning av landets vedvarende korrupsjonsproblem, er i bedring. Mediene blir gradvis mer uavhengige.

 

Tross fremgang scorer ikke Angola særlig godt på Freedom Houses (FH) rangeringer. I følge FHs årlige ’Freedom in the World report’ er det marginal fremgang. Den overordnede vurderingen er at Angola fortsatt må regnes som et ufritt land. Siden avkolonialiseringen fra Portugal i 1975 er Angola uavbrutt blitt styrt av ett og samme parti, som tross bedring på en rekke punkter de senere år fortsatt begrenser ulike gruppers frihet og systematisk undertrykker politisk uenighet.

 

Konklusjonene i Mo Ibrahim Foundations ’Index on African Governance’ (IIAG) stemmer godt overens med Transparency Internationals og Freedom Houses. IIAGs 2020-rapport rangerer Angola på 43.-plass blant de 54 afrikanske landene som er vurdert, med andre ord blant de aller dårligste. Landet får den dårligste totalvurderingen i hele det sørlige Afrika. Samtidig krediteres Angola for å være blant hele Afrikas topp tre med hensyn til bedringskurve de siste fem årene.   

 

Korrupsjon, fattigdom og menneskerettigheter

Fredelige, frivillige presidentskifter i frie, demokratiske valg er ingen selvfølge. Men i Angola forventer ingen noe annet: I august 2017, etter 38 år ved makten, lot President José Eduardo dos Santos seg avløse av José Lourenço. De to er fra samme parti, Movimento Popular de Libertação de Angola (MPLA). Som forsvarsminister og visepresident i partiet var Lourenço allerede godt inne i partihierarkiet. Slik sett et trygt valg. Dessuten: Ingen andre partier har noen sinne hatt makten.

 

Ganske snart etter valget så man likevel at den offentlige samtalen om korrupsjon, landets største økonomiske utfordring, ble tydeligere. Det samme gjelder nå hele utviklingsdiskusjonen, der det tradisjonelle lokale fokuset på helt konkrete utfordringer er blitt supplert med oppmerksomhet om styresettutfordringer. Inn mot landets første lokalvalg, som finner sted senere i år, er det gjort klart at det tradisjonelle énmannslederskapet, utnevnt fra sentralt hold slik det er blitt praktisert i hele landet til nå, skal erstattes. Fra nå av er det desentralisering gjennom lokale valg, økt politisk deltakelse og direkte demokrati som gjelder. For folk flest er dette en vel så viktig reform.

 

En tilsvarende tendens til en mer rettferdig tilnærming gjør seg gjeldende på miljøfeltet, der en nasjonal strategi og handlingsplan for bevaring av biodiversitet kobler tematikken til målsettinger om at landets natur- og miljøressurser skal komme fellesskapet til gode og bidra til å utrydde fattigdommen. Mellom linjene kan man lese en dypere erkjennelse av sammenhengene mellom korrupsjon, fattigdom, miljøproblematikk og de vedvarende menneskerettighetsutfordringene.

 

Samtidig sitter forsakelse langt inne. Få er villige til å gi slipp på sine privilegier. Angola har penger nok til å løfte hele befolkningen ut av fattigdom. Men så lenge de nasjonale inntektene fordeles så skjevt og urettferdig som i dag, vil dette ikke skje. Langt fra alle får nødvendig grunnutdanning. Ungdomsledigheten i landet er på om lag 40 prosent. Sett i forhold til størrelsen på landets økonomi, er andelen av landets befolkning som lever fra hånd til munn altfor stor. Sett med menneskerettighetsøyne gir det ytterligere grunn til bekymring at korrelasjonen mellom økonomisk og politisk deltakelse også er høy. En altfor stor andel av befolkningen lever sine liv frikoblet ikke bare fra landets offisielle økonomi, men også fra alle former for politisk liv. Kvinner er over-representert. Økonomisk vanstyre, inklusive grov korrupsjon, er en vesentlig årsak ikke bare til fattigdommen, men også til landets vedvarende menneskerettighetsutfordringer.   

 

Signere, ratifisere – og så?

Sakte, men sikkert har Angola like fullt ratifisert de fleste, men fortsatt ikke alle konvensjonene og tilleggsprotokollene i FNs menneskerettighetssystem. I oktober 2019 ratifiserte landet Torturkonvensjonen, Konvensjonen mot rasediskriminering og tilleggsprotokollen til Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, om avskaffelse av dødsstraff. Ratifikasjonene er fulgt opp med revisjoner av det nasjonale lovverket. Sent i 2019 signerte presidenten en vesentlig forbedret straffelov, som så trådte i kraft tidligere i år. I fjor vedtok landet en nasjonal strategi og handlingsplan for forbedring av menneskerettighets-situasjonen. Man vet altså hvor skoen trykker.

 

Mange land signerer og ratifiserer FN-avtaler over en lav sko. Angola er ikke et slikt land. Landets myndigheter tar prosessen med å ratifisere FNs ulike konvensjoner og tilleggsprotokollene til disse på alvor. Det legges mye arbeid i forberedelsene, og avtaler man forstår at det vil bli spesielt vanskelig å holde ratifiseres ikke. Blant disse er Konvensjonen om beskyttelse mot tvungen forsvinning og Konvensjonen om beskyttelse av migrantarbeideres og deres familiers rettigheter. At nettopp disse avtalene står igjen skyldes trolig at myndighetene vil bringe den faktiske situasjonen mer under kontroll før de forplikter seg. Heller det enn å bli ydmyket i FN. I tillegg indikerer tilnærmingen trolig en ambisjon om å markere seg regionalt, som en mer seriøs internasjonal aktør.   

 

FN-avtale om retur av flyktninger

Mineralforekomstene i nord tiltrekker seg tusenvis av migranter, særlig fra DR Kongo. Ulike velferds- og integreringstiltak og et strammere grep om registrering har likevel kommet til kort. Angola har ikke greid å sette sin egen lov (2015) om rett til asyl- og flyktningstatus ut i livet. Masseutkastelser var vanlig, uten forutgående individuelle vurderinger av hvem som kan ha rett til beskyttelse. Fordi Angolas registreringsprosedyrer aldri har fungert, forble mange av migrantene udokumenterte. Dette fører til at de ofte ble arrestert som illegale. Deres barn ble statsløse.

 

Dette problemkomplekset har Angola fått mye kritikk for. I august 2019 inngikk landets myndigheter en avtale med FNs høykommissær for flyktninger, og med DR Kongo, Angolas naboland i nord, som avtalens tredjepart. Hvert år kommer tusener av migranter fra DR Kongo til Angola. I denne gruppen finnes det ikke noe klart skille mellom flyktninger og økonomiske migranter. De har både push-faktorer i form av konflikt og krig, og pull-faktorer i form av håp om mer inntektsbringende arbeid i et fredelig land. Angola har aldri håndtert denne flyktningstrømmen særlig godt. Så sent som i 2018 ble over en halv million kongolesere kastet ut med tvang. Med den nye avtalen med FN er det håp om at problemet kan løses på en bedre måte.

 

Sivile og politiske rettigheter

Hovedkonklusjonen I FNs ekspertkomités siste gjennomgang (2019) av situasjonen vedrørende sivile og politiske rettigheter i Angola var at det er tegn til bedring. Samtidig ble flere alvorlige forhold trukket fram: Retten til liv står svakt. Håndhevelse av lov og orden følger ikke prinsipper om nødvendighet og proporsjonalitet. Hæren og politiet fortsetter å forårsake alvorlige skader og død. Selv om komitéen vurderer arbeidet med å komme landets korrupsjon til livs som troverdig, er denne kulturen fremdeles utbredt. Komitéen bemerket også som positivt at landets nye straffelov forbyr diskriminering på grunnlag av seksuell orientering. Samtidig er det godt kjent at LHBT-samfunnet i Angola diskrimineres, trues, trakasseres og lever i frykt.

 

FN-gjennomgangen krediterer Angola for tiltak mot diskriminering av funksjonshemmede, men oppfordrer til å vedta en lov om likestilling og ikke-diskriminering. Det nevnes at HIV-positive og AIDS-lidende, mennesker med albinisme, migranter og landets egne urbefolkninger stigmatiseres og diskrimineres. Angolanske myndigheter får kritikk for at mandatet til ombudsmannsordningen for menneskerettigheter er for svakt og at ressursene er for små, for at ordningen ikke har nasjonal dekning, og for at den er ukjent blant folk flest. Menneskerettighetsforkjempere blir stadig truet og trakassert. Flere av dem fengsles, som regel på sviktende juridisk grunnlag.

 

Si hva du vil, mene hva du vil, tro hva du vil?

Økende respekt for ytringsfriheten er blant de viktigste menneskerettighetsfremskrittene. Samtidig holder både lovverk og praksis, med tradisjon for lojalitet og selvsensur, igjen. Arkaiske eierskaps-strukturer er en vesentlig del av årsaken. Tilsynelatende frie og uavhengige medier er eid av menn med nære bånd til MPLA og fremmer knapt et kritisk ord om landets lederskap. Under president Lourenço har i midlertid flere stemmer fått komme til orde og muligheten for kritikk er økt. Uttalelser som kan oppleves som fornærmelser og ærekrenkelser fremført i mediene sorterer fremdeles under landets straffelov, som også gir anledning til å straffe ’misbruk av ytringsfriheten’. I tillegg er forsamlingsfriheten blant rettighetene som brytes aller tydeligst. I etterkant av slike overgrep er undersøkelser, rapportering og eventuell rettslig forfølgelse i regelen utilstrekkelig.

 

Angolas nye lov om religionsutøvelse krever at trossamfunn må ha minst 100.000 medlemmer for å bli offisielt anerkjent. Med en slik anerkjennelse følger muligheter som mindre trossamfunn altså ikke får. Loven rammer landets muslimer spesielt hardt. Ingen muslimske menigheter er registrert. I 2019 ble 39 moskéer stengt, bare i delstaten Lunda Norte. Nord i Angola, der migrasjons-problematikken er størst, er muslimer også overrepresentert blant dem som drives tilbake til DR Kongo. Det foregår altså en viss uformell seleksjon på grunnlag av religiøs tilhørighet. Andre muslimer har forlatt Angola frivillig, fordi de erfarer at det er bedre å være i DR Kongo under Ramadan. Uten tilstrekkelig antall medlemmer gis trossamfunn heller ikke tillatelse til å reise nye gudshus. Dette har rammet Angolas Pinsevenner, som spilte en viktig rolle i gjenreisningen etter borgerkrigen og har ytt vesentlige bidrag til å hjelpe landets fattige helt fram til i dag.

 

Vold og tortur, soningsforhold og migrasjon

Vold i nære relasjoner, spesielt mot kvinner og barn, ble kriminalisert i 2016, men er fortsatt utbredt. Det samme er barnearbeid. Angola har ennå til gode å forby alle former for kjønnsbasert vold, og politiet står selv for en vesentlig del av slike overgrep. Patriarkalske strukturer vedvarer, med barnebruder, flerkoneri, beskyldninger om hekseri mot kvinner og jenter, og omskjæring, også av jenter, til tross for at dette nå er forbudt ved lov. Alt dette innebærer grove overgrep.

 

FNs Menneskerettighetskomité kritiserer Angola også for landets utstrakte bruk av tilfeldig arrest og fengsling, for eksempel av aktivister for Cabindas uavhengighet, og menneskerettighets-forkjempere, som gjerne diffust beskyldes for å ’true rikets sikkerhet’. Rettssikkerheten i landet er svak, og ulikt fordelt mellom fattig og rik. Altfor lange varetektsopphold uten tilgang til advokat eller lege er vanlig. Opphold som varer langt utover idømt tid forekommer også. 

 

Fengslene er overfylte, ikke minst av fanger som venter på å få sine saker for retten. Tilgangen til mat, drikke og nødvendig helsestell er utilstrekkelig, og de sanitære forholdene er så dårlige at de innebærer en betydelig tilleggs-straff. Mange steder soner dømte og ikke-dømte, barn og voksne sammen. Erfaringer fra hele verden tilsier at dette setter barn og andre sårbare fanger i fare. Angola er ikke noe unntak. Rapporter om at politiet og sikkerhetsstyrkene torturerer, spesielt i tilknytning til arrestasjoner, avhør og soning, viser forskjellen mellom lov og virkelighet.

 

Fremskritt i et sammensatt bilde

Bildet av menneskerettighetssituasjonen i Angola er sammensatt. Det omfatter store regionale forskjeller og et bredt spekter av utfordringer. Fattigdom er en sentral årsak til mange av dem. Samtidig ser man viktige fremskritt. Landets eget Justis- og Menneskerettighetsdepartement er dypt inne i en langsiktig og bredt anlagt bevisstgjøring og kompetanseheving. Gjennom ulike opplærings- og undervisningstiltak er den langsiktige ambisjonen å bidra til å styrke hele landets menneskerettighetskultur. Embetsverk og øvrig byråkrati, akademia, sivilsamfunn og media, fagforeninger og andre organisasjoner inviteres fortløpende inn i prosjektets ulike komponenter. Den norske ambassade er departementets partner og finansierer konsulent-tjenestene som inngår i gjennomføringen. Prosjektet har årlige komponenter som finner sted også i Norge.

 

Satsingen på barn og ungdom er ytterligere vitnesbyrd om langsiktigheten i Angolas menneskerettighetsarbeid. Målet er varig endring. Flere tiltak, deriblant innføring av barnetrygd, bevisstgjøring om ernæring og høynet kvalitet i skolen drar alle i samme retning. Mens FNs barnefond og EU støtter deler av dette arbeidet, inngikk Norge og UNDP nylig en samarbeidsavtale med angolanske myndigheter om støtte til yrkesfaglig utdanning og sysselsetting. Hensikten er å redusere negative sosio-økonomiske konsekvenser av Covid-19, gjennom støtte til kunnskaps- og ferdighetsutvikling som i sin tur vil gjøre det lettere spesielt for yngre arbeidssøkere å få jobb.

 

Angola gjør fremgang også i sitt samarbeid med FNs Menneskerettighetsråd. Ratifiseringen av flere av FNs sentrale menneskerettighetskonvensjoner og -protokoller er fulgt opp med mer punktlig, men ikke tilstrekkelig detaljert rapportering. Angola har også signalisert ambisjoner om regionalt lederskap på områder av direkte relevans for menneskerettighetssituasjonen. Dette gjelder både Southern African Development Community (SADC) Defense Inspection og African Union Peace and Security Council. Institusjonene fremmer fred, stabilitet og sikkerhet, og i 2019 overtok Angola lederskapet for begge. Samme år meklet Angola fram en løsning mellom Rwanda og Uganda, der grensen hadde vært stengt og det var frykt for væpnet konflikt. Både EU og USA har ønsket fremskrittene velkommen og uttrykt ønske om å støtte de gode tendensene videre.

 

Kilder: FNs Høykommissariat for Menneskerettigheter, Amnesty International, Human Rights Watch, Transparency International, Freedom House, Mo Ibrahim Foundation, Frontline Defenders, Verdensbanken, div. NOU-er, Norad / Bistandsaktuelt, regjeringen.no og et utvalg avis- og magasinartikler.

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 03.03.2021 15.00.09 Sist oppdatert: 03.03.2021 15.00.09