For et år siden ble landene i G20 enige om et nytt system for håndtering av statlige gjeldskriser. Det nye systemet bidrar med få, om overhodet noen, løsninger til gjeldspolitikkens vedvarende problemer, skriver SLUG – Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk. Her fra G20-møtet i Italia 30. oktober i år. Foto: Massimo Di Vita / Mondadori Portfolio / Sipa USA / NTB

Hva håndtering av gjeldskriser må innebære

KRONIKK: G20s felles rammeverk for håndtering av statlige gjeldskriser bidrar med få, om overhodet noen, løsninger til gjeldspolitikkens vedvarende problemer. Vi bruker derfor anledningen til å tydeliggjøre hvilken gjeldshåndteringsmekanisme verden trenger, skriver SLUG – Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk.

For et år siden ble landene i G20 enige om et nytt system for håndtering av statlige gjeldskriser. Dette var første gang siden HIPC-initiativet at man fikk på plass en ny gjeldshåndteringsmekanisme som gjaldt for flere land samtidig. Nå feirer vi altså ettårsjubileum, men hva vi feirer er uklart. Systemet bidrar med få, om overhodet noen, løsninger til gjeldspolitikkens vedvarende problemer. Vi bruker derfor anledningen til å tydeliggjøre hvilken gjeldshåndteringsmekanisme verden trenger – aktualisert av at Norges nye regjering gjorde det klart i regjeringsplattformen at de vil «støtte opp om etableringen av internasjonale mekanismer for effektiv og rettferdig håndtering av statlige gjeldskriser».

 

Lang rekke mindre vellykkede reformforslag

Helt siden slutten av andre verdenskrig har verdens land diskutert hvordan statlige gjeldskriser kan håndteres på en mer effektiv og regelbunden måte uten å finne gode, bredt omforente løsninger. Fjorårets nyvinning, G20s felles rammeverk for håndtering av statlige gjeldskriser, er dermed det siste i en lang rekke forsøk på å besvare spørsmålet: Hva skal skje når et land ikke lenger kan betale sin gjeld? Svaret var lenge at kriserammede land selv måtte bære byrden av å rydde opp, og det er det beklageligvis fortsatt.

G20s rammeverk legger opp til at land i betalingsvansker kan søke om hjelp til å gjenopprette en bærekraftig gjeldssituasjon. Det er imidlertid bare lavinntektsland som kan søke. Om søknaden blir godkjent, opprettes det en komite bestående av landets viktigste kreditorer. Dette har vist seg å være en vanskelig og tidkrevende prosess, langt på vei fordi rammeverket står uten verktøy til å sikre deltakelse fra kreditorer utenfor G20 og Parisklubben. Når private kreditorer holder en stadig større andel av landenes statsgjeld, er det klart dette utgjør en sentral svakhet ved systemet.

Når en kreditorkomite er etablert, skal det kriserammede landet sammen med sine statlige kreditorer finne en løsning på landets betalingsproblemer. Etter at man har kommet til enighet er landet forpliktet til å søke hjelp fra sine øvrige kreditorer på «minst like gode vilkår». Prinsippet, kalt comparability of treatment, er ment å sikre deltakelse fra alle kreditorer, men lemper i realiteten byrden over på det kriserammede landet. Med begrensa ressurser og få verktøy til å presse sine kreditorer, er det vanskelig å se hvordan dette skal sikre en effektiv og rettferdig håndtering av statlige gjeldskriser.

 

Hva effektiv og rettferdig egentlig betyr

Kun tre land har så langt søkt om hjelp gjennom G20s rammeverk. Prosessen er ikke ved veis ende for noen av dem. Mens noen hevder at dette gjør det vanskelig å komme med endelige konklusjoner om hvordan systemet fungerer, signaliserer tregheten i seg selv noe viktig: Rammeverket gir ingen effektive løsninger på gjeldskriser. På denne måten verner det heller ikke om menneskerettighetene i de aktuelle landene. Vi vet at når gjeldskriser trekker ut i tid er det befolkningen som bærer den største kostnaden. Dette tyder på at rammeverket heller ikke bidrar til rettferdige løsninger på statlige gjeldskriser.

For å kunne regnes som effektiv, må en gjeldshåndteringsmekanisme evne å samle alle berørte parter ved samme forhandlingsbord samt sikre deltakelse fra private utlånere. G20s rammeverk gjør ingen av delene. Mekanismen må også bidra til raske løsninger, noe rammeverket heller ikke gjør.

For å kunne regnes som rettferdig, må en mekanisme ha mandat og tilstrekkelige ressurser til å sørge for at byrder og ulemper fordeles rettferdig mellom forhandlingens ulike parter. Dette innebærer å kunne stille alle relevante parter til ansvar for sitt bidrag til krisen. G20s rammeverk er etablert og styrt av kreditorer som selv har en økonomisk interesse av å lempe kostnadene over på låntaker. Historisk er dette også ofte det som har skjedd. Dét til tross for at uansvarlige långivere i stor grad har bidratt til de ikke-bærekraftige gjeldssituasjonene.

I tillegg må menneskelig verdighet og velferd settes i sentrum for krisehåndteringen, et poeng FNs uavhengige ekspert på gjeld og menneskerettigheter understreket i sin nyeste rapport. I rapporten heter det at ingen reform av den internasjonale gjeldsarkitekturen kan regnes som rettferdig så lenge den muliggjør at utlåners krav om tilbakebetaling prioriteres over menneskerettighetene – en realitet for mange land. Det pekes på at dagens løsninger, deriblant G20s rammeverk, feiler i å snu denne trenden.

Dersom Norges nye regjering skal støtte etableringen av en mekanisme som sikrer effektiv og rettferdig håndtering av statlige gjeldskriser, trengs et retningsskifte i norsk gjeldspolitikk. Sist Arbeiderpartiet og Senterpartiet satt i regjering, jobbet de for å finne en multilateral løsning innenfor FN-systemet. Denne har i seg å løse overnevnte problemer, og er det sporet Tvinnereim, Støre og Vedum igjen må føre norsk gjeldspolitikk tilbake på.

Mening

For å kunne regnes som effektiv, må en gjeldshåndteringsmekanisme evne å samle alle berørte parter ved samme forhandlingsbord samt sikre deltakelse fra private utlånere. G20s rammeverk gjør ingen av delene.

Amalie Ramslien Næss
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 23.11.2021 12.54.09 Sist oppdatert: 23.11.2021 12.54.09