Arbeidet for å bekjempe fattigdom i utviklingsland, risikerer å bli presset ut for å dekke behovet for å finansiere felles utfordringer. Derfor må alle bidra til å løse disse utfordringene, skriver avtroppende utviklingsminister Dag-Inge Ulstein. Her er han under et feltbesøk i i Um Rakuba i Sudan i august  i år. Foto: Utenriksdepartementet. 

Regningen for globale fellesgoder må ikke skyves til verdens fattigste

MENINGER: Norges og andre rike lands egeninteresse i å redusere klimautslippene, bygge opp en sterkere internasjonal pandemiberedskap og finansiere andre globale utfordringer, er åpenbar. Like åpenbart er det nødvendig at alle land bidrar med ressurser til disse felles, globale oppgavene, skriver utviklingsminister Dag-Inge Ulstein.

I dag er det en klar tendens til at rike land henter pengene til globale fellesgoder, gjennom å kutte i tradisjonell utviklingshjelp og fattigdomsbekjempelse. Det er verken rettferdig, effektivt eller bærekraftig.

Satt på spissen blir det jenta i Malawi som ikke får skolegang og familien i Niger som ikke har mat på bordet, som betaler prisen for å nå klimamål og finansiere medisinsk forskning. Arbeidet for å bekjempe fattigdom i utviklingsland, risikerer å bli presset ut for å dekke behovet for å finansiere felles utfordringer.

På den andre siden er det de fattigste som rammes hardest av klimaendringene, gjennom ekstremvær, feilslåtte avlinger og matmangel. Klimaendringene er blitt kalt «den store utviklingsødeleggeren, og noen vil argumentere for at investeringer i utslippsreduksjoner er god utviklingspolitikk nærmest uansett hvor de gjøres.

Direktoratet for utviklingssamarbeid, Norad, ga denne uken ut en viktig og interessant rapport kalt «Bistand og globale investeringer: Neste steg for utviklingssamarbeidet». Rapporten bidrar til å løfte debatten rundt investeringer i globale fellesgoder.

Her påpekes det blant annet at vi med dagens modell, der både tradisjonell fattigdomsbekjempelse og globale fellesgoder i stor grad finansieres fra det samme begrensede utviklingsbudsjettet, står i fare for verken å finansiere tradisjonell fattigdomsbekjempelse eller globale fellesgoder på den mest effektive måten.

Dette er en viktig debatt for utformingen av utviklingspolitikken framover, med en rekke dilemmaer. Jeg vil trekke fram tre hovedgrep fra regjeringen de siste årene som jeg tror gir en retning for de løsningene vi trenger.

 

Investeringer ut over bistandsprosenten og katalytisk bistand

Det vil kreve enorme investeringer, langt mer enn det som er mulig å hente fra rike lands bistandsbudsjett, å finansiere det globale grønne skiftet og overgang til fornybare energikilder. En slik overgang til mer bærekraftige samfunn krever at «de store pengene» settes i arbeid, gjennom private investeringer og nasjonal resursmobilisering i utviklingslandene selv.

Derfor har regjeringen prioritert satsinger på fornybar energi som kan forløse investeringer fra andre hold, og ikke baserer seg på bistand alene. Et eksempel er garantiordningen for investeringer i fornybar energi, som administreres av Norad. Her brukes bistandspenger til å redusere risikoen for private selskaper når de investerer i fornybar energi i utviklingsland.  Garantiene tar ned terskelen for å gå inn i disse nye markedene, og kan potensielt forløse betydelig privat kapital til fornybar energi.

Et annet eksempel er etableringen av klimainvesteringsfondet som KrF fikk gjennomslag for i regjeringen. Fondet skal redusere bruken av kull og bygging av nye kullkraftverk i lav og mellominntektsland, gjennom  målrettete investeringer i fornybar energi. I neste års budsjett legger regjeringen inn 2 milliarder kroner til dette fondet, som skal økes til 10 milliarder kroner i løpet av de neste 5 årene.

I følge beregninger vil dette forløse opp mot 100 milliarder kroner til fornybarinvesteringer i  form av privat- og lånekapital.

Mesteparten av midlene til klimafondet hentes utenfor den såkalte «bistandsprosenten». Det bygger på forståelsen av at dette er investeringer i globale fellesgoder, som er like mye i vår egen interesse som et grep for å bekjempe fattigdom i utviklingsland. På samme måte har Norges helseministertatt et større ansvar for investeringer i vaksineutviklingsmekanismen CEPI og i finansieringen av Verdens helseorganisasjon over sine budsjetter.

Det handler om at investeringer i den globale helseberedskapen er så grunnleggende viktig for Norge, slik også koronapandemien har vist oss, at det bør finansieres fra andre poster enn bistandsbudsjettet.

 

Tredobling av bistand til klimatilpasning

I Parisavtalen forpliktet Norge seg til å både investere i utslippsreduksjoner og til klimatilpasning i områder som er spesielt hardt rammet av klimaendringer. Der tiltak for å få ned utslipp vil ha en klar egeninteresse knyttet til seg, vil tilpasningstiltak gjerne være mer direkte knyttet til fattigdomsbekjempelse og kampen mot sult og underernæring.

Innsatsen skal, ifølge Parisavtalen, være balansert mellom utslippsreduksjoner og klimatilpasning. Denne balansen har Norge lenge vært blant de dårligste på, og tilpasningstiltak har vært underprioritert. Dette har imidlertid endret seg de siste årene. Klimatilpasning og sultbekjempelse har blitt en hovedsatsing i utviklingspolitikken. Andelen som går til klimatilpasning øker, og regjeringen legger i budsjettet for neste år opp til en tredobling av bistanden til klimatilpasning i fattige land.

 

Økt fattigdomsorientering og sårbare grupper

I tillegg til at vi bruker bistandspengene til å mobilisere private investeringer, finansierer mer av de globale fellesgodene utenfor bistandsprosenten og prioriterer klimatilpasning innenfor klimabistanden, har regjeringen de siste årene styrket prioriteringen innen utviklingspolitikken. Vi har rettet mer av bistanden inn mot de aller fattigste landene og de mest sårbare og utsatte gruppene.

Det innebærer mer til Afrika sør for Sahara og et gjennomgående fokus på grupper som er særlig sårbare. For eksempel er arbeidet mot skadelige skikker som barneekteskap, kjønnslemlestelse og preferanse for sønner (også kalt gendercide) trappet opp. Det samme er arbeidet for inkludering av personer med funksjonsnedsettelser. Ikke minst har regjeringen startet opp et eget bistandsprogram mot moderne slaveri.

Pandemien har vist at nettopp i krisetider blir bistandsmidler enda viktigere for de fattigste landene og mest utsatte gruppene, i og med at andre finansieringsstrømmer uteblir.

Et tydelig fokus på bærekraftsmålenes prinsipp om at ingen skal utelates, er viktig for å sikre at utviklingsressursene fortsatt skal gå til de som trenger det mest.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 01.10.2021 11.54.29 Sist oppdatert: 01.10.2021 11.54.29