Oxford-økonomen Kate Raworth deltok også på onsdagens Noradkonferanse. Hun har utviklet det som kalles Smultringøkonomi, eller Doughnut economics.

En ny måte å tenke økonomi? Fra vekst til smultring?

MENINGER: I en tid med svært omfattende globale kriser, hvorav korona- og miljøkrisa er blant de mest framtredende, blir spørsmålet ‘hva er egentlig utvikling?’ særlig aktuelt.

Av Julie Rødje Sist oppdatert: 28.01.2021

Det går likevel ikke mange sekunder før økonomi blir sentrum av samtalen. Under andre del av Norad-konferansen denne uka ble også dette sentralt. Rart er det ikke.

Debatten om hvor stor andel av norsk BNP som skal gå til bistand ruller rundt hvert statsbudsjett, vilkår for næringsliv til å investere i særlig fattige land løftes stadig og det foreligger en nærmest indoktrinert forståelse om at utvikling, jo det betyr økonomisk vekst.

Den anerkjente økonomen Kate Raworth deltok også på dagens konferanse. Hun stilte også spørsmålet om hva utvikling egentlig er.

 

En ny måte å tenke økonomi

Ifølge henne kan vi ikke skille mellom såkalte utviklingsland og allerede utviklede land. Grunnen er enkel - vi har alle et langt stykke å gå for å kunne skape de samfunnene verden trenger. I hennes forklaring står også økonomien i sentum, men det handler om at vi må omstrukturere hvordan vi tenker om, forholder oss til, og ser på økonomien.

 

 

 

Smultringøkonomi (Doughnut economics), et begrep som Raworth selv har utviklet, er et teoretisk rammeverk for å omstrukturere det økonomiske systemet vi har i dag – et system som har skapt sosiale og økologiske kriser. De økologiske tålegrensene til jorda visualiseres som ytterpunkter i en sirkel for hva menneskelig aktivitet kan gjøre før vi når vippepunktene, mens sosial bærekraft vises i smultringens indre sirkel. Den sosiale bærekraften handler om å ivareta menneskerettigheter og fundamentale sosiale behov for anstendige gode liv. Det oppnås ved å holde seg inne i smultringen, uten å legge press på ytterpunktene.

En rekke byer, og stater, i verden har startet prosessen med å ta i bruk smultringen, og ved hjelp av en rekke verktøy endret sin økonomiske styring i tråd med modellen. Mens verden var i koronasjokk i april i fjor, fant blant annet Amsterdam en metode for å føre en helhetlig politisk styring. En styring som ikke skal føre oss tilbake til den gamle normalen, men føre oss videre på en ny, sosialt og miljømessig bærekraftig kurs.

Et av de sentrale poengene til Raworth er hennes oppgjør med tanken om behovet for evig økonomisk vekst. Økonomisk vekst gir oss et svært ufullstendig bilde av hvor gode liv mennesker har, sier ingenting om fordelingen av ressursene - og attpåtil har økonomisk vekst og globale miljøødeleggelser hengt uløselig sammen gjennom hele historien. Målet er så enkelt som det er vanskelig - å sikre det sosiale livsgrunnlaget for alle mennesker, samtidig som vi holder oss innenfor planetens tålegrenser.

 

På tide å bli vekstagnostiker?

Gjennom debattene som fulgte etter Raworths innledning, ble smultringen tatt opp av flere panelister. Dessverre viser det seg, igjen, at narrativet om at vi trenger økonomisk vekst, sitter så sterkt i flere, at det tas med inn i forståelsen av smultringøkonomi. Det er i dag store diskusjoner om grønn versus grå vekst. Men i dette legges det et urettmessig premiss - at vi må ha vekst. At noen mennesker og samfunn behøver en vekst er det liten tvil om. Men at verdensøkonomien trenger en vekst, er en dyp misforståelse. Som Raworth sier; vi må bli vekstagnostikere. Våre handlinger og beslutninger må ikke tas på bakgrunn av økonomien, men med tanke på det beste for mennesker og miljø.

Derfor kan vi heller ikke se på norsk bistands- og utviklingspolitikk som noe som er frakoblet slike sammenhenger. Som korona- og miljøkrisa også er så gode eksempler på, er verden uløselig tett sammenknytta. Norges petroleumspolitikk påvirker de globale klimagassutslippene, og vår våpeneksport dreper mennesker i krig. Vi gir bistand til å bevare regnskogen, samtidig forhandler regjeringa om en ny handelsavtale med Brasil som vil føre til økt avskoging.

Vi gir med én hånd, og vi tar med en annen. Hvorfor? Fordi vi ofte tenker bistand på ett felt, mens vi tenker økonomisk vekst og lønnsomhet på alle andre.

Skal vi bidra til at alle land, oss selv inkludert, blir ‘utvikla’ og med det fører en helhetlig politikk og økonomisk styring som løfter mennesker opp av fattigdom, sikrer alle tilgang på nok og næringsrik mat, god helse og utdanning, kutter klimagassutslipp og bevarer naturen, må vi gjennom en større omstrukturering. Å ta i bruk Raworth sin smultring er første steget i en slik retning. Men da må vi bruke den slik den er ment, som et helhetlig verktøy. Vi har hatt nok grønnvasking, jeg orker heller ikke å se på enda en runde med smultringvasking.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 28.01.2021 08.38.59 Sist oppdatert: 28.01.2021 08.38.59