Copyright © fotograf  Etiopia, NLM, Helse

Norsk bistand må prioritere å nå de meste sårbare gruppene - her gravide kvinner langt ute på landsbygda i Etiopia. Foto: Jan Speed

Norsk bistand, samstemthet og returavtaler

MENINGER: Et hett tema på slutten av mandagens partilederdebatt var den kritiske situasjonen i Afghanistan og Kabul. Her påpekte flere partier hvor usolidarisk tvangsreturavtalene Norge har med Afghanistan er. Det ingen fokuserte på, derimot, var hvordan norsk bistand aktivt har blitt anvendt for å tilrettelegge for og legitimere flere returavtaler. 

En forutsetning for at verden skal lykkes i å nå bærekraftsmålene er at det føres en samstemt politikk for utvikling. Vi må sikre at vi ikke gir med den ene hånda, samtidig som vi tar med den andre. I senere år ser vi dessverre flere trekk ved Norges utviklingspolitikk som fremmer det motsatte: norsk bistand blir også brukt for å fremme norske egeninteresser. 

 

Tvangsreturavtaler

Norges tvangsreturavtaler er i seg selv svært alvorlige, og særlig returavtalen med Afghanistan. FN har sterkt frarådet Norge å returnere asylsøkere til Afghanistan de siste fem årene, ettersom landet ikke kunne bli betraktet som trygt nok. Dette har Norge ignorert. Norge har holdt fast på at nettopp Kabul var en sikker nok plass, til tross for at områder rundt har vært svært farlige. 

Noe som gjør disse tvangsreturavtalene enda verre er at norsk bistand har blitt brukt som et middel for å sikre flere avtaler. Et eksempel på dette er “gulrota” tidligere justisminister Wara ga til Etiopia i forkant av en returavtale i 2019. Dette begrenser seg heller ikke til Solberg-regjeringa og FrP, dessverre. Samtlige regjeringserklæringer de tre siste stortingsperiodene, helt tilbake til Stoltenberg II, har vært tydelige på at de ønsker å bruke norske bistandspenger for å sikre flere returavtaler. Dette er en absurd dreining som må snus. 

 

Styrt av egeninteresser

Dette er heller ikke det eneste eksempelet på hvordan norske egeninteresser har fått styre norsk bistand. Norske næringslivsinteresser har også fått satt premisser for utviklingspolitikken. Dybden i dette blir fremhevet i Stortingsmelding nr. 24 “Felles ansvar for felles framtid” fra 2017 - en stortingsmelding som har lagt grunnlaget for norsk utviklingspolitikk siden. Her er regjeringa tydelig på at norsk næringsliv skal dra nytte av norsk bistand, der næringslivsinteresser skal være en faktor i hvilke land Norge skal gi bistand til.

Dette viser er tydelig brudd med tidligere prioriteringer av partnerland. Ironisk nok er dette også en Stortingsmelding som diskuterer hvordan vi skal oppnå bærekraftsmålene, og som fremhever nettopp samstemt politikk for utvikling som vesentlig for å oppnå dette.

For å oppnå en rettferdig og bærekraftig verden må Norge føre en helhetlig og samstemt politikk. Et minstekrav for å sikre dette er at bistanden ikke blir brukt som et middel for å sikre norske egeninteresser alene. For at Norge skal ta sitt rettferdige ansvar må den neste regjeringserklæringa vise til en utviklingspolitikk med prioriteringer som når marginaliserte og sårbare grupper, og samtidig inkludere tiltak som sikrer at Norge fører en samstemt politikk for utvikling - ikke for den norske egeninteressen.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 20.08.2021 08.41.34 Sist oppdatert: 20.08.2021 08.41.34