Theint Mon Soe / Zuma Press / NTB  zselect, zlast24, demonstrators, burma, for, phones, demo, zwire, civil, demonstrator, cellphone, national, surgical, smartphones, military, d'etat, rally, mask, facial, ZUMA, zagency, nld, assk, league, mobile, myanmar, coup, burmese, masks, protest, lighting, pro, facemasks, protester, TMSOEREVD36-06.jpg, democracy, zumapress.com, face, protesters, disobedience, phone, light, campaign, protective, 20210313_zaa_s197_094.jpg, demonstration, Press

Et diktatur-trett folk står nå samlet på tvers av etniske og religiøse skillelinjer, skriver Klo Kwe Moo Kham i et svar til Erik Solheim. Foto: Theint Mon Soe / Zuma / NTB

Lytt til folket, Erik Solheim

Hvis ikke Norge hadde fått sin selvstendighet i 1905, ville Erik Solheim godtatt å leve med nok poteter på bordet og tilgang til 4G? spør Klo Kwe Moo Kham. Masterstudenten ved UIO er sterkt kritisk til den tidligere utviklingsministerens «løsning» på krisen i Myanmar.

Sist oppdatert: 17.03.2021

Erik Solheim oppfordrer, i en kronikk publisert i Bistandsaktuelt, norske myndigheter til å opprettholde en dialog med kuppmakerne i Myanmar:

«Ønsker vi å hjelpe Myanmar tilbake til sivilt styre, er det første skrittet å forstå landet og hvorfor militæret er blitt den dominerende institusjonen», skriver Solheim – og viser med all tydelighet at han selv ikke forstår det «komplekse landet» han anklager andre for å ikke forstå.

Hvem har sagt til den tidligere utviklingsministeren at folket i Myanmar vil tilbake til «et sivilt styre» som aldri var ment å bli helt sivilt? Et diktatur-trett folk står nå mer samlet enn noen gang, på tvers av etniske og religiøse skillelinjer.

Folket i Myanmar vil ha reelle endringer.

Men Solheim viser ingen interesse for å høre hva folket vil, og sammen med dem, prøve å finne ut hvordan utenlandske aktører kan bidra til å oppnå det. Han har allerede sin løsning. Det er en høyst arrogant og nykolonial holdning.

 

Overforenklinger

Før vi ser på Solheims løsning, la oss se på hans analyse:

På den ene side, ved hjelp av elitistiske burmesiske venner, som historikeren Thant Myint-U, tegner han et bilde av det burmesiske militæret som en «beskytter» av Myanmars suverenitet, en organisasjon som ble sterk fordi den etniske kompleksiteten truet landets eksistens.

Denne forståelsen er helt i tråd med militærets selvbilde og rettferdiggjør deres langvarige grep om makten. Men den er naturligvis helt feil.

På den andre side, tegner Solheim et bilde av etniske grupper som passive, nesten krigselskende, «narkobaroner», og de «fattigste bøndene i utkanten av landet», som ifølge ham, og av ukjent grunn, ikke kan være en del av «drivkraften for åpning av Myanmar». Han nevner ikke en eneste gang at etniske minoriteters kan ha en rolle i den nåværende kampen for demokrati og fred. Skal minst en tredjedel av 53 millioner mennesker ikke få sagt noe om egen framtid?

Skal disse igjen bli ignorert og i beste fall bli snakket til heller enn med, slik de har blitt behandlet av både kolonimakter og postkoloniale regimer i tiår etter tiår?

Heller ikke nødvendigheten av en politisk avtale eller føderalisme for å løse de etniske konfliktene blir nevnt. Dette er ille. Mener Solheim at det var feil at etniske grupper – som hver har sine egne språk, tradisjoner, og kulturer, som stort sett levde for seg selv før de europeiske kolonistene kom og utnyttet dem – krevde sin rett til selv-bestemmelse etter at koloniherrene dro?

Hvis ikke Norge hadde fått selvstendighet i 1905, ville Solheim godtatt å leve under et forent og suverent Sverige? Med nok poteter på bordet, tak over holdet, og tilgang til 4G, ville han godtatt at hans barn blir «forsvensket» språklig og kulturelt, og at Sverige overtar den norske oljerikdommen? Hvis hans egen familie ble terrorisert av militæret, ville han nikket hvis en burmesisk politiker mente at det var til hans eget beste å legge sympatien hos de militære?

Etniske minoriteter har måttet godta å leve i et europeisk-designet Myanmar, men skal en europeer også i 2021 fortelle hva slags demokrati som bør etterstrebes? Alle innspill til løsninger verdsettes, men forutsetningen er at man har evne og vilje til å lytte til dem som er berørt. Fra mitt ståsted, virker det som om at Solheim er mest opptatt av å lytte til de som undertrykker, ikke de som undertrykkes.

 

Solheims løsning

Basert på hans overforenklete analyse av konfliktene i Myanmar, argumenterer Solheim for en «løsning» som skal fikse alle problemer (inkludert demokrati, fred, og fattigdom), nemlig økonomisk utvikling. Han feirer Telenor som om det norske selskapet nå har brakt Myanmar til himmelen, og argumenterer for mer utenlandsk investeringer, samt at Norge og vestlige aktører bør følge det gode eksemplet til de regionale nabolandene (Kina, Japan, India, og ASEAN-landene).

Disse landene «kjenner Myanmar best», argumenterer Solheim, som fremhever at de ikke støtter boikott, men investering, og at dette er noe Norge bør lære av.

Men hvor mange av de nevnte regionale aktører er interesserte i annet enn egne økonomisk interesser? Så lenge det er stabilitet, som muliggjør økonomiske aktiviteter, bryr disse seg fint lite om hvorvidt Myanmar er et halv-demokrati, et halv-diktatur eller en uavklart fredsprosess.

Er dette virkelig en Myanmarpolitikk «fredsnasjonen Norge» bør føre?

Skal Norge definere stabilitet og utvikling som Myanmars viktigste mål, når folket selv kjemper for frihet, rettferdighet, demokrati – og fred?

Burde ikke en tidligere norsk utviklingsminister lytte til folket i Myanmar før han eller hun bastant uttrykker seg? Eller ville det vært i konflikt med norske interesser?

Utvikling er selvfølgelig fint. Telenor har unektelig spilt og fortsetter å spille en viktig rolle. Men det er farlig, slik Solheim gjør, å skape falske forhåpninger om at økonomisk utvikling vil produsere et demokratisk, fredelig, og velstående Myanmar. Så lenge det burmesiske militæret, som Solheim tydeligvis fortsatt har en tro på, sitter ved makten, vil ingen av disse edle idealene kunne bli oppnådd.

Dersom en stemme fra karenfolket i det hele tatt betyr noe i den norske Myanmar-debatten, vil jeg si følgende: Konfliktene er politiske i sin natur og kan derfor ikke løses gjennom snevre utviklingsløsninger. Det som nå kreves er en politisk avtale som garanterer etniske gruppers medbestemmelse, inkludert rett til å representere sitt folk, og bestemme over sine territorier og naturressurser.

En politisk avtale bør være den første prioritering, ikke økonomisk utvikling. Men den er umulig å oppnå, fordi militæret ikke vil ha noen avtale. Derfor bør Norge tenke nytt, ikke henfalle til gammelt politisk tankegods.

 

Hva nå, fredsnasjonen Norge?

Det siste tiåret – med demokratisering og fredsbygging, som Norge har vært så ivrig etter å støtte – har vist få resultater. Kuppet innebærer at den militær-ledede demokratiseringsprosessen er over. Fredsprosessen, som aldri hadde reell fred som mål, står nå overfor en usikker framtid.

Og «post-konflikt landet», slik Myanmar ble omtalt i en norsk stortingsmelding, har aldri betydd noe i nærheten av «post-lidelse» for store deler av befolkningen. Skal Norge fortsatt beholde bildet av militæret som «beskytteren», snakke med dem, i stedet for å stå med folket og finne nye løsninger?

Folket vet hva de vil ha og hvordan de kan få det, og de trenger internasjonal støtte. Hvis Solheim – og andre likesinnede «patronizing white messiahs», som Bertil Lintner så presist beskriver de som fortsetter å snakke om «en forsoningsretorikk, mens unge demonstranter henrettes i gatene – vil gjøre noe godt for Myanmar, må det første steget være å lytte til folket.

Man kan ikke fortsette å «forstå» militæret. Og hvilken vei norske myndigheter nå velger, vil avgjøre ettermælet til Norge som en fredsnasjon.

Mening

Ved hjelp av elitistiske burmesiske venner, som historikeren Thant Myint-U, tegner Solheim et bilde av det burmesiske militæret som en «beskytter» av Myanmars suverenitet

Publisert: 17.03.2021 13.55.55 Sist oppdatert: 17.03.2021 13.55.55