Den nye OECD-avtalen ser ut til å gjøre en allerede dyp tillitskrise enda dypere. For å gjenreise tilliten, og komme nærmere skatteregler som kan komme alle land til gode, må arbeidet koordineres av FN, skriver Julie Kristine Wood. Her fra et ministerrådsmøte i OECD i Paris, Frankrike, 06. oktober i år. Foto: Patrick Semansky / Pool / Reuters / NTB

Fortsatt stor ubalanse i skattefordeling

KRONIKK: Den nye OECD-avtalen gir først og fremst skatteinntekter til allerede rike land. Avtalen har alvorlige svakheter, og er langt fra tilstrekkelig til å gjenreise tilliten til skattesystemet, skriver Julie Kristine Wood.

På G20-møte 30 – 31. oktober godkjente verdens tjue rikeste land planen for et nytt globalt skattesystem, som er utviklet i regi av OECD. Det historisk at en stor del av verdens land er blitt enige om hvordan multinasjonale selskap skal skattlegges, men detaljene avslører at få land vil tjene på avtalen. 

Avtalen består av to deler. Den første (pillar 1) inneholder nye regler for hvilke land som skal få skatterett over et multinasjonalt selskap. Den andre (pillar 2) handler å sikre at selskapene skatter et visst minimum, noe som vil stoppe kappløpet mot bunnen av selskapsskattesatsene. Begge har alvorlige svakheter og er langt fra tilstrekkelig for å gjenreise tilliten til skattesystemet.

 

Pillar en: Nye regler for beskatningsrett

I denne nye metoden for å fordele rett til beskatning, får landene der selskapene har store salgsinntekter – såkalte markedsjurisdiksjoner – mer rettigheter. Dette på bekostning av land som står for produksjon og ansatte.

Skattereglene i pillar 1 vil kun gjelde for de aller største selskapene, med global omsetning på over 20 milliarder euro. Og av disse, kun de aller mest lønnsomme, altså med global driftsmargin på 10 prosent eller mer. Dette vil ekskludere selskaper som Amazon, som har en driftsmargin på 6 prosent. Samlet vil de nye skattereglene gjelde for svært få. Oxfam har estimert at totaltallet kun blir 69 multinasjonale selskaper.

Det er kun en liten andel av totaloverskuddet som faller inn under de nye reglene, en såkalt superprofitt. Og det er igjen kun 25 prosent av denne superprofitten som skal skattes. Utviklingsland lyktes ikke med å få hele overskuddet innlemmet, og når dette kravet falt, lyktes de heller ikke med å få økt superprofittandelen til mer enn 25 prosent.

Selskapene må tjene over en terskelverdi i et land, eller en jurisdiksjon, for at landet skal være med å konkurrere om å skattlegge dette overskuddet. Etter press fra utviklingsland ble denne terskelverdien nedjustert noe for å sikre at små land også får inntekter.

Landene har gått med på å avskaffe nasjonale digitalskatter når pillar 1 innføres. Beregninger gjort for England viser at land med slike skatter vil tape på å innføre de nye OECD-reglene.

 

Pillar to: Minimumsskatt

En global minstesats skal sikre at multinasjonale selskap betaler minst 15 prosent i skatt i alle land de opererer i. Dette er ment til å stoppe et globalt kappløp mot bunnen, der land underbyr hverandre for å tiltrekke seg internasjonale investeringer.

Det er et viktig tiltak, da selskapsskatten globalt i snitt er halvert de siste 30 årene. 15 prosent ligger imidlertid på nivå med flere skatteparadis. Selskapsskatten er på 22 prosent i Norge og over 30 prosent i flere utviklingsland. Altså kan vi vente et videre kappløp mot bunnen ned mot 15 prosent.

Skatteparadiset Irland sa seg fornøyd med avtalen i en pressemelding, fordi de lyktes i å fjerne ordet «minst» fra «minst 15 prosent». Utviklingsland vant ikke frem med sitt krav om minst 20 prosent.

Videre er det landene som huser hovedkontorene, som skal ha rett til å hente inn de resterende prosentene, hvis datterselskapet deres skatter under 15 prosent i et annet land. Dette gir større skattefordeler til allerede rike land. Beregninger fra TaxWatch UK viser blant annet at det først og fremst er USA, som huser mange multinasjonale selskap, som vil tjene stort på avtalen.

 

Forverrer eksisterende tillitskrise

OECDs prosjekt mot uthuling av skattegrunnlag og overskuddsflytting (BEPS) lovet å gjenreise tilliten til det internasjonale skattesystemet og gi land større inntekter ved å være mer treffsikkert mot de største selskapene. Avtalen som ligger på bordet ser derimot ut til å gjøre en allerede dyp tillitskrise enda dypere. Verdens rikeste land har sittet ved roret i forhandlingene, og skatteparadiser har fått store gjennomslag.

I den nye avtalen får landene der selskapene har hovedkontor, og store salgsinntekter mest. Land som står for produksjon og ansatte får minst. Den retter ikke opp i den store ubalansen mellom rike og fattige land i hvem som har skatteretten over multinasjonale selskaper.

OECD skryter av at 139 land og jurisdiksjoner, som representerer mer enn 90 prosent av det globale bruttonasjonalproduktet, har signert avtalen, men disse tallene viser ikke hele sannheten. Tar man bort de som ikke er land (jurisdiksjoner, typisk skatteparadis som andre land har råderett over) er tallet 123. Til sammenligning er over 190 stater representert i FN. Dessuten har fire land, som er med i OECDs «inkluderende rammeverk» aktivt sagt nei til avtalen: Kenya, Nigeria, Pakistan og Sri Lanka. Disse har totalt sett en halv milliard innbyggere.

For å gjenreise tilliten, og komme nærmere skatteregler som kan komme alle land til gode, må arbeidet koordineres av FN. 30 organisasjoner i Norge har tatt til orde en egen skattekonvensjon i FN.

Mening

Den nye avtalen retter ikke opp i den store ubalansen mellom rike og fattige land i hvem som har skatteretten over multinasjonale selskaper.

Julie Kristine Wood
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 09.11.2021 07.06.34 Sist oppdatert: 09.11.2021 07.06.34