Tove Gravdal påpeker at i boken «\Do-Gooders at the End of Aid brukes den strenge innvandringspolitikken i Norge og Danmark som illustrasjon på spagaten mellom god og ikke-god. Bildet er fra 2015 da migranter og asylsøkere kom inn i Norge ved Storskog grensestasjon utenfor Kirkenes. En mann triller en liten jente over grensen fra Russland til Norge på en sykkel uten luft i dekkene. På norsk siden ble han møtt av norsk politi.  Russiske regler forbyr å passere grensen til fots. Man må ha et kjøretøy. På russisk side aksepteres sykler som kjøretøy. Arkivfoto: Tore Meek / NTB

Typisk skandinavisk å være god

KOMMENTAR: Det er typisk skandinavisk å være god. Men når et knippe forskere ser på hvordan nasjonale selvbilder og realiteter spriker, blir det litt mye selvpisking.

Øvelsen er spennende: Ta for deg fenomenet nasjonsbygging og små staters mulighet til å skaffe seg et globalt renommé, og se hva Norge, Sverige og Danmark har gjort: Ved hjelp av mye bistand, fredsmegling, miljøinnsats og høyprofilert forsvar for menneskerettighetene har de bygget opp en merkevare som gjør dem langt mer synlige globalt enn innbyggertall og geografisk beliggenhet skulle tilsi. Merkevaren er også brukt til å skape et nasjonalt selvbilde som fremmer sjelefreden: Det gjør godt for skandinaven å vite at hen er god.

I boken «Do-Gooders at the End of Aid. Scandinavian Humanitarianism in the Twenty-First Century» begår ti forskere nettopp denne øvelsen. Boken er redigert av to forskere ved Universitetet i Oslo, Kristian Bjørkdahl og Antoine de Bengy Puyvallée, og den springer ut av et forskningsprosjekt om nasjonal merkevarebygging som har pågått ved UiO i fem år. Boken handler først og fremst om en spagat, sa Bjørkdahl da den ble lansert i Oslo torsdag. Denne spagaten består i å være god på den ene siden og på den andre siden å ivareta egne interesser, ifølge Bjørkdahl.

 

Unødig motsetning

Allerede her butter det litt. Er det virkelig slik at man blir slem og egoistisk av å ivareta egne interesser? Og hva består forresten disse interessene i?  

I boken brukes for eksempel den strenge innvandringspolitikken i Norge og Danmark som illustrasjon på spagaten mellom god og ikke-god. Altså at disse to landene ved å stenge grensene for mennesker med behov for et bedre og tryggere liv, slår sprekker i bildet av seg selv som gode aktører globalt. Denne motsetningen blir for enkel.

Se hva som skjedde i Sverige høsten 2015. Da antall nyankomne asylsøkere bikket 10 000 i uken, meldte Migrationsverket – det svenske Utlendingsdirektoratet – at det ikke lenger kunne tilby alle flyktningene tak over hodet. Flyktningkonsulenter i svenske kommuner fortvilte over en regjering som snakket vakkert om et Europa uten murer, men som var blind for sammenbruddet i det lokale mottaksapparatet. Trykket ble så stort at statsminister Stefan Löfvén til slutt måtte stenge grensen. Det gjorde han på en pressekonferanse der visestatsminister Åsa Romson sto ved siden av ham og gråt.

Om en stat har aldri så mye omsorg for hele verden, har den først og fremst ansvar for sine egne borgere. Og den hjelper ikke hele verden om den ikke greier å hjelpe de få som oppholder seg på statens territorium. Det innså Löfvén i november 2015.

Men forestillingen om at godhet er uforenlig med å ivareta egne interesser, står sterkt. Særlig i det norske bistandsmiljøet, representert ved Plan Norges generalsekretær Kari Helene Partapuoli i paneldiskusjonen om «Do-Gooders»-boken. Hun sa at det har vært «et sammensurium» av bistand og egeninteresser i flere år, og det hørtes ut som om hun mente at det var veldig galt.

Men hva er galt med å gi bistand til Sahel for å demme opp for migrasjon til Europa og å dempe terrortrusselen fra Den islamske statens avleggere i regionen? Det må da være helt legitimt?

Det er dessuten lenge siden politikerne begynte å si rett ut at også bistand var en del av utenrikspolitikken, hvis fremste mål er å fremme norske interesser. Det kom klart frem allerede i en stortingsmelding fra daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og utviklingsminister Erik Solheim i mars 2009: Engasjementspolitikken (inkludert bistand) «bidrar til å realisere mål som er i norsk interesse», sto det der.

 

Fredsdiplomatiet

I Bjørkdahl og Puyvallés bok har fredsdiplomatiet en fremtredende plass som del av den særskandinaviske godhets-merkevaren. Nå er det på tide å bli ferdig med å behandle konfliktløsning som idealisme, slik Støre og Solheim fortsatt gjorde i 2009, da de skrev av «Norges rolle i fredsprosesser er i utgangspunktet altruistisk motivert».

Det er nesten komisk at Støre kunne formulere seg slik, gitt det vi i dag vet om hvor tungt Norge og han selv var inne i fredsfremstøt den gangen, blant annet i Afghanistan. I dag er det helt opplagt at det norske fredsdiplomatiet først og fremst er motivert av å ivareta norske interesser. I rollen som tilrettelegger for samtaler mellom regimet og opposisjonen i Venezuela er for eksempel Norge en mye mer interessant samtalepartner i Washington og Moskva enn vi ellers ville ha vært. Uten denne egeninteressen i bunnen hadde fredsdiplomatiet sannsynligvis vært lagt ned for lenge siden.

Fredsdiplomatiet er snarere en del av den norske sikkerhetspolitikken, noe EUs tidligere utenrikssjef Frederica Mogherini påpekte på et seminar i regi av Norsk utenrikspolitisk institutt i juni. Hun hevet ikke brynene over at Norge driver med konfliktløsning ut fra egne interesser – som realpolitikere flest vet hun at egeninteresse er den sterkeste drivkraften vi har, og dersom den motiverer handlinger som også kommer andre til gode, ja, da må det vel være greit.

 

Hva er alternativet?

Det burde ikke overraske at Norge – nokså kynisk – bruker sitt humanitære engasjement til å nå enkelte mål. Tydeligst var det under den mangeårige valgkampen for å få en plass i FNs sikkerhetsråd i 2021–22. Riktignok hevdet den daværende regjeringen og talspersoner i Utenriksdepartementet at Norge ikke gjorde noe annet enn det man ellers ville ha gjort. Men det er ingen tvil om at bistanden ble brukt strategisk for å samle støtte fra flest mulig av FNs 193 medlemsland.

Det viste seg for eksempel ved at regjeringen Solberg opprettet et havpanel som skulle jobbe med temaer som er viktige for små øystater. Dem er det mange av, og hver og en av deres stemmer talte like mye som en russisk eller amerikansk stemme: Det var derfor strategisk smart å trappe opp bistand som skulle bidra til å rydde havet og å motarbeide klimautslipp som gjør at havet stiger.

Norge betaler seg til posisjoner og innflytelse på internasjonale arenaer – tidvis med en viss naivitet i rollen som den rikeste i rommet. Men metoden er såpass effektiv at andre småstater har begynt å ta etter, i særdeleshet Qatar og De forente arabiske emirater. Forskjellen på de skandinaviske landene og de rike Gulfstatene er at troverdigheten er noen hakk høyere i land med ytringsfrihet og noenlunde likhet for loven enn i land hvor man lager fotball-VM ved hjelp av importert slavearbeid.

Og da er spørsmålet: Hva er galt i å dyrke merkevaren «god»? Hva er alternativet? Man kan godt peke på at det er en motsetning mellom svensk våpenproduksjon og svensk fremme av menneskerettigheter, eller mellom norsk oljeproduksjon og norsk bistand til tiltak for å redde klimaet. Men sammenlignet med de fleste andre land fremstår ikke motsetningene mellom nasjonale idealer og realitetene i Skandinavia like grelle som i mange andre land.        

 

Mening

Kommentar

Dette er en kommentar. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 05.11.2021 08.22.16 Sist oppdatert: 05.11.2021 08.22.16