Javad Parsa / NTB  SOC, POL

Der KrF fikk gjennomslag for at man må gå ut over bistandsprosenten for å dekke Norges internasjonale klimaforpliktelser, velger Støre-regjeringen tilsynelatende en annen linje, skriver Dag-Inge Ulstein (KrF). Foto: NTB

Bistandsbudsjettets innhold og nivå

MENINGER: Regjeringen har erklært at de vil «bekjempe ulikhet og urettferdighet». Da er det et paradoks at det første Arbeiderpartiet og Senterpartiet foretar seg i regjering er å kutte 750 mill. kroner til de aller fattigste. At sivilsamfunnet og den politiske opposisjonen påpeker dette, står ikke i motsetning til en debatt om innholdet i bistanden.

Catharina Bu har, som alltid, flere gode refleksjoner i sitt innlegg om «Bistandsbudsjettets forbannelse». Jeg deler også hennes ønske om mer diskusjon rundt bistandsbudsjettets innhold. Jeg vil likevel hevde at det er verdt en kritisk debatt når en nyslått regjering, som skal vise fram en ny retning i budsjettet, velger kutt i utviklingsbistand som den tydeligste nedprioriteringen.  

Kuttet handler dessuten om mer enn bare nivået på bistanden. Det handler også om hvor pengene til internasjonale klimainvesteringer skal hentes fra. Der KrF fikk gjennomslag for at man må gå ut over bistandsprosenten for å dekke Norges internasjonale klimaforpliktelser, velger denne regjeringen tilsynelatende en annen linje: Alt skal dekkes innenfor bistandsprosenten. Videre erklærer regjeringen at dersom det å betale for norske klimaforpliktelser ikke kan regnes som offisiell utviklingsbistand (ODA), så er man åpen for å gå bort fra linjen om å gi en prosent av BNI i bistand. Det siste er et linjeskift, og stikk i strid med hva Arbeiderpartiet og Senterpartiet tidligere har stått for i utviklingspolitikken.

 

Riktig å prioritere sultbekjempelse

Når det kommer til innholdet i bistanden vil KrF gi regjeringen og Utviklingsminister Tvinnerheim ros for signalene om at man vil fortsette satsingen på sultbekjempelse og klimatilpasning med fokus på småskalabønder og –fiskere. Det er en riktig og viktig prioritering. I regjeringens budsjettfremlegg er det prisverdig at Tvinnerheim styrker bevilgningen til matsikkerhet. Dessverre gjør man samtidig store kutt i akutt sultbekjempelse gjennom Verdens matvareprogram og andre nødhjelpsorganisasjoner. FN anslår at 235 millioner mennesker trenger humanitær bistand og beskyttelse, noe som er en økning på 40 prosent fra 2020. Kombinasjonen av konflikt, klimakrise og pandemi forverrer en allerede kritisk situasjon, og humanitære organisasjoner forventer at antallet og omfanget av kriser vil fortsette å øke. I en slik situasjon vil et reduksjon i akutt matvarehjelp få store negative konsekvenser.

Hvor mye grepet med å omprioritere innenfor de humanitære midlene til en nyopprettet «solidaritetspott» vil bety er usikkert. Likevel tyder mye på at fleksibiliteten, som er helt avgjørende i et humanitært budsjett for å hjelpe mennesker i akutt nød, reduseres betydelig. Det er uklokt på et felt der behovene raskt kan endre seg.

 

Et signal om at Norge ikke er til å stole på

Et annen tydelig prioritering fra den nye regjeringen er å kutte kraftig i utdanning. KrF mener det er uklokt. Utdanning vil være selve ryggraden i arbeidet for å bygge opp igjen bærekraftige samfunn etter pandemien. Utrolig mange barn har mistet skolegang på grunn av nedstengninger og mange har falt helt ut av skolen. Derfor er det viktigere enn noensinne å investere på dette feltet.

I tillegg til å kutte 662 mill. kroner i årets budsjett, melder regjeringen også at man vil halvere bidraget Norge har lovet til organisasjonen Global Partnership for Education (GPE).  GPE bygger helhetlige utdanningssystem i samarbeid med, og i tråd med lavinntektslands egne planer og ledelse. De bidrar til å bygge klasserom, utdanne lærere, sikre skolemateriell og legge til rette for kvalitetsundervisning. Dette arbeidet krever at landene selv bidrar økonomisk, og det er helt grunnleggende for at landene skal få på plass den grunnleggende utdanningsstrukturen – som gjør at de på sikt kan klare seg uten bistand.

Norge forpliktet seg til å gi 3,7 mrd. kroner til GPE under en internasjonal giverkonferanse tidligere i år, etter samtykke fra et enstemmig storting. Når regjeringen nå halverer bidraget og bryter med Norges inngåtte forpliktelser, sender det et signal om at Norge ikke er til å stole på internasjonalt. Det er ødeleggende. Det alvorligste er likevel effekten det vil ha for utrolig mange barn. GPE har regnet ut at nesten 95 000 færre lærere vil bli utdannet, 3,7 millioner færre elever vil få utdanning og 3400 færre klasserom vil bli bygget.

Til slutt skal jeg gi Catharina Bu rett i at bistandsverdenen er full av forkortelser og stammespråk som bør kuttes ut i den offentlige debatt. Her skal jeg prøve å skjerpe meg, selv om jeg er stolt og glad over den forrige regjeringens arbeid med risikoavlastende garantiordninger og bidrag til GCF, ESMAP og GCC …

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 29.11.2021 10.55.38 Sist oppdatert: 29.11.2021 10.55.38