Rekormange migranter la ut på den livsfarlige ferden over Atlanterhavet til de spanske Kanariøyene i fjor. De populære ferieøyene står midt oppi det som nå er en europeisk migrantkrise, skriver Bernt G. Apeland. Foto: Mercedes Menendez / Zuma Press / NTB

En umenneskelig krise i Europa

UTSYN: På terskelen til Europa er mange tusen migranter og flyktninger henvist til en tilværelse som ikke er verdig noe menneske. Dét kan vi ikke akseptere, skriver Bernt G. Apeland.

Sist oppdatert: 24.02.2021

Spinkle fartøyer med altfor mange passasjerer la ut på den livsfarlige ferden over Atlanterhavet fra kysten av Vest-Afrika til de spanske Kanariøyene i rekordstort omfang i fjor. Mens de sedvanlige, solhungrige europeiske og vestlige turistene i stor grad måtte holde seg unna på grunn av pandemien, var det helt andre reisende som dominerte de populære ferieøyene i fjor. Mer enn 23.000 migranter ble registrert på Kanariøyene i 2020, det er om lag seks ganger så mange som de to foregående årene til sammen.

 

En villet politikk

Kanariøyene er dermed midt i det som nå er en europeisk migrantkrise. Langs Europas yttergrenser er mennesker henvist til å leve under uverdige forhold. Fra Kanariøyene kommer det rapporter om leirer med overfylte telt og mangel på det mest grunnleggende. Et godt stykke lenger nord, i Bosnia-Hercegovina, befinner det seg nå om lag 8.000 migranter. 2.000 av dem har de siste ukene sovet ute i iskaldt vintervær, andre bor i forlatte bygninger og telt uten tilgang til verken mat, vann, varme, sanitærfasiliteter eller elektrisitet. De fleste kommer fra Afghanistan, Pakistan, Syria, Bangladesh og Iran. Mange lider av frostskader, halsinfeksjoner, covid-19-symptomer og traumer.

Det er grunn til å være ekstremt bekymret for disse menneskene som verken er sikret trygghet, mat eller husly. Også i Hellas har vi lenge sett provisoriske og overfylte leirer, der barn og voksne, flere av dem svært syke, lever på vent i telt.

Vi lever i en tid med enorme utfordringer på alle kanter. Vi står midt i en pandemi som fører med seg ikke bare sykdom og død, men også arbeidsløshet og utenforskap, og vi har stått enda lenger i en klimakrise som truer livsvilkår over hele verden. Visst er det mye, men det er ingen unnskyldning for ikke å ta inn over oss skjebnen til de mest sårbare. I Europa ser vi nå en humanitær krise som er et resultat av villet politikk, en stengte dørers strategi i EU som blant annet inkluderer grensegjerder av piggtråd og som utsetter flyktninger og migranter for fare på vår terskel.

Helsepersonell og frivillige som jobber tett på migrantene og flyktningene, slår alarm om både den fysiske og psykiske helsetilstanden. Og som alltid: Det er de mest sårbare som rammes hardest. Når barn ankommer flyktningleirene etter utmattende reiser og kanskje traumatiske opplevelser på reisen til Europa, kan mange allerede slite med mentale helseutfordringer. Elendige leveforhold kan forsterke utrygghet og gjøre vondt verre. Et urovekkende antall barn i de europeiske leirene uttrykker selvmordstanker eller trekker seg helt inn i seg selv.

 

Norge må bidra til løsning

Frivillige deler ut mat og soveposer, men denne situasjonen krever en langsiktig løsning. Norge må bidra til å finne varige, felleseuropeiske løsninger som ivaretar verdigheten til mennesker på flukt og deres grunnleggende rettigheter.

Utfordringen er neppe forbigående. Selv om antallet flyktninger og migranter til Europa har sunket fra én million i 2015 til 94.500 mennesker i fjor, tyder alt på at det vil komme flere. Samtidig vil de humanitære behovene i verden øke kraftig i 2021, ifølge FN. Så mange som 235 millioner mennesker, eller like mange som verdens femte største nasjon, vil trenge hjelp i år. Dét er en økning fra 168 millioner i fjor. Dette vil påvirke antallet som søker seg mot Europa. I fjor var 79,5 millioner mennesker på flukt, det er ti millioner flere enn året før.

Det er ingen forskjell på flyktninger, migranter og andre mennesker: Alle har vi behov for trygghet, alle har vi behov for medisinsk hjelp når vi er syke, alle har vi behov for mat og drikke.

I litteratur og filmer røres vi av enkeltmenneskers skjebner. Tenk, den ene mannen eller kvinnen som bryter opp, trosser fordommer og hindringer, krysser grenser og kjemper for å oppfylle en drøm. Forestillingen om at det bare er oss selv det kommer an på, vår egen vilje til å overleve og overvinne, har gjennom historien vært tema i alt fra prekener til Hollywood-filmer. Mennesker som satser og lykkes, er gjerne gjenstand for den aller største beundring. I det virkelige liv fortoner det seg annerledes. Blant migrantene og flyktningene er det sjelden enkeltmenneskene når gjennom, det er et fåtall som oppnår hyllest for sitt ønske om å skape en bedre framtid, eller rett og slett overleve, et annet sted.

Internasjonal politikk kan ofte framstå ugjennomtrengelig og komplisert. Men det er så enkelt som dette: Hvert enkelt menneske har krav på respekt og verdighet. Det er dessuten en grunnleggende rett å få søke om asyl. Den som drømmer om å bedre sine egne framtidsutsikter, for seg og sin familie, har noe til felles med resten av oss. Drømmer og håp er det som alltid har drevet oss framover. Systemet de europeiske landene i fellesskap bidrar til i dag, skyver menn, kvinner og barn i alle aldre bokstavelig talt ut i kulden. Det kan vi ikke stilltiende akseptere.

Mening

I Europa ser vi nå en humanitær krise som er et resultat av villet politikk.

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 24.02.2021 09.50.36 Sist oppdatert: 24.02.2021 09.50.36