STR / AFP / NTB  politics, Horizontal

Torsdag kveld ble det igjen arrangert lydprotester i Yangon. Folk slo på trommer og grytelokk eller annet de hadde tilgjengelig. 1. februar 2021 skrudde det burmesiske militæret igjen tiden tilbake i Myanmar, og viste oss nok en gang at de er villig til å stjele makten, midt på natten, selv når vi minst ventet det, skriver Audun Aagre. Foto: Str. / AFP / NTB

Frem til fortidens Burma

UTSYN: Det er en tid for alt, også for sinne over en frihet som på ny er stjålet fra et folk som fortjente den, skriver Audun Aagre.

Sist oppdatert: 05.02.2021

«Det ble et par gode sildår og allmuen strømmet med». August, Knut Hamsun.

Det burmesiske militæret har igjen kuppet makten, uten juridisk grunnlag.

De tok den simpelthen fordi de hadde midlene til å gjøre det. Allerede kuppdagen var maktovertagelsen gjennomanalysert, men det er to ting jeg savner i analysene; burmesiske stemmer og en berettiget harme.

Jeg får stå for det siste.

Det er umulig å ikke bli personlig når gode venner blir arrestert. Mya Aye er en skarp politisk analytiker, muslim, studentleder fra 1988, og har bodd hjemme hos meg i Oslo. De tok ham kuppnatten. Arkar Myo Htet er en ung politiker, rådgiver for NLD og Aung San Suu Kyi. For et par år siden var han Myanmarkomiteens gjest ved sommerskolen ved Universitetet i Oslo, der han studerte fred- og forsoningsarbeid. Han er ung, smart og energisk – ikke så ulik en norsk ungdomspolitiker. Han ringte meg kuppdagen, da militæret hadde omringet NLDs parlamentarikere. Han snakket på en sprukken linje, med sammenbitte tenner, beveget og sint.

«We Need Action. Action. Action», hveste han. Så ble linjen brutt.

For hans generasjon kan 1. februar bli som vårt 9. april, slik en dato i 1962, 1988, 1996 og 2007 har vært det for generasjoner av burmesere før ham. Hærsjef Min Aung Hlaing er en like stor fiende for deres frihet som Vidkun Quisling var for vår. Dette er viktig å ha med seg; at kuppets dramatikk påfører det burmesiske folk enda et traume, som må møtes med empati.

 

Et helt vanlig liv?

Landets folkevalgte leder Aung San Suu Kyi er satt i husarrest, anklaget for ulovlig import av kommunikasjonsutstyr (!). Win Myint, presidenten, er anklaget for brudd på koronareglene (!). Latterlige anklager, selvsagt. Det finnes en lov for alt.

Arkar og parlamentarikerne var omringet, og fikk et døgn på å forlate Naypyitaw. Min Ko Naing, studentlederen fra 1988 som har sittet 20 år i fengsel på enecelle, utsatt for tortur, er igjen på rømmen. Da han var Myanmarkomiteens gjest i Oslo i 2012, var han mer opptatt av å få med seg Munchs bilder på Nasjonalgalleriet enn politiske taler. Han har levd et liv med undertrykkelse og politikk, men har egentlig ønsket et vanlig liv med billedkunst, musikk, litteratur. Nå er han ufrivillig dratt inn i den politiske uroen igjen, og det siste han ønsker seg er et nytt fengselsopphold.

Militære drittsekker har igjen frarøvet et helt folk friheten.

Folket i Myanmar har svart på ranet med sivil ulydighet, og om kveldene lyder taktfaste slag av metall mot metall i byene. Diskusjonen om kuppet er grunnlovsstridig er egentlig en avsporing. Har du diktatorisk makt kan lover vris, som å anholde en leder fordi hun har en walkietalke i internettets tid.

Men det krampaktige forsøket på å gjøre kuppet konstitusjonelt er ikke uten komikk. Forutsetningen for en unntakstilstand er at presidenten innkaller det burmesiske sikkerhetsrådet. Her har militæret flertall og kan følgelig vedta å ta over makten. Nettopp derfor har aldri presidenten sammenkalt sikkerhetsrådet, og det fantes jo heller ingen unntakstilstand. Militæret svarte med å få ham arrestert. Grunnloven sier at dersom presidentembetet står ledig på grunn av «fratredelse, dødsfall, varig uegnethet eller en annen grunn» vil militærets vise-president ta over.

Og her ligger komikken: «En annen grunn» har et relativt stort mulighetsrom.

Hvis hærsjefen kan dytte presidenten utfor en klippe og i fullt alvor kalle maktovertagelsen konstitusjonell, blir det hele en parodi. Men det viser samtidig det åpenbare; Grunnloven er skrevet for å sikre militærets interesser. Etter arrestasjonen rykket den militære visepresidenten Myint Swe opp, og overførte straks makten til hærsjefen. Myint Swe er for øvrig en gammel kjenning. Det var han som ønsket kongeparet velkommen til Yangon i 2014.

 

Tiden er skrudd tilbake

200 av NLDs rundt 400 parlamentarikere på nasjonalt nivå er anklaget for valgfusk, som også har et snev av tragikomikk, ettersom militæret skruppelløst ignorerte valgresultatet i 1990, innførte grunnloven i 2008 etter en rigget folkeavstemming, og fusket massivt i valget i 2010.

Medier som Democratic Voice of Burma, startet av Burmakomiteen i 1992 og som lenge holdt til i Norge, er nå forbudt, sammen med Mizzima TV og CNN, BBC, DW og andre nyhetskanaler. Hvis noen tenker at situasjonen minner mer om 1990 enn 2020 har de helt rett. I overgangen fra 2020 til 2021 har militæret skrudd tiden tiår tilbake. I 2017 viste de for en hel verden hva de var i stand til overfor rohingya-muslimene. Nå har de vist hvor langt de er villige til å gå overfor majoriteten.

31. januar i år markerte noen av oss fireårsdagen for drapet på advokaten U Ko Ni, som fant et smutthull i grunnloven som gjorde Aung San Suu Kyi til statsoverhodet, selv om hun ikke kunne bli president. U Ko Ni ble skutt av militærets våpendragere utenfor den internasjonale flyplassen i Yangon mens han holdt barnebarnet i armene. Dette er også personlig. Han har spist middag ved vårt bord i 2015, og lot seg intervju av VG der han advarte mot vold i forbindelse med valget. Dagen etter markeringen, 1. februar, leker militæret med grunnloven, sender de folkevalgte i fengsel eller i husarrest, og slipper unna fordi de har monopol på voldsmakten.

Det er bare tragisk.

Vi får håpe de blir de avsatt i vanære så snart som mulig, etterfulgt av en demokratisk overgang til et reelt demokrati, ikke det halvdiktaturet som militæret har konstruert. Det er nok riktig å si at altfor mange ikke har forstått militærets tankegang. Det handlet nok like mye om å ikke være villig til å lytte. Etter at generalene, utpekt av diktator Than Shwe, tok av uniformen og dannet regjering, var evnen til å ikke lytte slående, hvor engasjement-kåte diplomater aktivt overhørte alle advarsler.

 

Full åpenhet fra militæret

Myanmar var i transisjon til demokrati og et mulighetenes land for investeringer. Kritiske stemmer ble ignorert og fortiet. For det mest slående med det burmesiske militæret er hvor ærlige de har vært om egne motiver. De annonserte planen i «veikartet for et disiplinblomstrende demokrati» på 1990-tallet, og fulgte den til punkt og prikke, manifestert i grunnloven i 2008.

Diplomater og en hel del journalister og analytikere valgte å se militæret i et roserødt skjær. Det ble laget fortellinger om at generalene fløy Thai Airways over Bangkok om natten, ble blendet av alle lysene fra storbyen, forsto sin egen styrings-udyktighet og erkjente at de måtte tre til siden.

Det var en fortelling på linje med folkeeventyrene.

Norske myndigheter valgte tidlig å feste lit til militærets endringsvilje, i den grad at hærsjefen Min Aung Hlaing på forsiden av propagandaavisa New Light of Myanmar takket Norge inderlig for støtten. Men hvis reformprosessen handlet om å innrømme feil, kom det aldri en beklagelse, ingen som unnskyldte drapet på tusenvis av demonstranter i 1988 eller hærens systematiske voldtekter.

Reformene var ingen exit-strategi, men en overlevelsesstrategi for militæret. Målet var å sikre seg nødvendig styringskontroll, ved 25 prosent av setene i parlamentet og dermed vetorett over grunnlovsendringer, tre departementer og fullmakt til krig uten forankring hos de folkevalgte. Samtidig så de behovet for å balansere Kinas økonomiske og politiske innflytelse, som krevde en oppmykning for å tiltrekke seg vestlige investorer. Norge gikk først i dialogen med generalene på deres premisser, som en bjellesau fra fredsprisens hjemland.

Det manglet ikke på advarsler da, og flere kommer til. For noen dager siden gikk to av Norges våpendragere i fredsprosessen, Charles Petrie og Ashley South, ut og sa at norske myndigheters fokus på næringsliv utfordret Norges politiske troverdighet. Nettopp. Den norske strategien rettet seg mot å finne  tillit hos den sterke part. Det er fornuftig realpolitisk, hvis investeringer er målet, men samtidig kortsiktig, da Norge har tapt tillit både hos det partiet burmesere flest støtter, NLD, samt hos en rekke etniske minoritetsgrupper.

Min største innvending mot norske myndigheter handler ikke om at diplomatene gikk inn i dialog med militæret, men at det norske diplomatiet, spesielt i tiden fra 2010-2016, adopterte militærets fiendebilde. Organisasjoner som dokumenterte menneskerettigheter i etniske delstater ble omtalt som spoilere og hardlinere. Som et ledd i dette instruerte UD et dramatisk kutt i støtten til enkeltorganisasjoner utfra deres definisjon av cross-border, med hentydninger til korrupsjon. Dette var uverdig, og rammet organisasjoner som i to tiår hadde bygget kompetanse om dokumentasjon av MR-brudd og internasjonal politisk påvirkning.

 

En realpolitisk kynsime?

De risikerte livet og var avhengig av et sikkert tilholdssted, både for opphold, lagring av data samt kommunikasjonslinjer til omverdenen. I denne overgangsperioden begrunnet den norske ambassaden i Bangkok, som da hadde ansvar for Myanmar, samarbeidet med militæret med at Aung San Suu Kyi ikke sto sterkt blant det burmesiske folket, og at hennes popularitet var konstruert av eksilorganisasjoner. Det var et ekko av generalens propaganda.

I statsbudsjettet for 2017, samme år som sju hundre tusen rohingyamuslimer ble jaget over grensen til Bangladesh, valgte UD å definere Myanmar som et «postkonfliktland», selv om det var borgerkrig i nord og uro i vest.

Mange har stilt spørsmålet om norske myndigheters naivitet, men det kan også stilles spørsmålstegn ved Norges realpolitisk kynisme. Den realpolitiske verdien ble flere ganger trukket frem av utenrikstjenesten, og da handler det om makt og muligheter. Diplomatiet søkte tillit hos den sterke part, med en uttalt målsetning om politiske endringer som ble overskygget av fokuset på investeringer.

De siste dagene har jeg hørt norske analytikere si at kuppet kom nå fordi Aung San Suu Kyi ikke kom militæret i møte, etter anklagene om valgfusk. Andre har understreket betydningen av at det nå er viktig å holde kommunikasjonen åpen med militæret. Er det dette som er viktig nå, akkurat nå?

For tankeeksperimentets skyld, og for å kjenne på følelsen av å bli utsatt for en kjølig realpolitisk analyse; hvordan ville vi reagert hvis en amerikansk analytiker i 1942 uttalte at en boikott av Quislings regjering var uklok, og at det viktigste nå er en god politisk dialog med NS? Hvordan hadde vi forholdt oss til en Harvard-professor som uttalte at angrepet på Norge var forårsaket av Nygaardsvolds nei? Eller at det viktigste i 1942 var å åpne opp for næringslivet, slik at levestandarden økte for oss alle? Norge valgte rett i 1940.

Når vi selv verdsetter politiske friheter så høyt at vi da var villige til å dø for dem, hvorfor har vi så lett for å tro at burmeseres frihetstrang er annerledes?

 

Den kjedelige, men viktige analysen

At et kupp ikke skal utløse en reaksjon, at vi i dette øyeblikket ikke skal lytte mer til regjeringen som ble avsatt, enn den som kuppet makten? Tar det virkelig bare én dag på å omstille oss fra demokrati til diktatur? Det sies at man skal høre sannheten fra barn og fulle menn. I dette ligger det at de sier det de føler, uten filter, uten en taktikk eller strategi, samtidig som de er så langt unna politisk gjennomslag det er mulig å komme. For «politikk er ikke politikk hvis det ikke utgir seg for å være noe annet enn det er», for å sitere Jens Arup Seip. Å påpeke at keiseren ikke har klær er idealpolitikk. Å velge å ikke lytte er realpolitikk. Den  burmesiske poeten Aung Cheimt hadde kanskje et poeng da han skrev:

“Put on a shirt

take off a shirt

put on another shirt

makes such a difference”.

 (To Kafka #17)

Denne teksten er skrevet uten filter og sikkert lett å avskrive. Det får så være.

Når folk vi har jobbet med i mange år er fengslet, skal det kjennes personlig. Myanmarkomiteens styrke lå i at vi hele tiden var tett på våre samarbeidspartnere, med en legitimitet og et politisk nettverk vi har pleiet siden 1992. Vi skal tvære profesjonelle, men tørre å være personlige. Tillit i Myanmar oppstår ikke digitalt, men ved personlige møter. Dette har vært vår merverdi, for å bruke UDs språk. Er det én ting realpolitiske diplomater og analytikere er gode på, er det distanse, og det kan være en fordel. Samtidig er det en fare for at det blir litt for lett å tåle den uretten som det burmesiske folk er utsatt for.

1. februar viste det burmesiske militæret oss nok en gang at de er villig til å stjele makten, midt på natten, selv når vi minst ventet det. Kuppet har nok en gang vist oss at den kjedeligste analysen ofte er den mest riktige. Det største hinderet for demokrati i Myanmar er og blir militæret, selv om overraskende mange de siste årene har pekt på både Aung San Suu Kyi og etniske minoriteter. Kanskje har vi nå lært at det viktige er ikke om glasset er halvfullt eller halvtomt, men hva glasset inneholder. Noen av oss unner oss noen dagers karantene med sinne og sorg, før arbeidet for demokrati fortsetter. Burmesere er allerede i gang med sivil ulydighet. De fortjener vår støtte, og ikke minst at vi lytter til dem.

  • Audun Aagre er tidligere leder i Myanmarkomiteen. Organisasjonen ble vedtatt avviklet på siste generalforsamling grunnet manglende finansiering og har p.t ingen aktivitet, men ihht organisasjonens egne vedtekter kreves to generalforsamlingsvedtak for en endelig avvikling.

Mening

Det krampaktige forsøket på å gjøre kuppet konstitusjonelt er ikke uten komikk

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmarkjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, Generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Publisert: 05.02.2021 11.42.55 Sist oppdatert: 05.02.2021 11.42.55