Natacha Pisarenko / AP / NTB

Nytt år, nye rettigheter: Helt på tampen av 2020 ble det vedtatt en lovendring i det argentisnke parlamentet. Nå kan kvinner ta abort til 14. svangerskapsuke. Aktivister ønsker lovendringen velkommen utenfor parlamentsbygningen i Buenos Aires 30. desember. Foto: Natacha Pisarenko / AP / NTB

Kan man støtte både selvbestemt abort og avkolonialisering?

Slumboere i Lima og urfolk i Amazonas vet mer om å forbedre sine liv enn en professor fra Oslo, skriver Benedicte Bull – og spør hvorfor vi likevel heier så uforbeholdent på deres rett til abort.

Sist oppdatert: 06.01.2021

I forrige uke ble selvbestemt abort frem til 14. uke vedtatt i Argentina.

Det er en historisk seier for den argentinske kvinnebevegelsen. Argentina er det første store latinamerikanske landet som legaliserer abort (etter Cuba, Guayana og Uruguay). Avgjørelsen forventes derfor å kunne inspirere andre land i regionen til liberalisering, med store positive konsekvenser for kvinners frihet og kontroll med egne liv. Mexico er på gli. Det finnes få saker fra Latin-Amerika som vekker så unison avsky i Norge som strenge abortlover, og lite som høster tilsvarende jubel som saker om abortliberalisering.

 

Et vestlig syn på framskritt

Det er selvsagt fristende å begynne året med en artikkel som genererer klikk og likes, uten den sedvanlige kommentarfeltkritikken. Men den øredøvende enigheten er også ganske merkelig i en tid da avkolonialiseringsdebatten har stilt grunnleggende spørsmålstegn ved all form for «utvikling», forstått som ytre inngrep i samfunn og menneskers liv – med mål om modernisering og fremskritt og bruk av vestlig kunnskap og teknologi.

For hva er egentlig en lov om selvbestemt abort om ikke et tiltak for modernisering av kjønnsrelasjoner og forbedring av kvinners velferd ved hjelp av vestlig teknologi?

Kritikken av selve ideen om at utvikling er et naturlig mål for menneskeheten, har mange utgangspunkt, blant annet 1980-tallets fransk-inspirerte postmodernisme og 1990-tallets post-utviklingskritikk og postkoloniale prosjekt med utgangspunkt i Latin-Amerika og India.

Senere er kritikken blitt formulert som et krav om «avkolonialisering» av utviklingsteori og praksis, men også «avkolonialisering» av vitenskap generelt. Det er delvis en kritikk av den underliggende rasismen og maktrelasjonene i utviklingspraksis, men det er også en kritikk av et vestlig syn på fremskritt, og en vestlig forståelse av vitenskap som systematisk kunnskapsgenering basert på kriterier skapt i Vesten.

En sentral del av denne kritikken er at et slikt vestlig vitenskapssyn ekskluderer andre former for kunnskap, og at det ikke har ført til fremskritt for størstedelen av verdens befolkning.

 

Avkolonialiseringens paradokser

Avkolonialisering av utviklingsteori- og praksis innebærer å åpne for alternative former for kunnskap, inkludert ulike former for tradisjonell kunnskap.

Det innebærer også å være bevisst på hvilke stemmer som er inkludert i debatten, og hvem de representerer, ikke bare hva de sier.

De som lever nærmest problemene, om det er slumboere i Lima eller urfolk i Amazonas, vet langt mer om hvordan å forbedre sine liv enn en professor fra Universitetet i Oslo. Om det er sistnevnte, sammen med de store utviklingsinstitusjonene, som definerer utviklingsagendaen, vil det ikke bare være en manglende anerkjennelse av slumboeren eller urfolkenes evne til selvrefleksjon, men også en sementering av skjeve maktforhold, ofte med rasistiske undertoner.

Det er mange positive resultat av kritikken:

Økt mangfold i både perspektiver og representasjon; oppmerksomhet omkring de mange negative konsekvensene av «utvikling»; og økt bevissthet om hvordan man bruker ord. Ingen kan vel være lei seg for at begreper som «tilbakeliggende samfunn» for godt er henvist til de misvisende og nedsettende ideers kirkegård.

Men utviklingskritikken har også mange interne motsetninger. Det er ikke de internasjonale utviklingsmiljøene som har krevd investeringer i modernisering, teknologi og økonomisk vekst de senere årene. Kravet er snarere kommet fra blant annet afrikanske ledere.

Forkjemperne for avkolonialisering vil innvende at disse lederne overhodet ikke er representative for hva folk flest mener. De vil hevde at man først må avkolonialisere politikken, og sørge for nye former for representasjon som gir plass til marginaliserte grupper. Eventuelt må man ta makten bort fra nasjonale og internasjonale nivå og la folk få styre seg selv lokalt.

For at kvinnene skal ha en sjanse til et bedre liv, må koloniale og patriarkalske maktstrukturer bekjempes. Hvor kan det da være bedre å starte enn å gi muligheter til å velge bort uønskede svangerskap? Vi vet jo at tenåringsfødsler er en gullbillett til et liv i fattigdom og avhengighet, og vi vet at tusenvis av særlig fattige kvinner hvert år dør eller blir lemlestet av illegale aborter utført med tradisjonelle og farlige metoder.

 

To sider av samme sak?

Så langt kan man tenke seg at kvinnefrigjøring og avkolonialisering er to sider av samme sak.

Utfordringen er at «vi» vet alt dette blant annet fordi en hær av utviklingsforskere har kartlagt nettopp konsekvensene av tidlige graviditeter, basert på aksepterte vitenskapelige metoder. «Vi» synes at det er fint at kvinner får sin frihet fordi vi selv har nytt godt av en slik frihet i et moderne samfunn. «Vi» vil ikke tilbake til en tid der abort ble utført med strikkepinner.

I forhold til abortliberalisering i Argentina, kan det innvendes at det verken var Verdensbanken eller utenlandske professorer som kjempet den fram. Det var argentinske kvinner, hvorav mange har opplevd konsekvensene av kvinnefiendtlige institusjoner. De har kjempet mot Paven, det katolske hierarkiet og konservative grupper. De har nå støtte fra et knapt flertall av den argentinske befolkningen, samt flertallet i senatet og president Alberto Fernández, som også har en åpent transseksuell sønn.

Men skal man la folkeflertallet være en pekepinn på rett og galt, må man også heie når nabolandet Brasil, med overveldende flertall, også blant kvinnene, avviser selvbestemt abort. Vi må heie når de evangeliske kirkene får makt med sine tradisjonelle syn på kvinner og kjønnsrelasjoner. De samler tross alt en stadig større del av fattige og marginaliserte grupper, inkludert afro-latinamerikanere og urfolk.

Ikke bare samler de dem, de gir dem et utløp for inderlig overbevisning, og for mange er de selve bærebjelken i livet.

Jeg er for selvbestemt abort. Jeg er imot kvinneundertrykking i alle former. Jeg er også for modernisering, demokrati, moderne vitenskap – til sitt bruk. Jeg heier på den «grønne bølgen» av argentinere som veiver grønne bannere til støtte for abortsaken. Det gjør jeg selv om den er drevet frem av urbaniserte, velutdannede kvinner, som har fjernet seg langt i fra et tradisjonelt liv. Jeg er også for å analysere underliggende rasisme og maktrelasjoner i utviklingspraksis- og teori.

Dette er en viktig debatt, men vi kan ikke la kravet om mangfold hindre at vi i noen saker tar parti for normative mål. Det gjelder også om flertall i samfunnet er imot, og det driver fram store endringer med omfattende sosiale konsekvenser. For at ikke debatten om avkolonialisering skal spore helt av, må vi kunne inkludere flere hensyn samtidig, og være mer opptatt av sak enn av hvem som sier hva.

Gjør vi det, kan det til og med hende at vi finner ut at vi er mange som er enige i ganske mye, blant annet i at moderne kjønnsrollemønstre og medisin innebærer fremskritt for kvinner – over hele verden.

Les mer:

Replikk til Bulls innlegg fra fire sosialantropologer

Bulls replikk til sosialantropologenes innlegg

Mening

Man må også heie når Brasil, med overveldende flertall, også blant kvinnene, avviser selvbestemt abort

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Publisert: 06.01.2021 07.24.52 Sist oppdatert: 06.01.2021 07.24.52