I 1994 ble alle humanitære organisasjoner oppfordret til å signere charteret «Code of Conduct». Nå tar Røde Kors-bevegelsen initiativ til et klima- og miljøcharter som alle humanitære organisasjoner oppfordres til å signere. Klimakrisen truer vår evne til å overleve, skriver Bernt Apeland. Foto: Luis Tato / FAO / AFP / NTB

Å stanse klimakrisen er et humanitært ansvar

UTSYN: Mange millioner mennesker rammes hardt av klimakrisen. Gjennom et nytt, internasjonalt initiativ ber vi alle humanitære organisasjoner om å ta et krafttak for å hindre at krisen kommer ut av kontroll, skriver Bernt Apeland.

I 1994 ble alle verdens humanitære organisasjoner oppfordret til å signere et dokument, et charter, som senere er best kjent som «Code of Conduct». De aller fleste av Bistandsaktuelts lesere vil trolig nikke gjenkjennende nå. Et sett med regler om hvordan humanitære aktører kan og skal oppføre seg i en nødhjelpsoperasjon, med krav om blant annet å bevare selvstendighet og respektere internasjonal humanitærrett, er siden blitt normdannende langt utover vår egen bransje. I dag virker det selvsagt at vi skal sette særlig høye krav til oss selv når vi hjelper sårbare og trengende mennesker. Ikke all elendig oppførsel er luket ut, men det er ingen som bør være i tvil om reglene som gjelder. Det finnes heller ikke en seriøs giver som vil gi penger til en humanitær aktør som ikke har tilsluttet seg prinsippene i Code of Conduct.

 

Vår tids største utfordring

Inspirert av Code of Conduct tar Røde Kors-bevegelsen i år initiativ til et nytt charter, snart 30 år etter det første. Denne gang er det et klima- og miljøcharter som alle humanitære organisasjoner oppfordres til å signere. Det er liten tvil om alvoret: Klimakrisen er vår tids største utfordring. Det er en krise som innen 2050 vil føre til at minst 200 millioner mennesker vil trenge nødhjelp hvert eneste år dersom utviklingen ikke stanses. Klimakrisen forsterker effekten av eksisterende kriser og konflikter, og mennesker i fattigdom og andre sårbare situasjoner rammes hardest, enten det gjelder tørke, kraftige stormer eller varige endringer i omgivelsene. Som humanitære aktører ser vi denne virkeligheten på nært hold. Da koronapandemien rammet, ble det en dobbel effekt for de mest sårbare. Nesten 52 millioner mennesker ble i fjor rammet av både koronakrisen og ekstreme klimautslag som flom, tørke og storm.

Altfor lenge var klimasaken noe kun et fåtall humanitære organisasjoner befattet seg direkte med. Det var et kunstig skille i sivilsamfunnet mellom dem som var opptatt av natur, miljø og klima – og oss som er opptatt av mennesker. Som om det ikke skulle være to sider av samme sak. Røde Kors-bevegelsens klima- og miljøcharter setter et endelig punktum for dette skillet. Vi som «gjør godt» er like ansvarlige for å kutte våre klimautslipp som alle andre. Også vi må ta et aktivt ansvar for å hindre at klimakrisen blir større. Vi må erkjenne at også vår virksomhet etterlater et for stort fotavtrykk på klima og natur, og ta ansvar for å påvirke og sikre en mer klimavennlig, og dermed tryggere, framtid. Det nye klima- og miljøcharteret er dessuten en erkjennelse av at klimakrisen gir konsekvenser det kun er mulig å tilpasse seg til fram til et visst punkt. Dersom krisen ikke blir holdt under kontroll, vil vi ikke være i stand til å hjelpe alle dem som trenger hjelp.

 

Sju forpliktelser

Mer enn 150 organisasjoner og 200 eksperter har vært med på utviklingen av charteret før det ble ferdigstilt og åpnet for signering 21. mai i år. Det består av sju forpliktelser. De to første forplikter humanitære organisasjoner til å iverksette aktiviteter som styrker sårbare lokalsamfunns evne til å håndtere klima- og miljørisikoer, samt aktiviteter som reduserer organisasjonens klima- og miljøfotavtrykk. De andre fem forpliktelsene sier noe om hvordan dette skal gjøres: gjennom lokal forankring, bedre bruk av data og kunnskap for løsninger, samarbeid på tvers, påvirkningsarbeid, og gjennomsiktig målstyring. Charteret er ikke et juridisk bindende dokument, men en erklæring om forpliktelse. Det forventes at de som slutter seg til, bruker de sju forpliktelsene til å lage egne, tidfestede klimamål og handlingsplaner innen ett år.

Et dokument alene vil ikke løse klimakrisen. Men jeg har oppriktig tro på at det vil føre til et krafttak når vi samler humanitære organisasjoner over hele verden bak et felles sett med prinsipper og mål, og at vi alle sammen går grundig gjennom vår egen virksomhet for å bidra til endring. Vi har en unik kjennskap til hvordan klimakrisen rammer de mest sårbare, og mange – både beslutningstakere og alle andre – har stor tillit til det vi gjør og det vi sier. Det pålegger oss et spesielt ansvar. Verden mangler ikke kunnskap om klimakrisen, men i utmattende grad skorter det fortsatt både på handling og politisk vilje. Koronapandemien har vist at verden er i stand til å finne løsninger når vi står foran en akutt krise. Klimakrisen er en større utfordring for menneskeheten enn koronaviruset. Det er en krise som bokstavelig talt truer vår evne til å overleve i det lange løp.

Dette er derfor en klar oppfordring til alle om å signere det nye charteret, som er tilgjengelig her.

Mening

Klimakrisen er en større utfordring for menneskeheten enn koronaviruset.

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, konstituert generalsekretær i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Publisert: 17.06.2021 09.07.08 Sist oppdatert: 17.06.2021 09.07.08