Da utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (SP) møtte tidligere utviklingsminister Dag Inge Ulstein (KrF) til bistandsdebatt i Dagsnytt-18, bidro de to politikerne til å forvirre mer enn til å rydde i debatten. For de som ikke kjenner politikkområdet må det ha vært umulig å følge med på argumentene som ble utvekslet, skriver Catharina Bu. Her fra overrekkelsen av nøkkelen til utviklingsministerens kontor i Utenriksdepartementet tidligere i høst. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Bistandsbudsjettets forbannelse

UTSYN: Når bistandsbudsjettet først blir diskutert dreier diskusjonen seg som regel om hvorvidt regjeringen bevilger én prosent av bruttonasjonalinntekten eller ikke, og ikke om hva pengene brukes på, eller hva de fører til. Nivå, kroner og prosenter er viktig, men hva med innholdet i bistanden? spør Catharina Bu.

Mye skal på plass før AP, SP og SV skal bli enige om årets statsbudsjett, men det er nok ikke bistandsbudsjettet som vil være tungen på vektskålen. Dessverre. Med tanke på hvor mye vi får igjen for hver krone (for eksempel i faktiske menneskeliv), er det påfallende lite offentlig debatt om norsk bistand. Og når det først blir diskutert dreier det seg som regel om hvorvidt regjeringen bevilger én prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) og ikke om hva pengene brukes på, eller hva de fører til.

 

Forvirrende debatt

Et eksempel på dette var i Dagsnytt-18 i forrige uke. Her møtte utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (SP) nylig avgåtte utviklingsminister Dag Inge Ulstein (KrF). Strålende med bistandsdebatt i beste sendetid.

Dessverre bidro de to erfarne politikerne til å forvirre mer enn de ryddet i debatten. Det var knapt mulig for en som kjenner godt til eller jobber med bistand å følge med på argumentene og beløpene som vekslet mellom de to. For de som ikke kjenner politikkområdet må det ha vært umulig. Bistandsverdenen er full av forkortelser og stammespråk, men de bør legges igjen på internseminarene. Det blir veldig vanskelig å nå fram til den gjengse lytter med begreper som BNI og ODA (offentlig bistand, red anm.) og det er det bistanden selv som taper på.

Verre er det likevel at debatten blir forutsigbar og overordnet. Her gis en mulighet til å snakke om nettopp innholdet og de ulike partienes interesser i bistandspolitikken, likevel ender diskusjonen i å handle om nivået på budsjettet. Det er selvfølgelig forståelig at en opposisjonspolitiker kritiserer regjeringen for å ville bruke mindre penger enn de selv foreslo (selv om det må bemerkes at den avgåtte regjeringens budsjett måtte tåle forhandlinger med FrP, et parti som jo helst vil kutte bistanden radikalt), men i stedet for å få fram reelle konfliktlinjer og interessekamp, ble debatten nærmest redusert til en bistandsauksjon der den ene overbød den andre i å være flinkest og rausest. Lytterne ble på sin side mindre, ikke mer kloke.

 

Politikk og makt

Høstens bistandsdebatt, inkludert den nevnte i Dagsnytt-18, burde heller handlet om det faktiske innholdet, de ulike interessemotsetningene og hvilke resultater partiene ønsker av bistanden.

Det bør nemlig ikke overraske noen at også bistandspolitikken inneholder konfliktlinjer og ideologi. Da KrF gikk inn i regjering ble en rekke av partiets kjernesaker, som tiltak rettet mot funksjonshemmede og andre sårbare grupper, gitt økte midler. Kampen mot moderne slaveri fikk også mer penger. I tillegg fortsatte Solberg-regjeringen satsningene som ble initiert da Høyres Børge Brende og Nikolai Astrup hadde ansvar for bistandspolitikken, slik som jenters utdanning, digitalisering og havforvaltning. Siden bistandsbudsjettet de siste årene har økt i takt med at norsk økonomi har gått godt, ettersom man bruker en gitt andel av budsjettet, har det vært lett å legge nye saker til, uten at man har kuttet noe.

Den største utfordringen med dette er at det setter store krav til et presset forvaltningsapparat. Utenriksdepartementet og direktoratet for utviklingssamarbeid (Norad) har stadig fått flere fagområder og mer penger som skal følges opp på en god måte. Norad forvalter omtrent fire ganger så mye midler i 2021 som de gjorde i 2016, men med bare noen få årsverk mer. Driftsbudsjettet var tidligere om lag 6-7 prosent av tilskuddsmidlene, men siden 2016 har det vært rundt 2-3 prosent. Det er klart bistand handler om penger, men vi må også tåle å prioritere noe opp til fordel for noe annet, og vi må ha nok hoder og hender for å sørge for at prioriteringene gir resultater. Det er kanskje ikke så attraktivt å bruke penger på forvaltning hjemme til fordel for å redde liv der ute, men godt kunnskapsgrunnlag gir god bistand.

En annen forutsetning for god bistand er når den får virke over tid. Regjeringsskifter representerer slik sett et åpenbart dilemma. En ny utviklingsminister kan lett la seg lokke av kortsiktige interesser på hjemmebane, eller å igangsette politiske nysatsninger uten at mottakeren er involvert. Det vil ikke bare gi dårligere resultater, men det vil også kunne svekke legitimiteten vår som bistandsgiver.

Sett fra et slikt ståsted skal den nye regjeringen i alle fall få ros for å ikke (foreløpig) ha lansert mange nye initiativ i utviklingspolitikken. De har selv sagt de skal prioritere seks områder, som allerede er en integrert del av norsk bistand: klima, helse, ulikhet, kvinner og likestilling, matsikkerhet og humanitær nødhjelp. I første omgang gir prioriteringen utslag i å omdisponere midler fra andre poster på budsjettet. Derfor også et betydelig forslag til kutt til utdanning.

 

Klimaknuten

Den største endringen ser vi nok på klima. I Hurdalsplattformen står det tydelig at regjeringen vil «forene klima- og utviklingspolitikken og prioritere fornybar energi, en fornying av regnskogsatsingen og midler til klimatilpasning». Det er et faktum at vi står ovenfor enorme utfordringer for å løse klimakrisa, som vil kreve veldig mye mer av oss, både i form av poltikk og penger. Veldig mye mer penger.

Problemet er at plattformen og Støres budsjettforslag legger opp til å bruke av bistandsbudsjettet på klimatiltak internasjonalt. SV vil bruke enda mer, men vil samtidig øke utover 1 %. Også Solbergs regjering foreslo på sin side å bruke noen friske midler. Utfordringen står seg likevel: bistandsbudsjettet kan ikke bli potten som skal brukes på all internasjonal klimafinansiering – som i bunn og grunn handler om å rydde opp etter vår egen velstands- og utslippsfest. Så lenge 1 prosent av brutto nasjonalinntekt (BNI) oppfattes som et tak og ikke et gulv, så vil det være veldig uheldig å bruke av disse midlene. Det vil ikke gi nok midler til klimafinanseringen som trengs, og det vil samtidig gjøre at andre gode tiltak reduseres. Framover må penger til denne type tiltak hentes fra andre steder på budsjettet, eller ved å tenke nytt omkring bruken av Oljefondet, slik Auke Lont, Harald Norvik og Peter Mellbye gjør i Dagens Næringsliv denne uken. Her trengs en større og prinsipiell debatt i Stortinget.

Samtidig må ikke politikerne glemme at utviklingspolitikk er mer enn bistand. Ikke alt man ønsker å oppnå krever flersifrede beløp på en budsjettlinje. Bistand er for eksempel ikke nødvendigvis løsningen på globale, urettferdige strukturer som gjør at mange lavinntektsland forblir fattige og millioner av mennesker nektes grunnleggende rettigheter eller utnyttes på det groveste. Da snakker vi om skatte- og gjeldspolitikk, ansvarliggjøring av næringsliv eller stater. For å gjøre noe med disse, ofte komplekse og vanskelige problemstillingene, trengs politisk vilje, mot og diplomatisk klokskap, ikke bare mer penger. Krevende, men ikke umulige oppgaver.

Det som derimot bør være mindre krevende er å sørge for en opplyst debatt om de vanskelige avveiningene og dilemmaene i utviklingspolitikken, inkludert bistandsbudsjettet og dets innhold.

Mening

Her gis en mulighet til å snakke om nettopp innholdet og de ulike partienes interesser i bistandspolitikken, likevel ender diskusjonen i å handle om nivået på budsjettet.

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, konstituert generalsekretær i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 19.11.2021 11.20.40 Sist oppdatert: 19.11.2021 11.20.40