Tim Cocks / Reuters / NTB

Når Frankrike svekker en lov om å fase ut olje- og gassutvinning av frykt for søksmål, hvordan skal da Uganda kunne sette demokratiske og bærekraftige tiltak i førersetet når de blir med i den omstridte energichartertraktaten (ECT)? spør Hege Skarrud. Her fra vestlige Uganda, der en oljerigg blir klargjort for boring. Foto: Tim Cocks / File Photo / Reuters / NTB

Oljelobbyens nye klær i Afrika

UTSYN: Klima- og naturkrisa rammer urettferdig. Koronapandemien rammer urettferdig. Økonomisk ulikhet rammer, så klart, urettferdig. Rettferdighet og demokratisk makt er kjernen i å løse verdens krysskriser. Men, hvem er det vi egentlig rigger verdens rettferdighetssans for når vi lar storselskaper saksøke land over deres miljøtiltak? spør Hege Skarrud.

Land trenger politisk handlingsrom for å sikre at ens egen befolkning og eget livsgrunnlag ivaretas i krisetider. For at verden skal komme seg ut på andre siden av pandemien, og dens økonomiske påkjenninger, uten en intensivert ytre høyrebølge og strutsehodet dypere i klima- og naturkrisa, må vi gå vekk fra å binde våre politiske verktøykasser til oljelobbyens særinteresser.

Til tross for det, legger en rekke rike land opp til å intensivere det helt motsatte. Norge deltar i en kampanje som vil svekke fattige lands handlingsrom i møte med sine og våre utfordringer til fordel for multinasjonale selskapers egeninteresser. Med andre ord, den samme gamle urettferdighetsvisa, men keiseren har som kjent mange nye klær hengende i skapet.

 

Private domstoler mot høyesterett

Demokrati og rettferdighet handler om å ha muligheten til å innføre tiltak som skal sikre livsgrunnlag, rettferdig fordeling av ressurser og en levelig klode. Når det er sagt, har vi rigga til et system som fører til det motsatte. Vi lever i en verden hvor selskapene som skaper klima- og naturkrisa nå saksøker land som innfører miljøreguleringer gjennom helt egne private domstoler over en lav sko.

Dette takket være den meget omstridte mekanismen investor-stat-tvisteløsning (ISDS) som vi finner i en rekke handels- og investeringsavtaler. Kort fortalt tillater mekanismen internasjonale investorer å kreve erstatning for tapt profitt om myndigheter innfører lover og reguleringer. I flere avtaler garanterer nemlig myndigheter at selskaper skal ha «rettmessige forventinger om et stabilt investeringsmiljø». Mener selskapene at dette endres, kan de gå til søksmål – i en privat og internasjonal domstol. Da er det altså selskapene og avtaledokumentet som avgjør hva som er rettferdig, ikke hva majoriteten av befolkningen skulle mene er rettferdige tiltak. Mekanismen ender opp med å koste dyrt, både for statskassa, miljøet og politisk mot.

Nå jobbes det iherdig for å få med seg langt flere fattige land inn i den avtalen som i dag hindrer en rekke EU-land i å innføre nødvendige tiltak i kampen mot klima- og naturkrisa. Rundt et dusin afrikanske land er i ferd med å bli medlemmer av den omstridte Energy Charter Treaty (ECT). Det er den samme traktaten som nå gir det tyske kullselskapet RWE mulighet til å saksøke Nederland for tap av inntekt etter at klimasøksmålet der vant gjennom i høyesterett.

Det tyske kullselskapet utfordrer ikke høyesterettsdommen, med de krever erstatning fordi de må fase ut sin aktivitet i Nederland. RWE mener at Nederland bryter lovnaden om «rettferdig og rettmessig behandling» når de kutter deres livslinje (les: muligheten for å øke pengebingen, ikke enkeltindividers tilgang på ren luft, mat og sitt livsgrunnlag). RWE vil ha erstatning på rundt 1,4 milliarder euro. En viktig milepæl for miljøregulering verden over blir altså utfordret av den fossile lobbyen og deres rike advokater.

 

Storselskapenes urettferdige edderkoppnett

At multinasjonale selskaper gis eksklusive rettigheter som verken stater eller innbyggere kan bruke er intet nytt, men tida er absolutt inne for å få en slutt på det. Det har den vel for øvrig vært lenge. Selskaper skal ikke kunne saksøke stater for miljøreguleringer eller ønsker om demokratisk kontroll over natur og ressurser, mens lokalbefolkningen som rammes av skadelige prosjekter ikke har noe de skulle ha sagt i de samme «domstolene». Med slike mekanismer øker vi urettferdigheten for verdens fattige og de som kjenner krisene hardest på kroppen.

Norge, som medlem av ECT (vi har aldri ratifisert avtalen), er faktisk med på å lure en rekke fattige land inn i et edderkoppnett av økt urettferdighet. For trusselen om de gigantiske søksmålene knytta til avtalen er alene nok til at det ikke innføres nødvendig politikk for å møte verdens kriser. I 2017 svekket Frankrike en lov om å fase ut gass- og oljeutvinning grunnet frykt for søksmål fra et kanadisk oljeselskap. Når dette skjer i rike Frankrike, hvordan skal da fattige Uganda, der en rekke internasjonale investorer (deriblant franske) allerede er til stede i landets oljeutvinning, kunne sette demokratiske og bærekraftige tiltak i førersetet når de blir med i ECT?

 

Intet nytt, bare verre – dessverre

Mekanismen ISDS er dessverre ikke noe nytt for verdens fattige land. Grunnen til at vi har avtaler med ISDS finner sitt opphav i kolonitiden. Mekanismen ble til for å gi investorer fra kolonimaktene beskyttelse mot ekspropriering i tidligere kolonier. Likevel har bruken endret seg. I dag utfordrer mekanismen internasjonale miljøavtaler. Handels- og investeringsavtaler er juridisk bindende, mens internasjonale miljøavtaler er ikke det.

Næringslivsinteresser skal ikke skades av rigide bestemmelser som hindrer deres frihet til å akkumulere verdier. Da kan ikke miljøavtaler som Parisavtalen være bindende, fordi miljøreguleringer koster næringslivet. I samme åndedrag må investorene sikres forutsigbarhet for sin virksomhet gjennom bindende handels- og investeringsavtaler. Slik okkuperer de multinasjonale selskapene våre demokratiske rom og utvanner fellesskapets verktøykasser.

Den fossile lobbyen har i et halvt århundre visst hva konsekvensene av deres aktivitet er for klimaet. I stedet for å ta problemet ved rota og være med på å legge om verdens energibehov, skapte de heller et nytt narrativ til deres egen vinning og brukte enorme summer på å strø det over all verdens politikk – fra lokalt til internasjonalt nivå. Dette narrativet har vi spist rått og står skrøpelig igjen i møte med globale utfordringer.

Internasjonalt samarbeid må til for å løse klima- og naturkrisa, økonomisk ulikhet og pandemier, men avtaler som ECT står i veien for de nødvendige løsningene. Norge og de andre EU-landene skal ikke fungere som nikkedukker for den fossile lobbyen og tvinge fattige land dypere inn i løvens munn. Vi skal ikke ha avtaler som setter rettferdighet for multinasjonale selskaper over rettferdighet for den ugandiske bonden, sykepleieren, studenten eller vår felles framtid.

Vi skal ha avtaler som setter beskyttelse av miljøet, menneskerettigheter og arbeiderrettigheter foran profitt og storselskapenes interesser. Da er det å kutte ISDS-livbøya til de multinasjonale selskapene et av flere gode steder å starte.

Mening

Vi skal ha avtaler som setter beskyttelse av miljøet, menneskerettigheter og arbeiderrettigheter foran profitt og storselskapenes interesser.

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, konstituert generalsekretær i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 13.07.2021 10.49.27 Sist oppdatert: 13.07.2021 10.49.27