JUAN BARRETO / AFP / NTB  TOPSHOTS, Horizontal, taxation

De siste ukene har det vært store protester i Colombias hovedstad Bogota. Flere titalls demonstranter er drept. Demonstrantene protesterer mot president Ivan Duques foreslåtte skattereform. Den er senere blitt droppet, men protestene har fortsatt og flere titalls er drept i harde sammenstøt. Foto: Juan Barreto / AFP / NTB

Sivilsamfunnet – hvem er det?

UTSYN: Har sivilsamfunnet alltid demokratiske hensikter? spør Liv Tørres

Demonstranter har tatt til gatene i Bogota, Rio, Amsterdam, Jerusalem og Johannesburg de siste ukene. Protestene skiller seg ad i krav, årsak og engasjement, men har til felles at de øker i volum og bredde og har gjort det gjennom de siste tiårene.

Tilliten til politikere og myndigheter har gått ned og sivilsamfunnet reagerer på korrupsjon, vanstyre og ulikhet gjennom demonstrasjoner, streiker og gateopprør. Politikere og beslutningstakere har reagert deretter. Her rundt FN i New York hører vi stadige ønsker om bedre deltakelse og representasjon fra sivilsamfunnet. Under pandemien har vi sett sivilsamfunnet tre til med hjelp og støtte der myndigheter har sviktet. Og i bistandssektoren har sivilsamfunnet blitt en veletablert kanal for humanitært arbeid og utviklingshjelp.

Men hvem er egentlig dette sivilsamfunnet? Og er det alltid en kraft for demokrati, bærekraftig utvikling og rettferdig fordeling slik vi ofte tror og mye av bistandsbransjen forutsetter?

 

90-tallets demokratibølge

Troen på sivilsamfunnet som en kraft for demokrati stammer fra begynnelsen av 90-tallets «demokratiske bølge», hvor det ene landet etter det andre i Øst-Europa, Latin Amerika, Asia og Afrika innførte demokrati etter press fra sivilsamfunnsorganisasjoner.

Det var fagbevegelse, kvinneorganisasjoner, studentorganisasjoner og andre organiserte grupper i sivilsamfunnet som mobiliserte for politiske endringer med streikebølger, demonstrasjoner, okkupasjoner, og kampanjer.

På samme måte kjempet sterke organisasjoner fram rettigheter i arbeidslivet; velferdsordninger; likestilling; frigjøring og nedrustning. Men selv om troen på sivilsamfunnet som demokratisk agent har bestått og ikke minst i Vesten og i bistandsmiljøer, er det mye som tyder på at det organiserte sivilsamfunnet har endret seg betydelig de siste tiårene. Det har blitt langt mer komplekst, mangfoldig og polarisert. Og det er flere grunner til det.

For det første er sivilsamfunnet under voldsomt press fra stater som fristes av autoritære tendenser. CIVICUS rapporterer at nesten halvparten av verdens befolkning nå bor i land hvor sivilsamfunnets rettigheter innskrenkes. V-Dem sier at det ser ut som om ledere i slike land har delt oppskriften seg imellom for hvordan undertrykke demokrati. For det samme skjer overalt:

sivilsamfunnet, organisasjonsretten og ytringsfriheten angripes først.

Og først etter at sivilsamfunnsorganisasjoner og organisasjonsretten er kneblet, går de videre med undertrykking av andre institusjoner og frie valg.

Utsyn_Tørres_Dem.jpg

 

Den smale Facebook-aktivismen

For det andre har teknologisk utvikling og framveksten av sosiale medier gjort det betydelig enklere å lage protester og kampanjer på tvers av landegrenser og tidligere fysiske og sosiale grenser. Men samtidig som dette har bidratt til økt engasjement og oppmerksomhet om enkeltsaker, har sosiale medier gjort det vanskeligere å bygge ordentlige organisasjonsmuskler.

Der medlemskap tidligere innebar medlemsmøter, fellesskap, gjennomgang av vedtekter, fokus på lederansvar og tillit m.m., har dette i dag ofte en smalere og mer sporadisk betydning og kan koke ned til å like eller støtte noe på facebook.

For det tredje har det vokst fram et stort antall ikke statlige organisasjoner eller såkalte «NGOer» uten medlemmer, og til dels pga offentlig økonomisk støtte.

Pengestøtten til sivilsamfunnet har eksplodert gjennom vestlige bistandskanaler de siste tiårene. Som regel er det vestlige og globale organisasjoner som får støtten, ikke lokale organisasjoner i landet der pengene brukes. Og ofte er det «service-organisasjoner» som er mottakere. Mange av dem er proffe organisasjoner som tilbyr tjenester landene selv ikke kan matche enten det dreier seg om humanitær hjelp, vann, medisinske tjenester, mat eller annet.

De sitter også ofte på stor kunnskap om saker etterspurt i nasjonale og globale fora, men representative er de ofte ikke. Så hvis man med bistand til sivilsamfunnet ønsker demokrati-agenter eller bidrag til godt styresett og demokratisering, vil det neppe hjelpe særlig med støtte til NGOer.

 

Økende motgang

For det fjerde har den type medlemsorganisasjoner som mer typisk presser fram politiske reformer og som gjennom årene har bygd demokratisk bevissthet, tillit og fellesskap nedenfra opplevd økende motgang.

De utkonkurreres av andre ikke-statlige aktører. Presses av motstandere og myndigheter. Uthules av sporadisk engasjement på nettet. Taper medlemmer pga byråkratisering og mindre kontakt med medlemmene. Mister energi fordi folk tror seirene de kjempet for ble vunnet en gang for alltid og ikke trenger forsvar etterpå. Eller rett og slett fordi utålmodige individer heller vil få ut frustrasjoner på gata enn i langvarige møter i et lokallag.

På denne bakgrunn ser vi altså at nye typer sosiale bevegelser og nye protestbølger uten organisert forankring vinner fram.

Det kan være spontane aksjoner på gata eller kampanjer på nett. Og mobiliseringsbølger uten klare sentrale ledere og særlig koordinering som vi har sett i mange storbyer og land de siste årene. De mer spontane, løselig organiserte massebevegelsene vinner fram. Fordi de store organisasjonene undertrykkes, er svekket, virker byråkratiske eller forsvinner. Og fordi det virker kjappere, enklere og mer effektivt å gå i demonstrasjonstog enn å gå på medlemsmøter.

 

Må bygge kollektivt press

Alt i alt har vi sett et organisert sivilsamfunn som har endret seg mye de siste tiårene. De profesjonelle NGOene har blitt en mektig størrelse. Interesseorganisasjonene svekkes. Og de folkelige protestene og uroen, som øker i volum og kampånd, har endret karakter og flyttet seg ut på gata eller til internettet ofte uten koordinert ledelse, organisasjoner i bunn eller en velregissert samlet plan.

Ifølge Chenovath gjør dette også at slike folkelige bevegelser har mindre gjennomslagskraft i dag enn de hadde før.

De av oss som er opptatt av at vi trenger et sterkt sivilsamfunn må nå ta nye kamper for å skape de konstruktive plattformene og organisasjonene. For polariseringen vi ser i politiske kanaler finnes også i sivilsamfunnet. For hver støttegruppe som mobiliserer for hjelp til sårbare under pandemien finner vi grupper som mobiliserer mot munnbind, vaksiner og hjelp.

For hver organisasjon som mobiliserer for miljøsaken, finner vi andre som mobiliserer mot. For hver organisasjon her i USA som mobiliserer for kvinnesak og likestilling, ser vi andre som organiserer mot. Det finnes mange sivilsamfunnsorganisasjoner som lever godt i autoritære land uten å utfordre makta. Og mange som lever fint på demokratibyggende sivilsamfunnsstøtte fra bistandsmyndigheter uten å ha et eneste medlem eller representere andre grupper enn seg selv.

Nå trenger vi interesseorganisasjonene som bygger demokrati og organisatorisk kollektivt press. Som fungerer som vaktbikkjer overfor myndighetene. Som er representative og med legitimitet kan tale på folks vegne i politiske fora eller på gata. Som bygger tillit, fellesskap og motstandskraft nedenfra overfor nye kriser og forhindrer anarki på gata.

Hvis denne krisen vi nå står skal vinnes for demokrati og mer rettferdig fordeling, må vi også sørge for at organisasjonsretten flagges høyere i norsk utenriks og bistandspolitikk, at de ordentlige og representative organisasjonene forsvares i norsk bistandspolitikk gjennom det såkalte sivilsamfunnsprogrammet og at det anerkjennes at det er dette som er den siste forsvarsmuren vi har i kampen for demokrati, godt styresett og fred.

Mening

Organisasjonsretten må flagges høyere i norsk utenriks og bistandspolitikk

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, konstituert generalsekretær i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Publisert: 21.05.2021 10.10.50 Sist oppdatert: 21.05.2021 10.10.50