Fabio Teixeira / Zuma Press / NTB  de, zselect, Deads, zlast24, favelas, in, ZUMA, zcontractphotographer, Janeiro, South, COVID19.IN.FAVELAS20210109_3415.JPG, virus, zumapress.com, covid19, 20210112_zap_t142_007.jpg, zwire, America, Brazil, Rio, Corona, Press

Santa Marta i Rio de Janeiro: Smugene i favelaen er tomme når myndigheten rykker inn for å desinfisere området. Antal koronadøde i Santa Marta har økt med nær 70 prosent de siste ukene. Brasil har nå registrert 8,7 millioner koronasyke og 215 000 døde – og det er fortsatt de som har minst som rammes hardest. Foto: Fabio Teixeira / Zuma / NTB

Vi kan ikke lenger gjøre alt som vi pleier. Nå må vi tenke nytt i bistandspolitikken

UTSYN: Det som før var sinnsyke forskjeller, har blitt groteske gap – ikke bare i velstand, men også når det gjelder helse, trygghet og overlevelse, skriver Liv Tørres.

Sist oppdatert: 25.01.2021

Vi har hørt mange av historiene. Om folk som mistet alt, om de som havnet hjemløse på gata. Alle de som før forsørget familien, men som nå står i mat-kø.

Vi har sett bildene. Av frontlinje-arbeiderne som risikerer livet for luselønn. Eller de som bor i favelaer utenfor storbyene i Latin Amerika og Afrika, og nå ikke har penger til å gravlegge sine døde. Folk som tidligere sydde klær for en lønn de ikke kunne leve av, men viss sjefer tjente enorme summer.

Og så er det de andre, alle de som under pandemier kan flytte ut av byene til sine fine feriesteder og shoppe på nett.

Det som før var sinnsyke forskjeller i levestandard har nå blitt groteske gap – også når det gjelder helse, trygghet og overlevelse.

Vi har så vidt startet det nye året, men vi har langt større utfordringer og oppgaver foran oss enn vi vanligvis har. Da holder det ikke å gjøre alt som man pleier.

 

Ulikhet må på toppen av dagsordenen

Mens fattigdomsreduksjon lenge har vært overordnet mål for bistandspolitikken må vi nå se hvordan vi kan adressere fattigdom samtidig som vi adresserer polarisering og økt sosial uro, med andre ord sette ulikhet på toppen av dagsordenen også for bistandspolitikken.

Neste uke starter det årlige møtet i Verdens Økonomiske Forum i Davos. Der samles verdens ledere blant annet for å snakke om de økonomiske utsiktene og om hvor bekymret de er for at ulikheten øker. Men like sikkert som at de vil uttrykke bekymring for ulikhet også i år, er det at det samtidig vil lansere tall som viser at ulikheten øker - mellom de som har svært lite og de som har langt mer enn de noen gang kan bruke. Det blir stadig større avstand «ved bordet» mellom Jørgen Hattemaker og Kong Salomon. Og kløfta økte med pandemien.

Men i motsetning til en del andre problemer vi nå står oppe i, øker ikke dette problemet på grunn av mangel på enighet om at problemet eksisterer eller mangel på kunnskap og virkemidler for å fikse det. Forskjellene øker rett og slett fordi ledere ikke handler. Og mange av de som prøver å gjøre noe med problemet gjør det ved å jobbe med fattigdomsreduksjon, uten å adressere det som ofte er en stor del av problemet: nemlig selve ulikheten.

Vi står midt i den største krisen etter annen verdenskrig og må lage både egen politikk og bistand deretter. Og vi har en valgkamp foran oss i Norge som gir både partier og velgere en ny sjanse til å tenke nytt.

Verden har endret seg mye de siste tiårene og nasjonale verktøy, politikk og bistand må endre seg deretter. Det er bra at antallet i ekstrem fattigdom ble redusert de siste tiårene før pandemien, men de fleste av dem var fortsatt fattige og de rike har i mellomtiden mangedoblet sin velstand. Kapitalkreftene har for lenge siden sprengt nasjonalstatens rammer. Demokratier er satt under betydelig press eller undergraves innenfra.

Polariseringen øker, og de neste tiårene vil preges av ustabilitet internt i, og mellom, land.

Mange steder utgjør nå ungdommen flertallet av befolkningen med stor konkurranse om jobbene. Med klimaendringer og befolkningsvekst kommer også økt konkurranse om tilgang på vann, energi og mat. Imens vil migrasjonsstrømmene øke – inn i byene og over landegrensene. Flere storbyer har mistet kontrollen. Og det er allerede langt mer vold og flere drap utenfor enn i dagens krigssoner.

Med disse megatrendene øker også ulikheten. Gapet var allerede skyhøyt før pandemien. Oxfam rapporterte rett før pandemien i fjor at den rikeste én prosenten i verden har mer enn dobbelt så mye ressurser spm 6,9 milliarder mennesker. Den samlede velstanden til verdens 22 rikeste menn var høyere enn den samlede velstanden til alle kvinnene i Afrika.

 

Økt ulikhet = økt frustrasjon

Med økende forskjeller og avstand mellom folk, øker frustrasjonen blant de som har minst. Høy ulikhet reduserer vekst og utvikling, men skaper også politiske reaksjoner fra nord til sør. Noen steder får reaksjonene utløp i radikalisering, sinne, eliteforakt, eller i overraskende presidentvalg. Andre steder får de utløp i protest. Skjev fordeling av ressursene overlapper ofte også med etnisk bakgrunn, rase, religion, og kjønn – og når grupper diskrimineres skaper det ytterligere reaksjoner. Misnøyen med egne regjeringer og undergraving av tilliten til egne eliter og institusjoner, sprer seg som ild i tørt gress.

Mange av de som har opplevd at utviklingen går i feil retning har mistet troen på demokratiet.

Det er ikke naturlover som har skapt denne ulikheten, men politikk. Den skyldes politikk som bevisst har fremmet velstandsøkning blant de rike og som noen trodde skulle spre seg til andre grupper, men slett ikke gjorde det. Overklassen bruker penger de sparer på politiske endringer og skattekutt til å kjøpe luksusvarer. Og underbetalte arbeidere i både nord og sør lager luksusvarene til overklassen og kopier til middelklassen, oftest til langt under en lønn å leve av. Ulikhet er i ferd med å bli den overordnede utfordringen for bærekraftig utvikling.

Så hva bør vi gjøre?

Ett opplagt svar er å sette fordeling og ulikhet på toppen av bistandsprioriteringene. I praksis har den ene prioriteringen blitt lagt på toppen av den andre i bistandspolitikken gjennom årene og med enorme budsjetter har mange politikere funnet det umulig å velge bort noe.

Men presset på ressursene blir betydelig større etter pandemien og behovet for reelle prioriteringer større. Det har lenge vært stor enighet i norske bistandsmiljøer om at det er fattigdomsreduksjon som bør være overordnet mål for norsk bistand. Men det faktum at 70-80 prosent av verdens fattige nå befinner utenfor land som defineres som fattige, skaper allerede utfordringer for en tradisjonell norsk bistandspolitikk.

Hvis vi setter kampen mot ulikhet på toppen av dagsordenen kan vi både adressere fattigdom, svekkelse av demokrati og den økende polariseringen som skaper uro. Vi kan fortsatt støtte utdanning, men supplere dette med programmer for skattlegging, kamp mot korrupsjon og styrking av det organiserte sivilsamfunnet. Vi kan fortsatt støtte jobbskaping med anstendig lønnsnivå, samtidig som vi styrker fagbevegelse og de organisasjonene som kjemper for å redusere lønnsgapet.

Vi har kunnskapen og vet hva som skal til for å redusere gapet. Vi trenger kun den politiske viljen til å handle. Viljen til å prioritere både bekjempelse av fattigdom og sosial uro, og til å handle både for bistand og vår felles sikkerhet.

Mening

Hvis vi setter kampen mot ulikhet på toppen av dagsordenen kan vi både adressere fattigdom, svekkelse av demokrati og den økende polariseringen

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 25.01.2021 09.53.45 Sist oppdatert: 25.01.2021 09.53.44