I Tanzania forsøker mannen som kalles «the Tanzanian joker» å øke befolkningens bevissthet rundt pandemien i det skjulte. President Magufuli har på sin side oppfordret folk til å være skeptiske til vaksinen, skriver Marta Tveit. Foto: Ericky Boniphase / AFP / NTB

Koronakrisen: En katalysator for demokrati-utvikling?

UTSYN: Pandemien har ført til at hjelpeløsheten til statlige myndigheter i ulike land har kommet tydelig til syne. Det er flere grunner til å håpe at covid-19 kan gi fornyet energi til kamper for frihet og demokrati, skriver Marta Tveit.

Sist oppdatert: 05.03.2021

Jeg tror ikke jeg er alene om å føle på frustrasjon under denne foreløpig siste runden med nedstengninger av samfunnet. Det gjelder å gripe fatt i ethvert lysglimt. For eksempel har jeg trøstet meg selv med å fundere på om en bieffekt av krisen kan være at den gir ny energi til kamper for frihet og demokrati rundt om på kloden. 

Når det gjelder vårt bistandssamarbeid i utviklingsland, så er det viktig at vi ikke bare ser på dagens forebyggende tiltak, men at vi også ser på langsiktige tiltak med tanke på gjenoppbygging. Vi må også spørre oss: hva slags potensielle justeringer åpner denne krisen for å gjennomføre?

 

Kan krisen føre til demokratisering?

Det har blitt skrevet om mulighetene som har åpnet seg når det gjelder det grønne skiftet. I Thomas Hylland Eriksens ord: «Ettersom forskere og politikere har snakket om klimakrisen i tretti år uten at det har ført til merkbare resultater, kan denne krisen (koronakrisen, red. anm.) være en gyllen anledning til å velge annerledes». 

Kan koronakrisen også fungere som en katalysator for demokratiutviklingen? Opp av asken, heter det seg jo. Historien viser at kriser kan sette i gang voldsomme endringer. Diamond skriver blant annet om da Japan så seg tvunget til å åpne seg for Vesten, og om Sovjetunionens krise etter invasjonen av Finland. Men historien viser at globale kriser også kan sette i gang massive endringer på verdensbasis. For eksempel kan man argumentere for at det var verdenskrigene som i stor grad satt i gang avkoloniseringsprosessen i afrikanske kolonier.

Nå er jo tilgangen til informasjon om verden i dag en helt annen enn den var da. I tillegg kan man innvende at en verdenskrig er noe helt annet enn en pandemi. Men historisk sett har pandemier også ledet til store sosiale endringer. I : «Historisk sett har pandemier tvunget mennesker til å bryte med fortiden og endre syn på den verdenen de lever i. Denne (pandemien, red. anm.) er ikke annerledes. Den er en portal, en inngangsport mellom en verden og den neste.»

Det er flere grunner til å håpe at covid-19 kan gi fornyet energi til kamper for frihet og menneskerettigheter. For det første kan globale kriser stadfeste ideen om en global identitet på tvers av de fysiske og psykiske grensene mellom hvert enkelt land. Pandemien har gjort det klart og tydelig at vi puster inn den samme lufta. Man kan peke på noe håndfast som gjør verden mindre, og som fører til at ‘de andre’, og deres frihet, kommer innen rekkevidde. Følelsen av å være del av noe større kan dermed trigge handling på steder der slik handling tidligere virket umulig. 

For det andre har covid-19 vist oss hvor avhengige vi mennesker er av hverandre, og hvor tette forbindelser vi har til hverandre. Det beste beviset på denne dreiningen mot ydmykhet er kanskje Boris Johnsons holdningsendring etter at han selv fikk et opphold på sykehus med covid-19. Sykdommen tar ikke hensyn til verken makt eller penger. Situasjonen i USA viser at også det mektigste landet i verden blør. Det kan kanskje sammenlignes med de britiske og afrikanske soldatene som sloss side om side i skyttergravene under verdenskrigene: glorien forsvinner og man ser kjempene falle, noe som igjen får konsekvenser. 

En av konsekvensene kan være at utviklingsland får mot  til å ta del i internasjonale spill med mer overbevisning om egen verdi og rett til sin plass, og med minsket ærefrykt for land som USA.

 

Hjelpeløsheten kommer tydelig frem

For det tredje kommer statlige myndigheters hjelpeløshet virkelig fram i lyset mange steder. Den blir umulig å skjule i møte med umiddelbare trusler, den beviser det opposisjonspolitikere og -partier rundt om i verden har sagt hele tiden. Ta Tanzania for eksempel: President Magufuli har nå erklært landet for korona-fritt ved hjelp av bønn, lokale urter og vanndamp-terapi. Magufuli oppfordrer også befolkningen til å se med skepsis på vaksinen.  Samtidig rapporterer venner og bekjente om en tragedie som foregår i det stille (og BBC rapporterer om hemmelige begravelser om natta). 

Tanzania er et eksempel på et land der kontrastene mellom det myndighetene sier og den stille krisen som foregår på bakken nå er blitt så groteske at de ikke lenger kan godtas. Under kriser kreves handling og en ledelse som ikke er paralysert av korrupsjon, dårlig styresett eller benektelse. Erfaringene befolkningen gjør seg nå, kan så frø som spirer i fremtiden. Andre steder, som Tunisia og Algeria, rapporteres det også om misbruk av sikkerhetstiltak for å undertrykke. Man kan til og med hevde at korona-misnøye er hovedgrunnen til at Joe Biden vant valget i USA, og at det ligger og ulmer bak både black lives matter-demonstrasjonene og stormingen av kongressen. Til og med i Russland demonstreres det mange steder, og man kan spørre seg: hvorfor akkurat nå? Ting har lenge vært urettferdige mange steder. 

Svaret ligger i at en pandemi er annerledes enn dagligdags korrupsjon, vage opplevelser av skjevfordeling eller  klima-urettferdighet. Pandemien setter på spissen alle de urettferdigheter og kontraster som før var vanskeligere å sette fingeren på. En pandemi er noe man kan kjenne på kroppen, noe konkret og vondt her og nå. Urettferdigheten og forskjellene kommer groteske opp i lyset, innad i land og mellom land, Ved å sammenligne antall respiratorer, vaksine-fordelingen eller prisen på vaksinene kommer de store forskjellene mellom land tydelig til syne.

I våre bistandssamarbeid bør vi være forberedt på de mange sosiale og økonomiske krisene som kommer. Men vi bør også stå parat til å vise solidaritet med de mange heftige kampene for rettferdighet og frihet som også kommer ut av krisen, og som flere steder allerede er i gang.

Mening

Historien viser at globale kriser også kan sette i gang massive endringer på verdensbasis.

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 05.03.2021 11.58.01 Sist oppdatert: 05.03.2021 11.58.01