WANA NEWS AGENCY / Reuters / NTB

Taliban-krigere foran en gruppe kvinneaktivister under en anti-Pakistan-demonstrasjon, nær Pakistans ambassade i Kabul 7. september. Foto: Str. / Wana / Reuters / NTB

De afghanske kvinnene advarte, men ble fullstendig ignorert. Hva gjør vi nå? 

UTSYN: Hva tror du kvinner fra Herat mener om Talibans kvinnesyn? Det islamistgruppens propagandamaskineri nå formidler i sin målrettede retorikk, betyr lite. Vi skylder Afghanistans kvinner å følge med på hva Taliban faktisk gjør, skriver Samina Ansari.

– Dette skal dere få betale for, hører jeg USAs president Biden si på TV. Han fremholder at USA ikke vil tilgi, etter at minst tolv amerikanske soldater mistet livet i terrorangrepet mot flyplassen i Kabul.

Sinnet bobler i meg:

Hva med de flere hundre afghanerne som ble drept og skadet. Hva med de 150 000 som er drept i krigen de siste to årtiene? Hva med de millioner som nå er på flukt?

De siste ukene har jeg snakket mye i mediene om den forferdelige utviklingen i hjemlandet mitt. En blanding av sinne og total håpløshet har preget livene til min familie og millioner av andre afghanere verden over.

Men, det er ikke oss det er synd på. Det er alle de som er igjen – i Afghanistan.

Bildet av den siste amerikanske soldaten som forlater Afghanistan er trykket i all verdens nettaviser, og jeg kjenner bare på en tomhet. Optimismen jeg følte da jeg landet i mine foreldres hjemland i 2015 er nå borte. Mange av mine venner har nå rømt landet. Selv reiste jeg allerede i januar, fordi volden ble for altomfattende. Nå får jeg sms-er og telefoner fra Doha, Washington og Dubai. Fra Tyskland, Frankrike og Canada. En av dem sier at Talibans maktovertagelse ikke bare har knust hjertet hennes – det har «knust noe mye større, noe som jeg ikke klarer å identifisere».

En annen av mine venner fra tiden i Kabul sier at dét livet hun hadde bygget opp de siste 20 årene, «ble revet vekk i løpet av timer».

Jeg har bistått de jeg kan med å blir evakuert. Jeg har samlet informasjon og tryglet amerikanerne og flere europeiske land om å føre opp kvinneaktivister, menneskerettighetsforkjempere og kunstnere på sine evakueringslister, slik at de kunne komme seg ut, vekk fra Taliban. Jeg klarer ikke å beskrive hvordan det føles å måle menneskeliv på denne måten. Hva er kriteriet for å skulle få lov til å unnslippe å leve under Taliban-styret, liksom?

 

Skal de få leve i 2021?

Mange av mine venner er i trygghet nå, men de befinner seg tusenvis av mil hjemmefra. Langt fra landet de håpet å bidra til å utvikle. De hadde studert på universitetet, fått både Bachelor- og Master-grader. Mange jobbet med fred og demokratibygging. De hadde forsket, startet bedrifter, malt verdens vakreste kunstverk og virkelig bestemt seg for å bidra til å bygge opp et land fra grunnen, et land som har levd i mer enn fire tiår med krig.

Nå har de dratt, og der hjemme er det igjen Taliban som styrer, med all den usikkerheten det medfører. Hva vil skje med kvinners rettigheter? Kan kvinner få gå på jobben, bidra til å forsørge familien, til å styrke den afghanske økonomien? Og hva med døtrene deres; får de i det hele tatt gå på skolen? Skal de få leve i 2021 eller må de legge ut på en reise tilbake i tid?

Mange av disse kvinnene, er de samme som har advart verdenssamfunnet mot den uansvarlige datoen for uttrekk av soldater, 11. September – 20-årsdagen for terrorangrepene mot tvillingtårnene i New York.: «NATO bør forlate landet. De bør for all del ikke være her til evig tid, men uttrekk av soldater bør skje på en forsvarlig måte, med en fredsavtale mellom den afghanske regjeringen og Taliban», er et budskap jeg har hørt igjen og igjen det siste året.

I stedet ble det en fredsavtale mellom Taliban – og USA!

Få av de jeg e i dialog med nå, stoler i særlig grad på Taliban i regjering. Veldig mange stemmer har i lang tid advart mot det som nå har skjedd. De advarte oss alle, og her skal jeg gi ett eksempel på hvorfor folk, særlig kvinner, ikke stoler på at Taliban vil ivareta deres rettigheter:

I fjor gjennomførte en kvinne fra Herat sin egen meningsmåling. Hun spurte 160 kvinner i sin hjemby om hvilke forventninger de hadde til Taliban:

  • 83 prosent av respondentene avviste at «Taliban verdsetter kvinner».
  • 68 prosent mente de ikke hadde sett endringer i Talibans kvinnesyn.
  • 6 prosent var uenige at kvinnerettigheter ville bli truet om Taliban fikk makt.

Denne uformelle spørreundersøkelsen ble gjort på et tidspunkt da president Donald Trump enda ikke hadde signert sin avtale med Taliban, og dette var i en sammenheng der det mest fryktede resultatet var en maktdelingsavtale som ville «tynne ut» den eksisterende grunnloven.

 

En tapt sak?

Spol frem til i dag, når nesten hele Afghanistan er under beleiring av et Taliban som ikke lenger er bønnfallende ved det diplomatiske bordet. Tror du kvinner i dag tenker at de får bedre liv med de nye makthaverne i Kabul?

Dette afghanske kvinnelige meningsmålingsinitiativet vokste fram i et vakuum av den katastrofale «fredsprosessen». Flere stemmer fikk si sin mening, i undersøkelser gjennomført i flere regioner på tvers av Afghanistans provinser og demografiske skillelinjer. Dette unike arbeidet viser hva kvinner har observert det siste året. I mai i år mente 65 prosent av de spurte at Bidens ubetingede uttrekk var «uansvarlig», og i juli sa mindre enn to prosent av de spurte at situasjonen i Taliban-kontrollerte områder var «god».

Så hva viser dette? At Talibans overtakelse i deres øyne var en tapt sak.

Enten de kom fra vest eller øst, fra byen eller landsbyen, følte de alle at de hadde noe å tape dersom Taliban tok makten i Afghanistan.

Og nå sitter de faktisk der, i Kabul, mens det internasjonale samfunnet har reist.

Afghanistan er ikke Vietnam eller Sør-Korea, som mange av verdens analytikere har sammenlignet landet med de siste ukene. Afghanistan er Afghanistan og hadde tatt enorme steg utviklingsmessig: en bemerkelsesverdig liberal konstitusjon, en ung befolkning som presser seg gjennom utdanningssystemet og kjemper for sine rettigheter. Kvinnelige ledere som faktisk har utøvd press på myndighetene.

Kvinner over hele Afghanistan, som allerede fryktet utfallet av en traktat mellom regjeringen og Taliban, har nå mer å frykte ettersom USAs tilbaketrekning har skapt ny uro og ny usikkerhet. Hvis Biden mener alvor med å opprettholde USAs internasjonale tyngde som demokratisk supermakt, har han ikke råd til å se bort fra de afghanske kvinnene som ikke ønsker flere bomber.

Disse kvinnene vil bare ha sine grunnleggende rettigheter, og det er det svært tvilsomt om Taliban vil gi dem. Derfor er det ekstremt viktig at vi – det internasjonale samfunnet – følger med på hva Taliban gjør, ikke bare hva de sier.

Dét skylder vi Afghanistans kvinner.

Mening

Optimismen jeg følte da jeg landet i mine foreldres hjemland i 2015 er nå borte

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, konstituert generalsekretær i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Publisert: 09.09.2021 13.24.33 Sist oppdatert: 09.09.2021 13.24.33