Vi sivilsamfunnsorganisasjoner har et oppdrag og et mandat. Vårt mandat til å ivareta et barn som har mistet sine nærmeste, eller til å bistå en familie som befinner seg i dyp krise, krever tid, tålmodighet, langsiktig innsats og god kvalitet i omsorgen, skriver Sissel Aarak. Foto: Bjørn-Owe Holmberg / Samfoto / NTB

Norge må gi mer makt til barnebordet

UTSYN: Når politikere og organisasjoner nå igjen skal jage tidsriktige hjertesaker før valget, kan vi begynne med å høre på de vi jobber med og for, skriver Sissel Aarak.

Er det ikke snart på tide å slippe mottakerne til bordet når bistanden skal defineres, spør Jon Lomøy, tidligere Norad-direktør i et innlegg her i Bistandsaktuelt i februar.

Godt inne i et valgår er det ekstra fristende å svare «ja».

For vi i SOS-barnebyer er sikkert ikke den eneste «bistandsorganisasjonen» som akkurat nå analyserer partiprogrammer, spisser program-pennene og venter på hvilke politiske prioriteringer neste regjeringsplattform vil inneholde. Med vekslende partier, plattformer og politikere skal nye hjertesaker opp på bordet. Det gjelder også utviklingspolitikken.

Da Solberg-regjeringen for snart åtte år siden løftet jenters utdanning, ønsket vi både dem og satsingen velkommen. Utdanning var slett ikke nytt for oss i SOS-barnebyer, det har vi jobbet med i årtier. Men her skulle vi virkelig vise at vi var relevante og «på ballen».

 

Oppdraget først

Med Granavold-plattformen ble fattigdomsfokuset forsterket, og nye satsinger løftet inn. Våre lokale partnere er etter hvert blitt gode på å både synligjøre hva de gjør, og å rapportere om de nye temaene – som attpåtil kan være gamle, bare i ny drakt.

Men hva om de en dag hadde sagt at «jo da, dette er viktig – men siden vi igjen har hendene fulle med barn som mangler grunnleggende omsorg, passer det bare ikke å søke på et nytt program akkurat nå». 

Vi sivilsamfunnsorganisasjoner har et oppdrag og et mandat. For oss i SOS-barnebyer er det å jobbe for og med barn som bor i familier i krise, og for de barna som er helt alene. Disse barna som ikke har trygge omsorgspersoner rundt seg, er grunnen til at vi finnes.

Samtidig har disse barna også funksjonsnedsettelser, de får ikke utdanning, rekrutteres inn i moderne slaveri, utsettes for vold og lider av traumer.  Derfor engasjerer vi oss selvsagt når nye tema diskuteres, og det er viktig og riktig at noen av dem gis særlig oppmerksomhet når verden endrer seg.

Men oppdraget vårt for disse barna kommer alltid først. Og det er våre lokale partnere som kjenner den lokale konteksten, som er kompasset vi navigerer og prioriterer etter.

 

Valuta for pengene

At politikerne ønsker å se tydelige resultater av sine bevilgninger, er heller ikke vanskelig å forstå. Utfordringen er at de fleste av oss jobber med store og utfordrende problemstillinger hvor endring tar tid og ressursene er knappe. Det er dessverre ikke så enkelt som at alle familiene bare går ut av våre programmer som selvhjulpne med gode framtidsutsikter. Alle barna som har vært i kontakt med våre SOS-familieprogrammer, ender ikke opp som ressurssterke voksne.

Vårt mandat til å ivareta et barn som har mistet sine nærmeste, eller til å bistå en familie som befinner seg i dyp krise, krever tid, tålmodighet, langsiktig innsats og god kvalitet i omsorgen.

«God omsorg over tid» mangler kanskje både politisk punch og enkle bevis at det gir valuta for pengene, men for barna og familiene er det ikke våre forsøk på å forenkle og pakketere det mer spennende som hjelper. Vi teller ikke myggnett eller antall vaksiner. Derimot trengs det systematisk arbeid med lokale myndigheter som til syvende og sist er ansvarlig for å få på plass et godt barnevern. Vi som jobber på bakken har lært underveis, og utviklet våre tilnærminger i takt med ny kunnskap og nye situasjoner.

 

Valgvinner eller vinnervalg

«I 2021 kan det virke litt «last century» at det er giverne alene som har definisjonsmakten over bistanden», skriver Jon Lomøy, og mener Norge burde «gå i bresjen for en reform der utviklingslandene også får en likeverdig plass ved bordet når det skal defineres hva som teller som bistand».

En slik reform blir neppe det som vinner valget til høsten. Men kanskje er det likevel på overtid at også de vi jobber med og for skal gi noen føringer for bistandspolitikken.

For oss i SOS-barnebyer er det alle de barna som har rett på omsorg, få oppleve samhold, styrket selvtillit og tro på at det går an å få et bedre liv.

Derfor setter vi også så stor pris på at noen er villige til å støtte det, over tid – uten stadige krav om å skifte fokus.

Mening

Det er våre lokale partnere som kjenner den lokale konteksten, som er kompasset vi navigerer og prioriterer etter.

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Publisert: 27.04.2021 11.38.50 Sist oppdatert: 27.04.2021 11.38.50