KHALED ELFIQI / EPA / NTB

Egypts nye administrasjonshovedstad (NAC) reiser seg nå litt øst for Kairo, godt hjulpet av egyptiske myndigheters samarbeid med China State Construction Engineering Company (CSCEC) – som er del av Kinas Belt and Road Initiative (BRI). Foto: Khaled Elfiqi / EPA / NTB

Kinas alternative modell svekker demokratihensyn i investeringer – og i bistand

Å velge Kina som partner kommer ikke uten bindinger, skriver Jan Arild Snoen.

Vestlige land inkluderer hensyn til demokrati og menneskerettigheter blant sine mål når de yter bistand. Det gjelder både i valg av partner, og ved å reagere dersom menneskerettighetssituasjonen forverres. Også private vestlige investorer presses av forbrukere og opinion til å ta slike hensyn. Selv om vestlige land, særlig de store, har andre interesser som av og til fører til at menneskerettighetene må spille annenfiolin, er også andre deler av utenrikspolitikken rettet inn mot dette målet.

Dette arbeidet for å dytte verden i retning av mer demokrati og bedre vern av menneskerettigheter er de siste årene utfordret av Kinas voksende økonomisk makt, inkludert rollen som investor og bistandsgiver, slik blant annet Human Rights Watch har pekt på. I sin siste årsrapport viet de et eget kapittel til Kinas globale trussel mot menneskerettighetene. Amnesty International utga i februar i fjor en egen rapport om denne utfordringen.

Kinas suksess fungerer også som en alternativ utviklingsmodell: Det er mulig å oppnå vekst og en viss grad av velstand uten å gi folket frihet. Forventningene om at økonomisk fremgang etter hvert skulle føre til mer demokrati i Kina, slik det så ut rundt årtusenskiftet, er gjort til skamme, og Xi-regimet har lagt kursen i diktatorisk retning.

Kina stiller naturlig nok ikke krav til demokrati og menneskerettigheter andre steder, noe som svekker Vestens mulighet til å gjøre det. Det samme gjelder miljøområdet. Mens europeiske land nå er på vei til å eliminere investeringer i kullkraft hjemme og ute via bistandspolitikken, en politikk USA under Biden vil slutte seg til, investerer Kina stort i kullkraft utenlands.

 

Kina stiller også krav

Men å velge Kina som partner kommer med andre bindinger. Dette er tydelig i Kinas største internasjonale investeringsprogram, BRI (Belt and Road Initiative), som ble lansert i 2013. Lånene som ytes har som regel lave renter, men arbeidet utføres som oftest av store statseide kinesiske selskaper. Verdensbanken påpeker i en rapport at vi vet lite om hvordan selskapene plukkes ut, og at det åpner opp for omfattende korrupsjon. Verdensbankens beregninger tyder på at BRI-prosjekter er mer plaget av korrupsjon enn andre infrastrukturprosjekter. Vestlige selskaper er stort sett stengt ute fra BRI-prosjekter.

Kostnadene kombinert med svikt i etterspørselen kan bli så høye at investeringene ikke betaler seg. Store problemer med å betjene gjelden kan føre til at Kina rett og slett overtar kontrollen, slik det skjedde med megahavnen Hambantota i Sri Lanka, og med kraftnettet i lutfattige Laos. Hvorvidt kinesisk kontroll hele tiden var poenget, eller om dette er en utilsiktet effekt av dårlige investeringsbeslutninger, er av underordnet betydning.

Svært kapitalintensive lyntogprosjekter i Laos, Indonesia og Thailand kan vise seg å bli gedigne underskuddsforetak. Lånene kan i ettertid fremstå som gjeldsfeller. Slike bekymringer førte til at Malaysia i 2018 kansellerte fire BRI-prosjekter. Tanzania sa i 2019 nei til en ny kjempehavn, fordi de økonomiske betingelsene var for harde.

I Vesten er det bekymring for at BRI-programmet også har et militært siktemål, særlig knyttet til havneprosjektene. Det er ingen tvil om at kontroll med en stor havn svært nær Kinas lokale rival India kan komme til nytte – Hambantota var opprinnelig en marinebase. Alle havneprosjektene rundt Det indiske hav har fått betegnelsen String of Pearls, Kinas perlekjede.

 

«Nykolonialisme»?

Noen snakker om kinesisk nykolonialisme. Kinesiske selskaper bringer gjerne med seg kinesisk arbeidskraft i store mengder knyttet til infrastrukturprosjektene, slik at ringvirkningene for lokal økonomi blir beskjedne. Antallet kinesere som jobber utenlands økte lenge, men det er uenighet om hvor mange de er. National Bureau of Asian Research i USA viser til kinesiske kilder der det fremgår at antallet ble doblet til over 2 millioner mellom 2014 og 2016, og de fleste av disse er tilknyttet BRI-prosjekter i Asia og Afrika. Andre kilder mener antallet er langt lavere, og fallende etter 2015.

Særlig omstridt er Kinas oppkjøp av jordbruksland, noe som startet i Afrika lenge før BRI-prosjektet. På den positive siden kommer at Afrika har et stort uutnyttet potensial, men mangler kapital og moderne teknologi i jordbrukssektoren. Men lokalt er det stor skepsis til at utenlandske selskaper skal kontrollere jorden og produsere for eksport. Lokale og vestlige medier har hatt mange alarmistiske rapporter om omfanget av kinesisk «land grab», men nøyere studier, blant annet fra Johns Hopkins-universitetet, tyder på at fenomenet er overdrevet. Eller rettere sagt, det handler mindre om at kinesiske selskaper kjøper opp land, og mer om at de tar kontroll over matforsyningskjeder.

 

Politisk betaling

Kina forventer også politisk støtte, noe som forklarer at ledende muslimske land som Pakistan støtter Xi-diktaturets kulturelle folkemord på de muslimske uigurene. Det er ikke tilfeldig at Pakistan er partner i det største BRI-prosjektet av dem alle, China-Pakistan Economic Corridor. Til gjengjeld beskytter Kina, gjennom internasjonale organer, sine partnere mot kritikk og sanksjoner begrunnet i manglende demokrati og menneskerettigheter.

Kinas økonomiske makt har ført til at også vestlige land har tonet ned sin kritikk og jattet med. Det gjelder Solberg-regjeringen som «fullt ut respekterer» og roser Kinas «utviklingsmodell og sosiale system», også kjent som diktatur, for å få solgt norsk laks. Det gjelder Angela Merkels Tyskland som inntar en nøytral rolle mellom USA og Kina, etter at Biden har tatt over, og driver gjennom en investeringsavtale mellom EU og Kina uten operative bestemmelser mot tvangsarbeid eller menneskerettighetsbrudd. Merkel skal selge Mercedes og Audi.

Dette skjer samtidig som Kinas diktatur fremstår stadig mørkere, både innenlands gjennom økt undertrykking av egne fri stemmer, av uigurer og i Hong Kong, og utenlands, gjennom stadig mer truende adferd mot Taiwan og landets naboer rundt Sør-Kina-havet.

I første omgang er det nødvendig å snakke fritt og ærlig om Kinas menneskerettighetsbrudd, uten redsel for lakseeksporten. I tillegg peker Human Rights Watch på at det er viktig at fellesprosjekter, som Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB), ikke drives på Kinas premisser, men tar inn hensyn til menneskerettighetene i sitt virke. Dersom det ikke er mulig å få gjennomslag for dette, bør Norge og andre vestlige land trekke seg ut av AIIB.

Vi kommer ikke utenom at Kina utgjør en konkurrent for vestlig bistand og investeringer. De landene som ikke vil akseptere demokrati og menneskerettigheter som en del av den «vestlige pakken», får heller velge den kinesiske.  

Mening

Kinas økonomiske makt har ført til at også vestlige land har tonet ned sin kritikk og jattet med

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, Generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Publisert: 01.02.2021 14.29.21 Sist oppdatert: 01.02.2021 14.29.21